Utøyas minnested: Arret viser bare halve historien

22. juli-minnestedet slik det skal utformes på Sørbråten, egner­ seg bare til å formidle opplevelsen av tapet og sorgen etter terrorangrepet.

Budskapet fra vår nasjons kollektive respons etter terror­angrepet, med samholdet og varmen som preget oss som fellesskap, er en fraværende dimensjon i det planlagte minnestedet. Dette er et argument som ikke har kommet tilstrekkelig til syne i den pågående debatten rundt minnesmerkets utforming.

I Kulturnytt på P2 onsdag 30. mars ble uenighetene rundt 22. juli-minnesmerket igjen belyst. Det viser seg at norske kunstkritikere som tidligere roste forslaget­ om minnestedet på Sørbråten, nå går imot dette.

Terapeutisk. Kunstkritikerne uttrykker at de har endret ­mening etter å ha fått ny forståelse av hvordan både prosessen og forslaget om minnested har blitt vond for naboene ved Sørbråten. Spaltist i Klassekampen og kunsthistoriker Tommy Sørbø­ påpeker i NRKs reportasje at kunst også bør ha en terapeutisk funksjon.

Motstanderne av minnestedet påpeker at de ikke ønsker å bli minnet på det som skjedde, da naturen i seg selv, med utsikten til Utøya, er en stadig påminnelse om terroren som fant sted sommeren 2011. De ønsker å gå rettens vei for å avverge etableringen­ av minnestedet. Regjeringen med kommunal- og moderniseringsminister Jan Tore Sanner står likevel fast på at stedet skal utformes som planlagt, og ferdigstilles i 2017.

Den svenske kunstneren Jonas Dahlberg som står bak utkastet til minnestedet, har kommunisert at hans hovedanliggende med minnestedet er å gjenspeile­ det enorme tapet som vi ble påført 22. juli. Dette formidles gjennom å separere den ytterste tuppen av odden på Sørbråten fra resten av landskapet. Inngraveringen av ofrenes navn på den avskårne odden forsterker ­følelsen av tap, spesielt ettersom det for besøkende ikke vil være mulig å berøre disse navnene.

Ikke synlig. Min master­avhandling ved Det teologiske Menighetsfakultet i 2014 inneholdt argumenter som i kjølvannet av den stadig tilbakevendende debatten om minnesmerker etter 22. juli, fremdeles fremstår som aktuelle.

Avhandlingen analyserte bruken av symboler og ritualer­ i samfunnsprosesser etter terror­angrepene 22. juli, og etter 11. september i USA. Ritualene jeg tok for meg var rituelle minneshandlinger, men også ritualer som kommer til uttrykk gjennom fysiske minnesteder.
Funn i studien peker på viktigheten av å se på utformingen av permanente minnes­merker i sammenheng med og som en forlengelse av spontante og umiddelbare minneshandlinger. Denne sammenhengen mellom rituelle uttrykk er ikke synlig i det planlagte minnestedet på Sørbråten.

Både minneshandlinger og minnesteder fungerer som ­rituelle uttrykk. Med dette blir det bemerkelsesverdig at komponenten som handler om samhold, kjærlighet, og våre felles verdier er fullstendig manglende fra minnestedet slik det er planlagt å utformes.
Direkte motsetning. Dette budskapet stod i direkte motsetning til terrorangrepet i seg selv, og var høyst tilstedeværende­ i vår spontane og kollektive ­respons i dagene etter 22. juli, med budskapet som kom frem gjennom rosetog og blomsterhav.

Beklageligvis for naboer, ­direkte berørte, og for oss som nasjon, så blir den røde tråden i minnesmerket det grufulle som skjedde, og ikke hvordan vi sto opp mot uretten.
Hvis man ser på symbolikken som er å finne i utformingen av minnestedet på Ground Zero i New York, fremkommer det at skaperne av dette minnestedet har maktet å formidle noe mer enn bare sorg og tap.

De to fotavtrykkene etter tvillingtårnene omkranset av de omkomnes navn peker på det enorme tapet. Samtidig kan den vakre arkitekturen i Snøhettas­ paviljong, parken som omgir fotavtrykkene med de levende trærne, og det rennende vannet fra fossefallene reflektere nytt liv og håp. Opplevelsen av minnestedet på Sørbråten, er at dette stedet ikke makter å formidle en slik tosidighet på samme måte som Ground Zero.

Bunnløs. Det må understrekes at amfiteateret som er planlagt som minnested i Regjeringskvartalet, skal fremheve viktigheten av en demokratisk dialog. Dette ­representerer en viktig komponent i vårt verdigrunnlag som samlet oss som nasjon etter 22. juli.

Samtidig oppleves mellomrommet mellom den bunnløse og brutale sorgen vi skal ta inn over oss på Sørbråten på den ene siden, og den demokratiske dialogen som skal foregå i ­Regjeringskvartalet på den andre­ siden, som altfor stor.

Dette er med på å forsterke opplevelsen av at budskapet fra vår kollektive respons etter 22. juli har blitt utelatt som dimensjon i utformingen av disse to minnestedene. En sterkere bevissthet rundt naturens tilstedeværelse ved Sørbråten, og på denne måten en mer organisk utforming av stedet, kan bidra til å skape rom for denne dimensjonen.

Løfte fram. Dette handler ikke om å bagatellisere det grusomme med terroren som rammet. Men det handler om å løfte frem det gode og det som samler oss som nasjon og fellesskap. Det handler om å klare å leve videre med denne hendelsen som dessverre utgjør en del av vår felles historie. Og det handler om å stå sammen som medmennesker, ikke bare sørgende og sårede, men også mennesker med evnen til å stå sammen i sorgen, til å reise oss, og til å gripe tak i og holde fast på håpet og de gode verdiene våre.

Debatten rundt 22. juli-minnes­merket er feilslått, og partene ser ut til å trenge en ny plattform for å snakke om hva minnestedet formidler og hvilken funksjon stedet skal ha.
Disse spørsmålene hever seg over debatten som nå sirkler rundt den geografiske plasseringen av minnestedet, og kan forhåpentligvis bidra til å gi oss perspektiver på hva som vi ­ønsker at et 22. juli-minnested skal være for oss.

Minnestedet på Sørbråten forteller bare halve historien – ­historien om det grusomme som skjedde. Men stedet unnlater å formidle varmen, kjærligheten og samholdet i responsen etter 22. juli. Dette er en viktig del av vår fortelling som vi trenger å holde frem.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LANMD