Hans Eskil Vigdel

Forfatter av "Ingen introverte i himmelen"
14

Super-mennesket som ikke fantes

Ifølge den lutherdommen jeg vokste opp i, er jeg elendig og syndig – ifølge trosbevegelsen nærmest en gud.

Publisert: 28. apr 2016

I kommentaren «Gjeldssanering for Jesu soldater» (Vårt Land 16.04), skriver Helge Simonnes: «Her kommer en oppfordring til alle ‘åndelige forstrekte’ Jesus-soldater: Ta deg tid til et møte med Martin Luther».Luther, som strevde med å være god nok for Gud. Simonnes viser til hvordan Luther, etter lang tid med åndelig kav og pressing av seg selv, fant fram til en åndelig fred og frihet som han kunne hvile i, på tross av turbulente omstendigheter.

«Beretningen om hans liv kan tjene som et viktig korrektiv opp mot prestasjonshungrige troende mennesker og menigheter», mener Simonnes. Det tror jeg han har rett i.
På bedehuset på Randaberg var uttrykket luthersk synonymt med godkjent kristendom. Jeg kan ikke huske at vi lærte historiene om Luther, men at dans, kortspill og rockemusikk ikke var luthersk, det var klart. Jeg husker andakten som var tatt rett fra kinoannonsen i Aftenbladet, emmisæren bladde opp de store sidene. Det er synd, var mantraet på bedehuset.

Da jeg var konfirmant, tenkte mine foreldre og noen naboforeldre at konfirmantundervisningen i kirken kunne trenge et godt supplement fra lekmannsbevegelsen. Jeg husker to ting fra ekstraundervisningen: Det ene er snørelakristrikset, vi puttet lakrisen inn i nesen og dro den videre ut av munnen. En hånd i hver ende. Det andre var den lille boken vi fikk undervisning fra, Luthers lille katekisme. Hva som ble undervist kan jeg ikke huske, men luthersk var det.

Trosbevegelsen. Da jeg senere­ som 17-åring fikk et skikkelig godt møte med karismatikken, forble troen ikke bare en teori, den ble levende. Det skulle ikke gå lang tid før jeg kom i kontakt med trosbevegelsens lære og tankegods fra Kenneth E. ­Hagin. Å lese bøker av Hagin og T. L. Osborn var mye mer spennende enn den trauste syndsfokuserte lutherdommen jeg hadde vokst opp med. Nå var det Ånd og kraft som stod på agendaen, og det føltes som det var en annen­ Jesus jeg nå hadde truffet. Den nye Jesus lovet meg store ting, til og med fjell skulle flytte seg. Når vi ba, ristet bakken, alt kunne skje. Vi ropte!

Nå var det ånd, liv, kraft, tegn, under og mirakler som gjaldt. Ikke korsang, men lange bønne­møter og evangelisering.

På den tiden fnøs jeg av all ­kritikk av mine nye helter i trosbevegelsen. Det jeg hadde funnet var en kraftpakke av ekte kristendom. De på bedehuset skjønte ikke bæret. Eller?

Gudemennesket. I lys av «Frelst»-debatten og alle historiene vi hører om åndelige overtramp, har jeg tenkt at det ikke kunne skjedd i et vakuum og at uvesenet måtte komme fra et sted.

I boken Det guddommelig­gjorte menneske og den menneskeligjorte Gud gir Kjell Olav Sannes, dr. theol. og professor emeritus ved Det teologiske menig­hetsfakultet, oss en kritisk analyse av Kenneth E. Hagins lære. Hagin blir gjerne sett på som trosbevegelsens grunnlegger og lærer.

Ifølge Hagin har Gud overgitt sin makt på jorden til den troende, og i dette ligger et enormt ansvar og muligheter. Hvis du bare følger oppskriften. Det som er avgjørende er hvordan en tror. Hvis en tror riktig og i tilstrekkelig grad, kan en leve i guddommelig helse og aldri bli syk.

Jeg siterer fra boken til Sannes:
«Det mest sentrale og karakteristiske ved forkynnelsen og læren­ både hos Kenneth Hagin og i trosbevegelsen er at troend­e har rett på helse/helbredelse, suksess i økonomi og velsignelser på alle områder, og at alle kan oppnå det ved å bruke bestemte midler. Særlig er det tale om tro og bekjennelse/ord, og det som kalles ‘troens bønn’ og ‘den troendes autoritet’ står sentralt.»

Skuffelsen. Skuffelsen var stor da troen sviktet og den de ba for døde. Hadde de bare trodd riktig og nok. De fulgte jo prinsippene han hadde lært dem, gjorde alt riktig, trodde de, men autoriteten i navnet Jesus virket ikke, ikke for dem.

Anklagen lyder: Du hadde ikke tro for det, lille venn. Hadde du bare tatt imot Ordet på rett måte, hadde bare læren din vært i orden.­ Da ville du vært velsignet­ på alle livets områder. Du kunne­
utrettet det samme som Jesus gjorde da han gikk på jorden. Du hadde muligheten, men du grep den ikke, da var det slik det måtte bli. Feilen lå hos deg, du klarte ikke forvalte det du hadde fått.

Oppskriften fungerte ikke. Igjen var tomheten, sinnet, skuffelsen og sorgen over ulevd liv. Selv står en igjen med restene, og er blitt til luft.

Vi må akseptere at det bare er Gud som kan bøye naturlovene og gjøre mirakler, ikke vi. Troen­ vår handler om å leve i tillit til Ham uten at vi forstår alt og at ­livet alltid gir mening. Uansett hva vi møter i livet, har han lovet at han er med oss. Ikke for å detalj­styre og kontrollere, men for å elske oss. La Gud være skaper og menneske være skapt, ikke omvendt. Idealene for trosbevegelsens supermenneske er skyhøye; de blir også dets fall.

Les også mitt tidligere innlegg: Brev til brent barn

Eksisterer ikke. Rut Helen Gjævert er oppvokst i en menighet inspirert av Kenneth E. Hagins lære. Hun har omsider funnet ut at supermennesket hun ble forespeilet i hele oppveksten, ikke eksisterer. Det høres befriende ut. Da trenger du ikke være super lenger, da holder det å bare være deg.

Det å være luthersk er kanskje ikke en garanti mot usunn lære, men historiene om Luther­ lærer oss å være et sårbart, kjempende­ menneske som finner hvile i nåden.­

Forenklinger som at luthersk er sunt, mens karismatisk er farlig, blir for enkelt. Karismatikken finnes blant både pinsevenner, lutheranere, katolikker og andre kirkesamfunn. Det er usunne forgreininger slik som Hagins lære som må identifiseres og lukes ut – lære som fremmer et farlig menneskesyn.

La oss ikke peke finger mot hverandres kirkesamfunn og org­nisasjoner, men i ydmykhet feie for egen dør og anerkjenne at vi alle står i fare for å bli bedratt­ til å tro på supermennesket.

Hvile. Ifølge den lutherdommen jeg vokste opp i, er jeg elendig og syndig – ifølge trosbevegelsen nærmest en gud. Hvis jeg skal velge, vil jeg heller være en synder frelst av nåde enn et menneske med gudelignende ansvar, for det ville jeg ikke tåle. Nåden er alltid større enn mine feil og mangler, Gud er alltid større enn meg og mitt liv. Det er godt å hvile­ i Guds enorme og samtidig­ så ­intime favntak og kjenne at ­superkreftene ligger hos Ham.

PUBLISERT I VÅRT LAND 28.4.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20654 kommentarer

Avgudsdyrkelse

Publisert rundt 3 år siden

Hvordan kunne du i det hele tatt tro på supermennesket? Alle må da vite at det ikke finnes noe slikt. Men her rører du vel ved kjernen til at det kunne skje som det gjorde i mange bevegelser; man idoliserer mennesker i stedet for Gud. Alt fra Muhammed til predikanter blir idolisert mens de er bare fallbare mennesker som alle oss andre. Et grunnleggende trekk å styre unna må være guddommeliggjørelsen av mennesker med alle sine feil og mangler som det tar litt tid å oppdage. Det er en god måte å forsikre seg om at religionen dyrkes i sitt rette rom og tilstrekkelig format. 

Kommentar #2

Torgeir Tønnesen

33 innlegg  582 kommentarer

Som scientologi -isolering og utstøtelser

Publisert rundt 3 år siden
Hans Eskil Vigdel. Gå til den siterte teksten.
Det skulle ikke gå lang tid før jeg kom i kontakt med trosbevegelsens lære og tankegods fra Kenneth E. ­Hagin. Å lese bøker av Hagin og T. L. Osborn var mye mer spennende enn den trauste syndsfokuserte lutherdommen jeg hadde vokst opp med.

Takk at du deler dine personlige erfaringer.

Haginismen er som en katt med ni liv - du tror av og til den er død, med den lever i beste velgående.

I Bergen har det vært en Hagin-vekkelse siste par årene, etter at Rhema-bibelskolen nå for tiden leier lokale hos Credokirken i Bergen.  Bibelskolen, som opptrer veldig anonymt og bak kulissene,dette er en ny taktikk, har klart å fange opp og påvirke medlemmer i Credokirken og fått de over i Rhema-miljøet. Jeg har personlig mistet flere venner siste halv-året, venner jeg har kjent i 30 år, etter at de ble påvirket av Hagin på nytt. De "forsvinner inn i sin egen verden, blir immune for kritikk, og utstøter alle kritiske røster og kommentarer.Selv sine beste venner. Om noen så programmet igår på NRK om Scientologi-kirken, så er det nøyaktig samme fenomen.Isolering og utstøtelse. Uro-momenter støtes ut, foreldre sier farvel til barn, og barn til foreldre, for aldri mer å snakke sammen. Hagins lære settes høyere enn venner og slekt.

I Credokirken i Bergen snakkes nå på nytt, som i Levende Ord tiden, om en "ny tid" med mystiske mirakler, store ting som skal skje og at "Gud taler til Pastorene"

Det er gamle Hagin-tilhengere fra Ekman/Åleskjærtiden som er blitt fornyet av Rhema i Bergen  og snik-innfører læren i Credo på nytt, pluss at de har rekruttert nye uskyldige ungdommer.

Kommentar #3

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Scientologikirkens virkemidler

Publisert rundt 3 år siden
Torgeir Tønnesen. Gå til den siterte teksten.
Om noen så programmet igår på NRK om Scientologi-kirken, så er det nøyaktig samme fenomen.Isolering og utstøtelse.

Jeg er blandt de som så dette programmet med interesse og her er det mye å lære. Vigdel har en etter min oppfatning, en god analyse av situasjonen i relasjonen mellom luthersk bedehus/trosbevegelsen. I NRK-reportasjen, som fremsto uvanlig seriøs, var det et utsagn som jeg oppfattet som upresist.  Det var en utbryterne fra scientologikirken som hevdet at det var troen som var årsak til uvesenet. Personlig her jeg havnet på det synet at de phsykologiske mekanismer som i mer eller mindre grad gjenspeiles i fenomener som trosbevegelsen, scientologikirken, smiths venner eller i politiske miljøer av ymse salg er høyest menneskelige fenomener.  Man må være veldig klar over en ting og det er at de aller fleste i disse miljøene opplever sin deltagelse som positiv. Kritiske røster utfordrer deres positive livsopplevelse knyttet til det miljøet de er inne i og det er dette som motiverer til isolasjon/utstøtelse. Virkemidlene i disse bevegelsene har noen felles berøringspunkter og et av dem er slik jeg erfarte det knyttet til Maktens trygghet og denne er viktig. Som i scientologikirken er lederskap i form av vide formelle eller uformelle fullmakter til en enkeltpeson og som evner å håndtere den, en avgjørende bestandel i innholdet i Maktens tryggehet. I nevnte dokumentar var dette svært tydelig og iscenesatt via voldsomme kulisser, en veltalende person som har forsamlingen under kontroll, store finansielle verdier og visjoner for et lykkelig velfungerende liv.  Vi som står utenfor dette med noe så "smått" som verdier og integritet er dømt til å tape for vi er budbringere for å stå utenfor, ensomhet og en usikker fremtid. Selvsagt vil de færreste vite noe av dette og budbringerne for alternativene blir bare enda mer ensomme. Så ser vi at media har sine utvalg av ofre for sektvirksomhet og det er sikkert til trøst for noen. Problemet er at det har liten virkning og i beste fall sannsynligvis begrenser rekrutteringen til sektvirksomhet av ymse slag. Personlig mener jeg at trøsten som ligger i offer-rollen i media er mager fordi ofrene oftes inngår i en type moralisering for en annen agenda. For det er ikke slik at livet uten videre er bedre utenfor enn innenfor sektvirksomhet og det er slett ikke sikkert at lederskapet utenfor sektvirksomhet er moralsk sett bedre utenfor enn innenfor sektvirksomhet.  Innenfor sekter er man ofte f.eks. bedre beskyttet mot seksuell utroskap og spilleavhengighet enn som ensomt individ i storsamfunnet. Etter min mening handler altså saken mer om grunnleggende menneskelige tilbøyeligheter som ikke er sivilisert, enn at saken handler om dogmer og tro. Spørsmålstillingen, slik jeg av egen erfaring etterhvert konkluderte med er følgende: Hvilket livssyn evner i best grad å avsløre menneskelige tilbøyeligheter og lidenskaper samt å vise en vei til et bedre alterntiv?  

Kommentar #4

Rudi Wara

90 innlegg  3720 kommentarer

En ser til menneske og ikke til Jesus - da trår en feil.

Publisert rundt 3 år siden
Hans Eskil Vigdel. Gå til den siterte teksten.
Jeg siterer fra boken til Sannes:
«Det mest sentrale og karakteristiske ved forkynnelsen og læren­ både hos Kenneth Hagin og i trosbevegelsen er at troend­e har rett på helse/helbredelse, suksess i økonomi og velsignelser på alle områder, og at alle kan oppnå det ved å bruke bestemte midler. Særlig er det tale om tro og bekjennelse/ord, og det som kalles ‘troens bønn’ og ‘den troendes autoritet’ står sentralt.»

Skuffelsen. Skuffelsen var stor da troen sviktet og den de ba for døde. Hadde de bare trodd riktig og nok. De fulgte jo prinsippene han hadde lært dem, gjorde alt riktig, trodde de, men autoriteten i navnet Jesus virket ikke, ikke for dem.

Slik skriver en som ikke har forstått hva Peter og Paulus utførte som mennesker her på jorden. Fokuset er å "ta" de som har gått en del runder med seg selv og fulgt Jesus- ved at de demonstrer Hans kraft og salvelse.

Du gir det ikke med det negative fokuset som egentlig er et oppgulp av sårende og fornærmede følelser som har sitt utspring i bitterhet og skuffelser fordi en har sett på menneske og fulgt menneske og ikke Jesus.

Kenneth Hagin har aldri slik jeg har lest ham påstått at du må tro riktig. Det blir som å si at du må tro riktig på din fysiske far her på jorden for å få din fars kjærlighet. Du hører vel selv hvor sykt det høres ut som. Kjærlighet handler om tillitsforhold til Herren, og ikke et innøvd ritualer med lover og regler. Nei det å be til Herren er å føre en samtale med Ham. Det er å ha en dialog mwed Ham.

Mange har erstattet denne dialogen med ritualer og regler etc. Religiøsitet er respekt for Gud uten relasjon med Ham. Når du får relasjon med Ham og kjenner Hans nærhet, da kommer kraften - salvelsen. Den som mange hater og ikke tåler. Slik som fariseerne og øversteprester.

En forstår ikke hvilke fordervelse menneske er blitt til på grunn av syndefallet, og hvilke nye skapninger vi er blitt etter at vi er født på ny.

En forstår ikke at det å dø selv er en smertefull prosess. Det gjør vondt å se at det som denne verdens ånd har formet en til er søppel. Men det er ikke mange som er villige til å gå gjennom disse prosessene - det er for smertefullt.

Paulus sier, jeg dør litt hver dag, det er bare den som dør som finner livet. Og livet finner du i det indre, freden, gleden og herligheten. det jeg snakker om her er det som mange ikke fatter å forstår - fordi det må oppleves - det kan ikke læres.

Når Peter gikk frem til den lamme mannen ved byporten og sa stå opp - da viste Peter at det var ikke han som gjordet det - det var kraften fra Herren som virket i og gjennom Peter. Den elven av kraft, eller levende vann - kan bare begynne å flyte når du har kledd av deg ditt ego, når du har begynt å dø.

Jo mere en er kritisk i "sinne" jo lengre trekker DHÅ seg unna - og det er ikke noe kraft som virker i deg. Den kraften som skal sette deg fri, helbrede deg og føre deg enda nærmere Herren.

Kilden din må være Herren og ikke menneskene.

Kommentar #5

Daniel Nymoen

0 innlegg  1 kommentarer

Han har lovet "høye idealer" for dem som tror.

Publisert rundt 3 år siden

I Johannes 14:12 leser jeg et løfte fra Jesus. "Den som tror på meg, skal også gjøre de gjerningene jeg gjør, ja, enda større gjerninger, for jeg går til Far."

Du har rett i at bare Gud kan bøye naturlovene og gjøre mirakler, men Gud kan likevel gjøre dette i meg og i gjennom meg. De siste månedene har det vært et enormt fokus på usunn karismatisk kristendom. Det har vært en viktig og høyst nødvendig debatt. Desverre frykter jeg at nesten all karismatisk kristendom nå nærmest blir tolket som farlig og usunn. For slik er det absolutt ikke. Selv har jeg vært med i Bethel Church sin bibelskole i Redding, California i 3 år, og aldri før har jeg opplevd så mye åpenhet, frihet og helbredelse i en menighet. Bibelen snakker frimodig om nådegaver. De hører hjemme hos enhver som tror så lenge en ikke mister blikket sitt fra Jesus. Men nådegaver kan også bli misbrukt.

Nå har jo Gud skapt oss med en hensikt større enn å bare gå i kirka. Gud kan gjøre sitt verk gjennom alle som tror på Ham, men hvis man mister Guds kjærlighet som fundament og motivasjon, sporer man helt av. Gud kan til og med bruke lille meg - ikke bare pastoren på plattformen. Skyhøye idealer kan være negativt dersom man opplever press til å oppnå dette, og ikke har sin identitet i Kristus på plass. Men jeg ser det ikke som et farlig menneskesyn å tro at disse høye idealene er innen rekkevidde for oss troende, så lenge det kommer som et resultat av relasjonen til Jesus. Et utrykk for sunn karismatikk er at Gud kaller meg til å være meg selv, og at jeg er allerede bra nok, og akseptert slik jeg er.

Jeg tror noe av feilene til Jesus Revolution Army har vært prestasjons-presset med lite rom for åpenhet og følelser. Du skulle hele tiden prestere og gjøre noe for Gud, først da var du akseptert og god nok. Arbeidet skulle definere deres identitet istedetfor Jesus alene. "You need be a human being, before you can be a human doing". De fokuserte så mye på arbeidet istedetfor å la ungdommene først kultivere en dyp og sterk relasjon til Gud. Deres agenda ble å frelse flest mulig mennesker på kortest mulig tid, uansett hva det måtte koste, istedetfor å bare elske mennesker med en overnaturlig kjærlighet.

Kommentar #6

Hans Eskil Vigdel

14 innlegg  40 kommentarer

Sunn karismatikk

Publisert rundt 3 år siden
Daniel Nymoen. Gå til den siterte teksten.
Desverre frykter jeg at nesten all karismatisk kristendom nå nærmest blir tolket som farlig og usunn. For slik er det absolutt ikke. Selv har jeg vært med i Bethel Church sin bibelskole i Redding, California i 3 år, og aldri før har jeg opplevd så mye åpenhet, frihet og helbredelse i en menighet. Bibelen snakker frimodig om nådegaver. De hører hjemme hos enhver som tror så lenge en ikke mister blikket sitt fra Jesus. Men nådegaver kan også bli misbrukt.

Takk for kommentaren vedrørende karismatikk. Jeg mener at frelstdebatten ikke er et hinder for evangeliet, snarere det motsatte. En jeg kjenner har en datter som er i Redding. Vennnen min som er prest i DNK var overbegeistret over hva han møtte, da han var på besøk for nioen uker siden. Han opplevde den karismatikken som god og sunn, som troverdig.

Jeg kan selv defineres som karismatiker. Jeg hadde en livsforvandlende opplevelse da jeg var 17 år gammel, som jeg beskriver i kronikken "Introvert i menighet". Det skjedde i et møte med en predikant fra Toronto. Det jeg opplevde der, har vært grunnmotivasjonen min for liv og tjeneste.

Hvis karismatikk = å oppleve Gud på en konkret måte og føle han. Da sier jeg ja takk til sunn karismatikk.

Mest leste siste måned

Pride har nådd sin peak
av
Tonje Gjevjon
27 dager siden / 8403 visninger
Vi som ikkje forstår Pride
av
Emil André Erstad
27 dager siden / 6353 visninger
10 grunner for ikke å delta i Pride-parader
av
Øivind Benestad
rundt 1 måned siden / 5268 visninger
Sangens elv stopper opp
av
Harald Bjørkøy
22 dager siden / 3372 visninger
Isolerte menigheter
av
Vårt Land
17 dager siden / 2666 visninger
Det er normalt å bli eldre
av
Magne Nylenna
25 dager siden / 2172 visninger
Sant og usant fra Lomheim
av
Merete Thomassen
13 dager siden / 1998 visninger
Oase og snever kritikk
av
Vårt Land
11 dager siden / 1749 visninger
En verdig død for alle
av
Marie Aakre
14 dager siden / 1718 visninger
Den tunge arven
av
Ingrid Nyhus
10 dager siden / 1571 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere