Fryktens lederskap

Tirsdag ble Emil André Erstads bok Farvel Syria lansert i regi av tankesmien Agenda.

[ Les Emil Andre Erstads kronikk: Seks løysingar for syriske flyktningar ]

De hadde hentet inn tung norsk ekspertise på feltet til en samtale om boken. To av debattantene har ledererfaring fra FN: Tidligere utviklingsminister og generalsekretær i KrF, Hilde Frafjord Johnson og generalsekretær i Flyktninghjelpen, Jan Egeland.

Kunnskap og fakta. Til tross for at samtalen var preget av kunnskap, fakta og engasjement, ble to ubesvarte spørsmål hengende i luften: Hvilken rolle har Norge? Og hvem i Norge kan støtte opp om et europeisk lederskap som ikke er fryktbasert?

Emil André Erstads bok er både viktig og svært leseverdig. Han tar utgangspunktet i fakta rundt den syriske flyktningstrømmen, og faller ikke i den naive grøfta. Han har snakket med mennesker på flukt og i dyp krise. Og stiller blant annet spørsmålet: Hvordan er det å være en homofil syrer, torturert og på flukt? Hvor kan mennesker som ham flykte når både naboland og Europa stenger grensene?

Egeland fulgte opp utfordringen. Han mener det norske folk blir lurt hvis vi tror at alle kan hjelpes i nærområdene. I flere av landene i Midtøsten er kapasi­teten sprengt for mange måneder siden. Flere av disse landene har stengt grensene, og strever hardt med store belastninger. Det er ikke uten grunn at mange flyktninger legger ut på den farefulle veien til Europa med både spedbarn og gamle i reisefølget.

Bygge fiendebilder. Derfor kommer ropet om et nytt europeisk lederskap fra både Hilde Frafjord Johnson og Jan Egeland. Et lederskap som ikke kun er drevet av frykt for islamsk terror, høyreekstreme grupper eller dårlige meningsmålinger.

Et lederskap som ikke pisker opp stemningen i urolige befolkninger, ved å kalle mennesker i nød for lykkejegere. Men som forstår at det å stigmatisere og nedvurdere grupper skaper mer terror, mer sinne og større motsetninger. Et lederskap som forstår at slik retorikk er å gå IS’ og islamistenes ærend, ved å bygge opp fiendebilder.

De to ønsker seg et politisk ­lederskap som er villige til å ta belastningen med å gi penge­støtte­ til nærområdene som ­virkelig monner. Og som er r­ealitetsorientert nok til å forstå at det vil lønne seg på sikt.

Norske stemmen. Et nytt euro­peisk lederskap kunne løst mye. Da hadde ikke ­Angela ­Merkel blitt stående alene med hele flyktningstrømmen. Et samlet europeisk lederskap og sam­arbeid ville dempet trykket mot Merkel innenlands og spredt ­belastningen som Tyskland har båret nesten alene, sammen med Sverige.

Spørsmålet er hvilke land som kunne bidratt. Et slikt land burde­ og kunne vært Norge. En slik ­leder burde og kunne vært Erna Solberg. Men hun har overlatt innvandringsfeltet til Frp. Et parti som omtaler mennesker 
i nød som lykkejegere, som en flokk som ikke vil yte, bare nyte.

På Høyres landsmøte for få uker
siden, innrømmet flere delegater­ på tomannshånd at de føler et sterkt ubehag ved Listhaugs og Frps retorikk på flyktningfeltet. Flere av dem er også redd for at dette skal gjøre integreringen tyngre i norske kommuner, og at utenforskapet blir større.

Det eksisterer heller ingen ­tydelig og uredd opposisjonsleder som tør å ta oppgjør med Frps retorikk, og krever at vi tar større ansvar både der ut og her hjemme. Jonas Gahr Støre burde og kunne vært en slik leder. Han sitter ikke i regjering i Frp. Men han frykter både velgertap i den retningen og motstand internt.

Uverdig spill. Om kort tid kommer en ny bølge innstramningspunkter til Stortinget. Dette til tross for at asyltilstrømningen nå er den laveste på mange år. Etter tydelig krav fra Frps landsmøte vil partiet forsøke å presse­ gjennom en punktvotering av hvert enkeltforslag i Stortinget, i motsetning til et bredt forlik. Slik forsøker Frp å gjøre rettigheter for mennesker i nød til et uverdig politisk spill.

Skal vi få et tydelig politisk ­lederskap i Europa, som tør å peke på vårt grunnleggende ­ansvar, forutsetter det én ting: At det finnes politiske ledere i ­enkeltstater som tør. Norge er et av de rikeste landene i Europa. Og vi er lengst borte fra krisens sentrum. Om 20 år burde vi kunne­ se tilbake og si at vi hadde et modig politisk lederskap. Som kanskje var redde, men som ­likevel forsto hva som sto på spill. Og som tok belastningen med å vise vei.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 28. APRIL 2016