Ragnhild Lindahl Torstensen

2

Utøyas minnested: Arret viser bare halve historien

Debatten om minnestedet på Utøya er feilslått. Det planlagte minnes­merket forteller bare halve historien – ­historien om det grusomme.

Publisert: 27. apr 2016

22. juli-minnestedet slik det skal utformes på Sørbråten, egner­ seg bare til å formidle opplevelsen av tapet og sorgen etter terrorangrepet.

Budskapet fra vår nasjons kollektive respons etter terror­angrepet, med samholdet og varmen som preget oss som fellesskap, er en fraværende dimensjon i det planlagte minnestedet. Dette er et argument som ikke har kommet tilstrekkelig til syne i den pågående debatten rundt minnesmerkets utforming.

I Kulturnytt på P2 onsdag 30. mars ble uenighetene rundt 22. juli-minnesmerket igjen belyst. Det viser seg at norske kunstkritikere som tidligere roste forslaget­ om minnestedet på Sørbråten, nå går imot dette.

Terapeutisk. Kunstkritikerne uttrykker at de har endret ­mening etter å ha fått ny forståelse av hvordan både prosessen og forslaget om minnested har blitt vond for naboene ved Sørbråten. Spaltist i Klassekampen og kunsthistoriker Tommy Sørbø­ påpeker i NRKs reportasje at kunst også bør ha en terapeutisk funksjon.

Motstanderne av minnestedet påpeker at de ikke ønsker å bli minnet på det som skjedde, da naturen i seg selv, med utsikten til Utøya, er en stadig påminnelse om terroren som fant sted sommeren 2011. De ønsker å gå rettens vei for å avverge etableringen­ av minnestedet. Regjeringen med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner står likevel fast på at stedet skal utformes som planlagt, og ferdigstilles i 2017.

Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg som står bak utkastet til minnestedet, har kommunisert at hans hovedanliggende med minnestedet er å gjenspeile­ det enorme tapet som vi ble påført 22. juli. Dette formidles gjennom å separere den ytterste tuppen av odden på Sørbråten fra resten av landskapet. Inngraveringen av ofrenes navn på den avskårne odden forsterker ­følelsen av tap, spesielt ettersom det for besøkende ikke vil være mulig å berøre disse navnene.

Ikke synlig. Min master­avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet i 2014 inneholdt argumenter som i kjølvannet av den stadig tilbakevendende debatten om minnesmerker etter 22. juli, fremdeles fremstår som aktuelle.

Avhandlingen analyserte bruken av symboler og ritualer­ i samfunnsprosesser etter terror­angrepene 22. juli, og etter 11. september i USA. Ritualene jeg tok for meg var rituelle minneshandlinger, men også ritualer som kommer til uttrykk gjennom fysiske minnesteder.
Funn i studien peker på viktigheten av å se på utformingen av permanente minnes­merker i sammenheng med og som en forlengelse av spontante og umiddelbare minneshandlinger. Denne sammenhengen mellom rituelle uttrykk er ikke synlig i det planlagte minnestedet på Sørbråten.

Både minneshandlinger og minnesteder fungerer som ­rituelle uttrykk. Med dette blir det bemerkelsesverdig at komponenten som handler om samhold, kjærlighet, og våre felles verdier er fullstendig manglende fra minnestedet slik det er planlagt å utformes.
Direkte motsetning. Dette budskapet stod i direkte motsetning til terrorangrepet i seg selv, og var høyst tilstedeværende­ i vår spontane og kollektive ­respons i dagene etter 22. juli, med budskapet som kom frem gjennom rosetog og blomsterhav.

Beklageligvis for naboer, ­direkte berørte, og for oss som nasjon, så blir den røde tråden i minnesmerket det grufulle som skjedde, og ikke hvordan vi sto opp mot uretten.
Hvis man ser på symbolikken som er å finne i utformingen av minnestedet på Ground Zero i New York, fremkommer det at skaperne av dette minnestedet har maktet å formidle noe mer enn bare sorg og tap.

De to fotavtrykkene etter tvillingtårnene omkranset av de omkomnes navn peker på det enorme tapet. Samtidig kan den vakre arkitekturen i Snøhettas­ paviljong, parken som omgir fotavtrykkene med de levende trærne, og det rennende vannet fra fossefallene reflektere nytt liv og håp. Opplevelsen av minnestedet på Sørbråten, er at dette stedet ikke makter å formidle en slik tosidighet på samme måte som Ground Zero.

Bunnløs. Det må understrekes at amfiteateret som er planlagt som minnested i Regjeringskvartalet, skal fremheve viktigheten av en demokratisk dialog. Dette ­representerer en viktig komponent i vårt verdigrunnlag som samlet oss som nasjon etter 22. juli.

Samtidig oppleves mellomrommet mellom den bunnløse og brutale sorgen vi skal ta inn over oss på Sørbråten på den ene siden, og den demokratiske dialogen som skal foregå i ­Regjeringskvartalet på den andre­ siden, som altfor stor.

Dette er med på å forsterke opplevelsen av at budskapet fra vår kollektive respons etter 22. juli har blitt utelatt som dimensjon i utformingen av disse to minnestedene. En sterkere bevissthet rundt naturens tilstedeværelse ved Sørbråten, og på denne måten en mer organisk utforming av stedet, kan bidra til å skape rom for denne dimensjonen.

Løfte fram. Dette handler ikke om å bagatellisere det grusomme med terroren som rammet. Men det handler om å løfte frem det gode og det som samler oss som nasjon og fellesskap. Det handler om å klare å leve videre med denne hendelsen som dessverre utgjør en del av vår felles historie. Og det handler om å stå sammen som medmennesker, ikke bare sørgende og sårede, men også mennesker med evnen til å stå sammen i sorgen, til å reise oss, og til å gripe tak i og holde fast på håpet og de gode verdiene våre.

Debatten rundt 22. juli-minnes­merket er feilslått, og partene ser ut til å trenge en ny plattform for å snakke om hva minnestedet formidler og hvilken funksjon stedet skal ha.
Disse spørsmålene hever seg over debatten som nå sirkler rundt den geografiske plasseringen av minnestedet, og kan forhåpentligvis bidra til å gi oss perspektiver på hva som vi ­ønsker at et 22. juli-minnested skal være for oss.

Minnestedet på Sørbråten forteller bare halve historien – ­historien om det grusomme som skjedde. Men stedet unnlater å formidle varmen, kjærligheten og samholdet i responsen etter 22. juli. Dette er en viktig del av vår fortelling som vi trenger å holde frem.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANMD

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Dag-Ivar Rognerød

1 innlegg  188 kommentarer

Utøya er Riksantikvarens største forsømmelse

Publisert over 3 år siden

Utøya er et utpreget holocaustminne av type, som det finnes mange av i Europa underlagt fredning på UNESCOs premisser. Norge har undertegnet og ratifisert begge de to viktigste chartre både om materiell og immateriell kulturarv.

Hendingen på Utøya er det mest pregende kulturminne Norge har opplevd på årtier, og taler man om fredstid, på århundrer. Kanskje det mest skjellsettende for norsk mentalitetsendring på århundrer.

Vi finner ikke noe liknende engang i sagaene sjøl om Njåls saga varter om med slekts- og klanpreget familiemord av det mest bloddryppende slag, med sverdoverfall og innebrenning av familier. Men motiv og sosial kontekst var av en annen verden og har ikke gått i arv framover i tid.  

Vi har ikke noe liknende i vår fortid heller av fascistisk merke, og ikke engang nazistene utøvde terror i individuell utførelse uten å ha strategiske mål eller landevinninger i sikte. Industriell utrydding av hele folkeslag er tross alt noe annet.  

Derimot minnet massermordet mye på hva vi har sett i ørkenen i Syria og Irak uansett på hvilke idelogiske premisser det norske tilfellet ble utført. Det synes å framstå som en terrorkopiutgave. 

Utøya skulle vært bevart uforandret med minneskilter med navn på de steder der folk ble myrdet av terroristene, og med ferge og bygninger som det sto, som et kontemplativt minnested og aldri mer et møte- eller stevnested. Dette ville ha vært et nasjonalt minnested til ettertanke ikke bare for familier.

Statlig vernepolitikk skulle hatt som primært formål å skåne folket i Norge for den opprivende strid om monumentale men for mange skakende minnesmerker som det i dag nærmest er lagt opp til, og som også virker splittende på folket og de ulike offentlige instanser på ulike nivåer, som mellom kommune, befolkning og staten. 

En av Riksantikvarens viktigste funksjoner skal sjølsagt være å bilegge konflikter om viktige felles saker, slik at det skapes ro og fredning i vide sirkler rundte det folket skal samle seg om i sin felles dveling omkring viktige og skjellsettende felleserfaringer.   

Det synes som Riksantikvaren ikke har begrep om de ulike sider ved sitt sentrale embetes både uskrevne og skrevne forutsetninger, sin han åpenbart ikke har sett eller vil forstå hvilke dimensjoner Utøyahendingen har som pregende kulturminne for Norge i ettertid.

Riksantikvarembetet skal naturlgivis ikke bare foreta bygnigsmessig bevaring, og av bygningsmiljøer,  det skal også ivare ta kulturminner i ordet rette forstand. Til det har vi faktisk to UNESCO chartre der det siste gjelder folkets mentale utvikling og historiedanning. Hva gjelder den immaterielle funksjon; mentale, åndelige, ikkematerielle sider ved folkets sedvaner og kulturmønstre, kan ikke antikvariske myndigheter i Norge skyve dette fra seg som uvesentlig for denne saken, fordi Charteret det inngår i faktisk alt er brakt til funksjon på linje med materielle kulturminner, vernet av bygninger og miljøer.  

I Sverige har Riksantikvarämbetet fått en parallell instans i et språk- og kulturminneinstitutt som bevarer åndelige og levende kulturforhold (musikk, dans, fortelllinger, tradisjoner .... ) helt på linje med materielle bygninger og gjenstander. Et kulturhus i Stockholm ble følgelig bevart for den unike ariktektur kombinert med den verdifulle musikkformidling som hadde skjedd i huset i årtier.

Norge har ratfisert begge chartere og har følgelig akkurat det samme nasjonale ansvaret, jfr hvordan man nå ignorer behovet for parallelt vern av Nationalgalleriet i Oslo, og det skulle Riksantikvaren sørget for å ha brakt i funksjon hva gjelder Utøya i samråd med tilhørende myndighet.  

Utøya fortoner seg å bli alle tiders størst blemme på norsk vernepraksis. Å fravike Utøya som nasjonalt minnested, som et helt innlysende verneformål, vel og merke, må kunne sies å være riksantikvar Jørn Holmes største blemme av alle i hans funksjonstid. Hadde han sett bakover i norsk vernepraksis ville han funnet slagsteder markert på akkurat samme måte jeg nå beskrev i stad, med datering og navn på folk og avdelinger som falt for fiendens kuler ved den og den skansen, faktisk for akkurat 200 år siden.

Naturligvis skrevet inn i nasjonens store minnebok til almen oppbyggelse på den tid, som ikke er helt på trend for tida.

Og det er vel der problemet stikker, mens alt som har med vern og UNESCOs chartere å gjøre, er skrevet ut fra nasjonen som det kulturbyggende subjekt. All stor kunst og kultur har også nasjonalt utspring, sjøl om vi for tida har lukket øyne for fakta. Problemet er at vi har ikke lenger rettelig norske myndigheter som fullt anerkjenner det norske folk som et kollektivt subjekt i kraft av sin egen etnisitet og historiske kontinuitetsiver.

Derfor svikter vernelogikken i det offentlige fortidsvern, slik at Utøya ble et stridens eple som øker ulykke- og urofølelsen i et stadig mer utvannet folk, som er i økende splid med seg sjøl.

Da vi fikk Riksantikvar noen år før 1905 var formålet det motsatte.  

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere