Verdidebatt

Det å tilgi som Kristus tilgir

Det å tilgi står sentralt i Kristi lære og etterfølgelse, og Jesus lærer oss grundig om hvordan vi skal tilgi alle. Allikevel hersker det mer eller mindre total forvirring rundt dette temaet blant de troende.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dette har gjort det meget lett for ulver å snike seg inn i flokken og volde stor skade.

La oss gå inn i Ordet og se hvordan Mesteren lærer oss om det å tilgi! Det vil være en fordel om den enkelte, når han leser Ordet, leser det som om man aldri har leste det før. På den måten får man lettere tak i hva som står skrevet og hva Mesteren i virkeligheten lærer oss. Det er summen av Ordet som er sannhet. Det er aldri slik at det ene ordet slår det andre i hjel.

Jesus skiller klart mellom de menneskene som befinner seg innenfor Hans rike og de som befinner seg utenfor Hans rike. De som befinner seg innenfor er disipler og Hans etterfølgere. De som befinner seg utenfor kaller han hedninger, og tilhører ikke Hans får.

«Dersom din bror gjør en synd mot deg, så gå til ham og still ham til ansvar på tomannshånd. Hvis han hører på deg, har du vunnet din bror.  Men hvis han ikke hører, skal du ta med deg en eller to andre, for etter to eller tre vitners utsagn skal enhver sak være avgjort.  Hvis han ikke hører på dem heller, skal du si det til menigheten. Men hvis han ikke engang vil høre på menigheten, skal han være som en hedning eller toller for deg.»
Matt. 18:15-17

«Dersom din bror gjør en synd, så tal ham til rette, og hvis han angrer, så tilgi ham.   Ja, om han synder mot deg sju ganger på samme dag og sju ganger kommer til deg og sier: 'Jeg angrer', så skal du tilgi ham.»
Luk. 17:3-4

Dette er ikke til å misforstå. Vi ser tydelig hvordan og hvem som skal tilgis innenfor Kristi rike. Det er de som erkjenner og angrer sin synd. De som ikke gjør det skal henvises utenfor. Tillater vi synd og lovbrudd innenfor bryter vi Kristi lov og blir selv syndere og forførere.

Nå er det mange troende som syntes Kristi lære er for streng. De går derfor ikke til de de mener synder innenfor. Slike lærer gjerne at vi bare skal tilgi slike og glemme det onde andre innenfor har gjort. Dette er satans lære og vilje. For på den måten får det onde gro og leve i blant oss. Når slik lære for fremgang oppstår det gjerne også mye baktalelse og rykter. For de troende klarer ikke å tilgi og glemme det onde som blir gjort innenfor.  Derfor går de rundt og snakker om det gale de mener sine søsken innenfor gjør. På den måten blir de selv syndere og baktalere og mange onde og skadelige rykter oppstår. På den måten får satan stor makt blant de troende.

Hadde de lært og vær lydig mot Mesteren, så hadde de gått til den de mener gjør det gale og snakket med ham på tomannshånd. Da ville de fått greie på sakene og kunne avgjort om de var nødvendig å gå videre med saken, slik Mesteren lærer oss.

For å følge Mesterens bud må vi dø. Det merker vi når vi skal gjennomføre Hans bud og befalinger. Det er denne døden de fleste ikke orker å gå inn i. Derfor lærer de fleste at det ikke skal gjøres slik Jesus lærer oss. De har en annen og bedre løsning som ikke avkrever at kjødet korsfestes og dør. Det er det som er årsaken til at de ikke finner frem og derfor ikke får fremgang på livets vei, gjennom selv å fornekte seg og dø.

Altså, hvis du mener din bror eller søster har gjort seg skyldig i en synd, så skal du på Mesterens befaling gå til vedkommende i enrom og stille personen til ansvar. Hører broren eller søsteren på deg, så har du vunnet og hjulpet personen fra dødens og syndens vei. Hører vedkommende ikke på deg, så skal du ta med deg en eller to til, for å hjelpe vedkommende. Hører personen fortsatt ikke, så skal saken legges frem for menigheten. Så skal menighetens lemmer formane personen til omvendelse. Omvender ikke personen seg da heller, så skal vedkommende holdes for å være en hedning. Han skal da behandles som en uomvendt synder. Han skal ikke støtes ut på en slik måte at han ikke får lov å komme og høre Ordet. En slik person får ikke lov å lære menigheten.

Nå finnes det synd som ikke er til døden, lærer Ordet oss. Det er ikke denne synd Mesteren lærer oss at vi skal behandle på denne måten. All urettferdighet er synd, men det er synd som ikke er til døden. Synd til døden er synd som føder død og fordervelse. Synd til døden er lovbrudd, kjødets gjerninger.

Apostelen Johannes lærer oss følgende om synd som ikke er til døden:
«Dersom noen ser sin bror begå en synd som ikke fører til død, da skal han be for ham og slik gi ham liv – så sant han ikke er av dem som synder til døden. Det finnes synd som fører til død, men jeg taler ikke om bønn for den. All urett er synd, men ikke all synd fører til død.»  1.Joh. 5:16-17

Den synd Jesus taler om, er den synd som fører til døden. Den synd som Johannes taler om, er den synd som ikke fører til død. Dette skjønner vi godt hva er når vi tenker oss om. Vi kan stadig se urett og synd blant de troende. Plutselig kommer det frem noe som vi skjønner ikke er av godhet og mildhet, langmodighet og kjærlighet. Kanskje en blir litt snurt eller fornærmet eller en litt hissig. Det er synden i kjødet som gjør seg gjeldende. Men det tar ikke livet av personens åndsliv. Han dør ikke. Eller vi skjønner at noen kanskje er litt gjerrige eller litt storaktige. Det er ikke denne synden Jesus snakker om vi skal konfrontere personen med på tomannshånd.

