Morten Andreas Horn

81

Henvist til døden

«Samvittighetsutvalget» har en krevende jobb. Det å ivareta individets samvittighetsfrihet kan gå ut over brukernes adgang til offentlige tjenester. Hva veier tyngst for oss? Har vi samvittighet til å la andres samvittighetsfrihet krenkes?

Publisert: 28. apr 2016

Dersom aktiv dødshjelp blir legalisert i Norge en gang i framtiden, er det grunn til å tro at lovgiver vil legge inn en mulighet for at leger som ikke vil utføre dette vil kunne reservere seg. Skjønt, hvem vet? Det er en utbredt motstand mot å utføre eller ta del i aktiv dødshjelp blant norske leger – så utbredt at det vil kunne bli et logistisk problem å sikre adgang til dødshjelp for pasienter som ønsker dette.

I Nederland og Belgia, der aktiv dødshjelp nå står for ca. 5 % av alle dødsfall, er logistikken enklere: Dette er små, tett befolkede land der mobile eutanasi-team kan betjene pasienter hvis leger ikke vil hjelpe dem. Derimot er dette en reell problemstilling i Canada, som nå behandler regjeringens lovforslag for legalisering av aktiv dødshjelp. Canada er, som Norge, grisgrendt og med lange avstander. Et stort flertall (63 %) av kanadiske leger har gjort det klart at de selv ikke vil bistå med dødshjelp, etter at Høyesterett hadde avgjort at dette måtte tillates i Canada. Nå raser en debatt i Canada som minner om den norske «reservasjonsdebatten» (om fastleger kunne reservere seg mot å henvise til abort): Kan du som lege nekte å yte det myndighetene i landet har bestemt at er en lovlig helsetjeneste pasientene har krav på? Kan du sette din egen moral over hensynet til pasienten? Spørsmålet er ekstra kinkig i Canada, fordi hele grunnlaget for legaliseringen av aktiv dødshjelp er at Høyesterett i «Carter-dommen» slo fast at det er en menneskerett å få en leges hjelp til å ta sitt liv. I så fall må også myndighetene sørge for at borgerne får reell tilgang til denne hjelpen.

I den norske «reservasjonsdebatten» var det tydelig at et hvert hinder i veien, om det så bare var at man måtte gå til fastlegens kollega på nabokontoret, var uakseptabelt stor for en abortsøkende kvinne. Bare det å bli gjort oppmerksom på at legen din var etisk motstander av abort, var en belastning så stor og urimelig at det rettferdiggjorde at legen ble sagt opp fra jobben sin. Hvordan vil det bli, tro, dersom fortvilte, avkreftede, smerte-herjede, terminalt syke pasienter rundt om i Norges langstrakte land må til legen i nabobygda, eller inne i storbyen, eller kanskje til Klinisk etikk-komité på regionsykehuset, for å tigge om hjelp til å dø? Det er for mye for langt at kvinner som er gravide i uke 9 skal reise til byen for å be om abort – vil det være greit om døende pasienter skal fraktes rundt i ambulanse på leting etter en lege som er villig til å gi dem den siste sprøyte?

Jeg har i en kronikk i Aftenposten tatt til orde for at mennesket har en rett til å slippe å ta liv – at man ikke bør pålegge mennesker, selv ikke leger, å ta liv i strid med ens egen samvittighet. Mange beroliger meg med at dét ikke vil bli aktuelt – men jeg tror ikke alle forstår hva som er samfunnets mest brukte måte til å presse folk til å handle mot sin samvittighet: Ikke fengsel eller interneringsleire, men trusselen om å frata deg jobb og karrieremuligheter. Det vil uansett være en interessant gråsone her: Javel, ingen skal tvinge meg til å injisere giften i pasienten (eutanasi), men kan jeg nekte å bidra til legeassistert selvmord? Det siste innebærer «bare» at legen skriver ut en resept på en gift pasienten selv kan bruke til å begå selvmord med. Kan jeg nekte også dette?

Et minimum vil – trolig – være at legen godtar å henvise pasienten til en kollega, slik at pasienten kan få oppfylt sin «rett til en verdig død». Kan jeg godta dette som et slags kompromiss? Kan jeg reservere mot meg noe så «lite» – bare det å sende en henvisning så pasienten kan få den hjelpen jeg selv ikke vil yte?

Dette er et spørsmål som krever litt konsentrasjon. Jeg vil i 10 punkter prøve å forklare hvorfor henvisning til dødshjelp er problematisk, for en doktor som mener aktiv dødshjelp er feil.

1.       Hvorfor trengs en henvisningsplikt? Jo, for at pasienter skal ha en reell adgang til aktiv dødshjelp selv om fastlegen deres reserverer seg.

2.      Det å henvise til en kollega som heller ikke vil yte dødshjelp løser intet for pasienten – tvert om innebærer det å legge inn en meningsløs «strafferunde».

3.      Et flertall av legene vil trolig være av reservasjonstypen. Hvis du bare «henviser til annen lege» vil det bli som i punkt 2 – en strafferunde.

4.       Skal viderehenvisning ha en hensikt må legen henvise til en kollega han vet er villig til å yte aktiv dødshjelp.

5.      De fleste ser aktiv dødshjelp som noe som unntaksvis kan være riktig (eller «det minste ondet») i håpløse situasjoner der alt annet er prøvd. Men det er ulikt hvor vi «legger lista», hva som er terskelen for at aktiv dødshjelp skal være berettiget.

6.       Bare ganske få leger synes aktiv dødshjelp er greit, at de sier seg villig til å utføre dødshjelp – alt før de har hørt om pasienten. At man alt i utgangspunktet kan si: Dette blir ikke bare nok en strafferunde.

7.      Hvis du som lege «i prinsippet» mener aktiv dødshjelp kan forsvares, men i praksis nesten aldri vurderer at pasientens situasjon kvalifiserer for dette ekstreme tiltaket – da bør du ikke kaste blår i desperate pasienters øyne gjennom å stille deg til rådighet som dødshjelpslege.

8.       Erfaringen fra land som har tillatt aktiv dødshjelp viser et det er et fåtall leger står har et svært stort volum. Ett eksempel er den belgiske legen Marc van Hoey, som står bak drøyt 1 % av Belgias eutanasitilfeller. I Colombia har legen Gustavo Quintana eutanasert minst 234 pasienter. Den sveitsiske legen Erika Preisig forteller at hun har hjulpet 500 mennesker å ta sitt liv.

9.      Disse «overvillige» dødshjelpslegene har noe til felles: Du kan stole på at de vil hjelpe deg med å ta ditt liv. Og de har utviklet en dødshjelpspraksis som andre – også leger som «prinsipielt sett» er positive til dødshjelp, reagerer på.

10.  Dersom jeg virkelig skal hjelpe min pasient med å finne en dødshjelpsvillig lege, ikke bare sende ham ut på en plagsom og meningsløs strafferunde – da bør jeg henvise ham til en av disse overvillige dødshjelpslegene. Og dét kan jeg ikke med god samvittighet gjøre – for dette er leger jeg rett og slett ikke kan akseptere at driver forsvarlig praksis.

Det løser ikke pasientens problem å henvise ham videre til en tilfeldig valgt kollega, som typisk vil mene som meg at dødshjelp er etisk galt. Det løser ikke mine samvittighetskvaler å henvise pasienten videre til en dødshjelpsvillig kollega, som har en uakseptabel yrkesetikk og utsetter sine pasienter (min pasient!) for utforsvarlig behandling. Krav om viderehenvisning er rett og slett ingen løsning på denne etiske konflikten.

Én løsning kunne være – slik det ble foreslått, men forkastet av Høie, i «reservasjonssaken» om fastleger og aborthenvisning – at forespørsler om aktiv dødshjelp ble passivt videreformidlet til en form for sentralisert organ. Som fastlege eller sykehuslege bør jeg kunne reservere meg mot å utføre, eller henvise til, en praksis som strider mot min dype og alvorlige etiske overbevisning. Men jeg bør neppe ha adgang til å sabotere pasientens søken etter det som er lovlig i landet. Jeg kan heller ikke nekte å ha informasjon tilgjengelig på mitt kontor eller sykehus.

Vi er veldig kort unna en situasjon der de fleste, selv alvorlig syke, gamle mennesker enten selv har nettilgang, eller har pårørende som kan hjelpe dem på nett. Gitt rollen vi har gitt IKT i samfunnet vårt – tenk bare på selvangivelsen – er det ikke helt urimelig å be dødshjelpssøkende pasienter kontakte et sentralisert kontor som profesjonelt og brukervennlig kan hjelpe dem til å finne fram til en lege som kan bistå dem. Det kan lages brosjyrer og annen informasjon, som også dødshjelpsmotstandere må avfinne seg med å ha på sitt kontor, lett synlig om det er dét samfunnet forlanger.

Det er ikke en gang nødvendig at en slik dødshjelpstjeneste er bemannet med leger: Det finnes nemlig ingen medisinske kriterier som kan brukes til å avgjøre om en person kvalifiserer for aktiv dødshjelp eller ei. Utviklingen i Nederland og Belgia, og den rykende ferske loven i Canada, går i retning av at det å få ta sitt liv med hjelp av medikamenter er en rettighet alle mennesker bør ha, som ingen lege bør få stille seg til doms over eller overprøve på dine vegne. Kravene om beslutningskompetanse og mental helse står også for fall, fordi det virker urimelig å nekte demente og psykisk syke retten til en verdig død.

Det man mister med en slik modell, er innslaget av at en lege som kjenner pasienten har vurdert forespørselen om aktiv dødshjelp, og «kvalitetssikret» prosessen. Men all den tid de fleste av oss, trolig, vil ha en fastlege som ikke har samvittighet til å yte aktiv dødshjelp – så er dette et sikkerhetsnett vi ikke kan gjøre regne med.

Det «beste» ville nok vært om vi hadde et legekorps der liksom «alle» var villige til å yte aktiv dødshjelp – ja, anså dette som den naturlige måten å avslutte livet på. Et helsevesen der det blir vanskelig å trives som lege om du ikke trives med å ta livet av dine pasienter. Det er kanskje dithen Nederland og Belgia er på vei. Men er det virkelig dit vi vil?

En kortere versjon av innlegget sto på trykk i Vårt Land 28.4.2016.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Pål Georg Nyhagen

189 innlegg  1811 kommentarer

Avvist ved terskelen til dødsriket... eller med en hjelpende hånd bekreftende ønsket velkommen?

Publisert over 3 år siden

Den belgiske legen Marc van Hoey har hjulpet 100 personer til å ta sitt eget liv. "Å be om aktiv dødshjelp er en livsbeslutning på linje med alle andre former for behandling", sier han til den danske avisen Kristeligt Dagblad. Tusenvis av belgiere har siden 2002 fått hjelp til å ta sitt eget liv. Men grensen for hva som er hjelp (!) og hva som egentlig er drap er ikke bare ytterst hårfin her, men fleksibel og flytende - skrekkelig nok. "Kun pasienten kan vurdere når det ikke er lenger er verdt å leve", uttaler han videre. Mon det? Han mener også at mennesker med psykiske lidelser som depresjoner etc skal ha denne retten.

I mange, mange, år slet jeg med voldsomme kroniske depresjoner - livet var uutholdelig, nevnt mer utdypende her. Jeg forsøkte sågar to ganger å gjøre det slutt. Som dere forstår gikk det ikke. Heldigvis. Hadde jeg den gangen hatt muligheten ville jeg ha tilfredsstilt kriteriene for å få dødshjelp av helsevesenet om vi her hadde samme regler og leger som i f.eks. Belgia hvor også psykiske lidelser anses som legitim begrunnelse. Så ville jeg like vel altså ha passert terskelen med velvillig legehjelp.

Alternativet ble den lange, snublende og temmelig så strevsomme veien tilbake. Med et og annet hjelpende menneske underveis; øyne som så og handlet på tross av det jeg tungt satt fast i. Trassige og tålmodige varme hender av utholdende kjærlighet som trosset storm, mørke og myrlendt terreng... helt til jeg kjente fast grunn selv. Selv om det tok tid. Lang tid. Dette var og er aktiv livshjelp Jeg lærte sakte å åpne meg for Gud i det vanskelige; fremfor å forvente at Han tok meg ut av det vonde. .

I dag er jeg far til tre; to voksne og en i sin utfordrende ungdomstid. De ville ikke ha vært her om jeg fikk min berettigede henvisning til dødens skyggeland av smilende og forstående "leger" i den svært tunge tiden. Og ikke ville jeg, senere, ha fått være til stede for andre lidende de gangene jeg selv fikk gi videre det jeg da fikk. Og får den dag i dag.

Livet er en gave, en oppgave. Vi trenger leger og medmennesker som trassig våger å stille seg på livets side; virkeliggjøre livet... også, og spesielt, nettopp der det er som mørkest.

Lyset skinner i mørket, og mørket vil aldri overvinne det.

Aldri.


Om ikke da noen leger velvillig og aktivt tar på seg oppgaven som lyseslukker.

Kommentar #2

Sonja Bruholt

3 innlegg  24 kommentarer

Takk!

Publisert over 3 år siden

Igjen, takk for et klokt innlegg! Dødshjelp er en farlig vei å gå. Det er sikkert noen helt klare tilfeller, men så er det alltid glidende overganger, det har jo de som har innført det, vist. Til slutt er det nok å bare ytre et ønske om å dø, uansett grunn, og så blir man tatt livet av. Jeg tror ikke det er dette vi skal bruke helsekronene på, gitt. Gi livshjelp! Og så må vi ta vare på hverandre så ensomhet ikke blir en grunn for å ønske seg død!

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere