Vie homofile i kirka?

Jeg er et barn av min tid. Ord som «homofil», «lesbisk» og «LHBT» har et ansikt. Det handler om flotte ungdommer fra bygda mi. Gamle studiekamerater. Mye fine folk som jeg oppriktig setter pris på og ønsker alt vel.

Likevel sier jeg nei til å vie samkjønnede par. Her kommer en begrunnelse – for den som vil lese med et åpent sinn.

På MF hadde vi Bjørn Helge Sandvei i gresk. En utrolig fin lærer! Vennlig og velforberedt, med overheaden full av hjemmelagde grammatikkplansjer og et hjerte som banket for at vi studentene skulle lykkes. Sandvei er homofil. Med utgangspunkt i sine solide kunnskaper om antikken og bibeltekstene og i sine personlige erfaringer har han i en årrekke engasjert seg i spørsmålet om homofilt samliv. Alle burde lese hans artikkel Homofilt samliv i historisk, bibelsk og aktuelt kirkelig perspektiv (fra 2014, tilgjengelig på tilhelhet.no). Her møter vi grundig og saklig argumentasjon – samtidig som det dirrer mellom linjene, for det er sitt eget liv han snakker om. Sandvei har valgt å leve enslig. Han er trygg og ærlig. Han er blant dem jeg støtter meg til når jeg holder fast ved det som alle verdens kirker har lært gjennom nesten 2000 år. Han skriver blant annet: «Personlig opplever jeg det som krenkende at mitt menneskeverd blir forbundet på en slik av-grensende måte til spørsmålet om seksualitetens ytringsformer. Meldingen som kommuniseres er nemlig denne: Et liv uten utfoldelse av seksualiteten gjennom et seksuelt samliv er et mindreverdig liv. Menneskeverdet er imidlertid ikke forankret i seksualiteten, men i at jeg er skapt i Guds bilde.»

«Hva ville Jesus gjort?» Hvis man vil være sann kirke, er dette hovedspørsmålet. For kirka er ingen menneskelig oppfinnelse. Den er grunnlagt av Jesus Kristus, Guds sønn. Det er han som har gitt kirka dens mandat: Å forkynne evangeliet om korset og den åpne graven. Å gjøre alle folkeslag til disipler. Å døpe og feire nattverd. Å elske med en kjærlighet som ligner hans. Et raskt sveip gjennom kirkehistorien gir meg følgende konklusjon: Det har gått litt opp og ned. I perioder har kjærligheten til penger, makt og nytelse vært sterkere enn kjærligheten til Gud og de fattige. Men så skjer det alltid, fantastisk nok, at noen igjen vender blikket mot Jesus og spør: Hvem er ham – egentlig? Hva sa han – egentlig? Så har de funnet en mann som ikke er så lett å sette på formel. En som ikke alltid stryker dem med hårene og bekrefter deres egne tanker. En som drar dem ut av komfortsonen og ber dem legge av sitt sitt eget. Og de har elsket ham, for bak de radikale kravene har de erfart en kjærlighet som går utenpå det meste annet. En lengsel har blitt født i dem etter å leve for ham og ligne på ham.

Svensken Magnus Malm, en av vår tids mest skattede åndelige veiledere, har sagt: «Jesus kan overfor visse mennesker sette ekstremt høye terskler, samtidig som han for andre setter forbausende lave tersker. Slik er evangeliet. Den som tror at Jesus representerer en slags allmenn kravløshet, at han aksepterte alle og ikke avviste noen, har ikke lest Det nye testamente.»Over alt hvor Jesus kom, flommet Guds nåde og kjærlighet inn i menneskers liv som en mektig forandringens elv. Han tordnet mot selvrettferdighet og tunge menneskebud. Men noen liberaler var han ikke. Hanbekreftet Guds lov, ja, innskjerpet den. Han forkynte tilgivelse, ikke tillatelse. Følgende fortelling er illustrerende: Fariseerne og de skriftlærde gjorde seg klare til å steine en kvinne som hadde brutt ekteskapet. De hadde Moseloven på sin side. Hva mente Jesus de skulle gjøre? Jesus sa:«Den av dere som er uten synd, kan kaste den første steinen på henne.»  Da slapp de steinene og gikk bort. Jesus sa til kvinnen: «Heller ikke jeg fordømmer deg. Gå bort, og synd ikke mer fra nå av!» (Joh 8,2-11).

Forøvrig er det et paradoks at ekteskap og kjernefamilie nærmest er blitt enerådende som livsideal i protestantisk kristendom, for Mesteren selv var jo ingen «family guy» - han var singel og barnløs, og mer opptatt av at vi skulle samle skatter i himmelen enn at vi skulle bygge rede her på jord.

«Størst av alt er kjærligheten,» sier mange. Jeg er selvsagt helt enig. Utsagnet er et nesten-sitat fra Paulus (1 Kor 13,13). Men sitatet handler ikke om eros; erotisk kjærlighet og parforhold. Det er derimot snakk om agape; uselvisk Mor Teresa-aktig kjærlighet som gir alt uten å vente noe tilbake. Og én slik fin setning nuller ikke ut alt det andre Paulus og Jesus sa om samlivsetikk.

Så hva ville Jesus gjort? Jeg tror han ville gitt oss alle, skeive og streite, en unik følelse av å være sett, forstått og elsket. Latt oss kjenne at ordene hans, også de krevende, springer ut av guddommelig kjærlighet. Og pekt på korset, hvor han sonet våre synder: Straffen lå på ham for at vi skulle ha fred, legedom og evig liv hos Gud. Det er det som heter nåde. Gud vet vi trenger den, alle sammen.

(Innlegget ble publisert i Fædrelandsvennen 26.4.16)