Denne synden skal ikke nevnes sammen med personens navn. Vi skal derimot når vi ser den, be for vedkommende og på den måten gi personen liv. Da vil personen få lys og kraft til å erkjenne den og ta opp kampen mot den. All slik synd skal vi bære over med i det uendelige. Til dette trenger vi kjærlighet og godhet. Kjærligheten skjuler en mangfoldighet av slike synder og det er ingen grenser for hva man der kan bære når man vandrer i Guds Ånd.

Når det gjelder synder som begås av de utenfor, så er det ingen grenser for hva vi skal tilgi. Her er Mesteren vårt store forbilde. Han refset syndere utenfor, men den dagen de tok tak i Ham og korsfestet Ham, så sa Han: «Fader, tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør!»

Han lærer oss videre om menneskene utenfor:
«For dersom dere tilgir menneskene de misgjerningene de har gjort, skal også deres himmelske Far tilgi dere. Men dersom dere ikke tilgir menneskene, skal heller ikke deres Far tilgi de misgjerningene dere har gjort. Mat. 6:14-15

«Men når dere står og ber og har noe å anklage en annen for, så tilgi ham, for at deres Far i himmelen kan tilgi dere misgjerningene deres. Men om dere ikke tilgir, skal heller ikke deres Far i himmelen tilgi deres misgjerninger.» Mark. 11:25-26

Vi skjønner av dette, at når personer innenfor flokken synder til døden, så har vi en oppgave å gjøre for å hjelpe vedkommende til rette. Alle skal tilgis. Men ikke på annen måte enn den Mesteren lærer oss. De innenfor som ikke vil omvende seg, de skal føres utenfor slik Mesteren lærer oss. Der kan vi tilgi dem. Men innenfor må enhver av oss se til å holde det rent. Ellers vil store ulver trenge inn blant oss og forårsake stor og ødeleggende skade.

Når vi etter Mesterens Ord tar de oppgjør som er nødvendige med de personer som ikke vil omvende seg fra åpenbare synder, så holder vi det rent og utrydder det onde av vår midte. På den måten håndhever vi Kristi rettferdighet og bygger på fjell.

«Da gikk Peter til ham og spurte: «Herre, hvor mange ganger skal min bror kunne synde mot meg og jeg likevel tilgi ham? Så mange som sju?» «Ikke sju ganger», svarte Jesus, «men jeg sier deg: sytti ganger sju!

Derfor kan himmelriket sammenlignes med en konge som ville gjøre opp regnskapet med tjenerne sine. Da han tok fatt på oppgjøret, ble en ført fram som skyldte ham ti tusen talenter. Han hadde ikke noe å betale med, og herren befalte at han skulle selges med kone og barn og alt han eide, og gjelden betales. Men tjeneren kastet seg ned for ham og bønnfalt ham: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg alt sammen.’ Da fikk herren inderlig medfølelse med denne tjeneren, slapp ham fri og etterga ham gjelden.

Utenfor møtte tjeneren en av de andre tjenerne, en som skyldte ham hundre denarer. Han grep fatt i ham, tok strupetak på ham og sa: ‘Betal det du skylder!’ Men den andre falt ned for ham og ba: ‘Vær tålmodig med meg, så skal jeg betale deg.’ Men han ville ikke. Han gikk av sted og fikk kastet ham i fengsel; der skulle han sitte til han hadde betalt gjelden.

Da de andre tjenerne så hva som skjedde, ble de dypt bedrøvet og gikk og fortalte herren sin alt som hadde hendt. Da kalte herren ham til seg igjen og sa til ham: ‘Du onde tjener! Hele gjelden etterga jeg deg fordi du ba meg om det. Burde ikke også du ha vist barmhjertighet mot din medtjener, slik jeg viste barmhjertighet mot deg?’ Og herren ble sint og overlot tjeneren til å bli mishandlet av fangevoktere til han hadde betalt hele gjelden.

Slik skal også min himmelske Far gjøre med hver og en av dere som ikke av hjertet tilgir sin bror.»

Her ser vi tydelig hvordan saken forholder seg. Vi ser hvordan broderen ber om tilgivelse og får det av Herren. Når han treffer sin bror, så ber han også om nåde, men får det ikke. En slik person er hårdhjertet og vil selv miste nåden og tilgivelsen over sitt liv.

Men la oss se til at vi ikke bedrar oss selv og andre, ved å ta slike ord til inntekt for syndere som ikke erkjenner sin synd og ber om nåde. Det er erkjennende søstre og brødre som skal tilgis. Ikke hårdhjertede syndere som farer frem i sitt hjertes hovmod.

Ledere og andre søsken som tror de kan bryte loven og fare frem som de vil, skal ikke tilgis innenfor, men stilles til ansvar for sine synder. Når slike kommer med Jesu ord om tilgivelse, så skal de vises til rette. Omvender de seg ikke, så skal de henvises utenfor og holdes som hedninger.  Der kan vi så tilgi dem. For de vet ikke hva de gjør.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt