Verdidebatt

Super-mennesket som ikke fantes

Ifølge den lutherdommen jeg vokste opp i, er jeg elendig og syndig – ifølge trosbevegelsen nærmest en gud.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I kommentaren «Gjeldssanering for Jesu soldater» (Vårt Land 16.04), skriver Helge Simonnes: «Her kommer en oppfordring til alle 'åndelige forstrekte' Jesus-soldater: Ta deg tid til et møte med Martin Luther».Luther, som strevde med å være god nok for Gud. Simonnes viser til hvordan Luther, etter lang tid med åndelig kav og pressing av seg selv, fant fram til en åndelig fred og frihet som han kunne hvile i, på tross av turbulente omstendigheter.

«Beretningen om hans liv kan tjene som et viktig korrektiv opp mot prestasjonshungrige troende mennesker og menigheter», mener Simonnes. Det tror jeg han har rett i.
På bedehuset på Randaberg var uttrykket luthersk synonymt med godkjent kristendom. Jeg kan ikke huske at vi lærte historiene om Luther, men at dans, kortspill og rockemusikk ikke var luthersk, det var klart. Jeg husker andakten som var tatt rett fra kinoannonsen i Aftenbladet, emmisæren bladde opp de store sidene. Det er synd, var mantraet på bedehuset.

Da jeg var konfirmant, tenkte mine foreldre og noen naboforeldre at konfirmantundervisningen i kirken kunne trenge et godt supplement fra lekmannsbevegelsen. Jeg husker to ting fra ekstraundervisningen: Det ene er snørelakristrikset, vi puttet lakrisen inn i nesen og dro den videre ut av munnen. En hånd i hver ende. Det andre var den lille boken vi fikk undervisning fra, Luthers lille katekisme. Hva som ble undervist kan jeg ikke huske, men luthersk var det.

Trosbevegelsen. Da jeg senere­ som 17-åring fikk et skikkelig godt møte med karismatikken, forble troen ikke bare en teori, den ble levende. Det skulle ikke gå lang tid før jeg kom i kontakt med trosbevegelsens lære og tankegods fra Kenneth E. ­Hagin. Å lese bøker av Hagin og T. L. Osborn var mye mer spennende enn den trauste syndsfokuserte lutherdommen jeg hadde vokst opp med. Nå var det Ånd og kraft som stod på agendaen, og det føltes som det var en annen­ Jesus jeg nå hadde truffet. Den nye Jesus lovet meg store ting, til og med fjell skulle flytte seg. Når vi ba, ristet bakken, alt kunne skje. Vi ropte!

Nå var det ånd, liv, kraft, tegn, under og mirakler som gjaldt. Ikke korsang, men lange bønne­møter og evangelisering.

På den tiden fnøs jeg av all ­kritikk av mine nye helter i trosbevegelsen. Det jeg hadde funnet var en kraftpakke av ekte kristendom. De på bedehuset skjønte ikke bæret. Eller?

Gudemennesket. I lys av «Frelst»-debatten og alle historiene vi hører om åndelige overtramp, har jeg tenkt at det ikke kunne skjedd i et vakuum og at uvesenet måtte komme fra et sted.

I boken Det guddommelig­gjorte menneske og den menneskeligjorte Gud gir Kjell Olav Sannes, dr. theol. og professor emeritus ved Det teologiske menig­hetsfakultet, oss en kritisk analyse av Kenneth E. Hagins lære. Hagin blir gjerne sett på som trosbevegelsens grunnlegger og lærer.

Ifølge Hagin har Gud overgitt sin makt på jorden til den troende, og i dette ligger et enormt ansvar og muligheter. Hvis du bare følger oppskriften. Det som er avgjørende er hvordan en tror. Hvis en tror riktig og i tilstrekkelig grad, kan en leve i guddommelig helse og aldri bli syk.

Jeg siterer fra boken til Sannes:
«Det mest sentrale og karakteristiske ved forkynnelsen og læren­ både hos Kenneth Hagin og i trosbevegelsen er at troend­e har rett på helse/helbredelse, suksess i økonomi og velsignelser på alle områder, og at alle kan oppnå det ved å bruke bestemte midler. Særlig er det tale om tro og bekjennelse/ord, og det som kalles 'troens bønn' og 'den troendes autoritet' står sentralt.»

Skuffelsen. Skuffelsen var stor da troen sviktet og den de ba for døde. Hadde de bare trodd riktig og nok. De fulgte jo prinsippene han hadde lært dem, gjorde alt riktig, trodde de, men autoriteten i navnet Jesus virket ikke, ikke for dem.

Anklagen lyder: Du hadde ikke tro for det, lille venn. Hadde du bare tatt imot Ordet på rett måte, hadde bare læren din vært i orden.­ Da ville du vært velsignet­ på alle livets områder. Du kunne­
utrettet det samme som Jesus gjorde da han gikk på jorden. Du hadde muligheten, men du grep den ikke, da var det slik det måtte bli. Feilen lå hos deg, du klarte ikke forvalte det du hadde fått.

Oppskriften fungerte ikke. Igjen var tomheten, sinnet, skuffelsen og sorgen over ulevd liv. Selv står en igjen med restene, og er blitt til luft.

Vi må akseptere at det bare er Gud som kan bøye naturlovene og gjøre mirakler, ikke vi. Troen­ vår handler om å leve i tillit til Ham uten at vi forstår alt og at ­livet alltid gir mening. Uansett hva vi møter i livet, har han lovet at han er med oss. Ikke for å detalj­styre og kontrollere, men for å elske oss. La Gud være skaper og menneske være skapt, ikke omvendt. Idealene for trosbevegelsens supermenneske er skyhøye; de blir også dets fall.

Eksisterer ikke. Rut Helen Gjævert er oppvokst i en menighet inspirert av Kenneth E. Hagins lære. Hun har omsider funnet ut at supermennesket hun ble forespeilet i hele oppveksten, ikke eksisterer. Det høres befriende ut. Da trenger du ikke være super lenger, da holder det å bare være deg.

Det å være luthersk er kanskje ikke en garanti mot usunn lære, men historiene om Luther­ lærer oss å være et sårbart, kjempende­ menneske som finner hvile i nåden.­

Forenklinger som at luthersk er sunt, mens karismatisk er farlig, blir for enkelt. Karismatikken finnes blant både pinsevenner, lutheranere, katolikker og andre kirkesamfunn. Det er usunne forgreininger slik som Hagins lære som må identifiseres og lukes ut – lære som fremmer et farlig menneskesyn.

La oss ikke peke finger mot hverandres kirkesamfunn og org­nisasjoner, men i ydmykhet feie for egen dør og anerkjenne at vi alle står i fare for å bli bedratt­ til å tro på supermennesket.

Hvile. Ifølge den lutherdommen jeg vokste opp i, er jeg elendig og syndig – ifølge trosbevegelsen nærmest en gud. Hvis jeg skal velge, vil jeg heller være en synder frelst av nåde enn et menneske med gudelignende ansvar, for det ville jeg ikke tåle. Nåden er alltid større enn mine feil og mangler, Gud er alltid større enn meg og mitt liv. Det er godt å hvile­ i Guds enorme og samtidig­ så ­intime favntak og kjenne at ­superkreftene ligger hos Ham.

PUBLISERT I VÅRT LAND 28.4.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt