Heltene kom ikke med fly

Kjell Erik Øie, generalsekretær i Plan International Norge og Kari Helene Partapuoli, daglig leder i Utviklingsfondet, på vegne av Nepal-nettverket*

Flere millioner nepalere ble etterlatt i sorg, redsel og ruiner. De hardest rammede var kvinner, barn, funksjonshemmede og andre marginaliserte grupper. Flere tusen møtte regntiden uten ordentlig tak over hodet. Ett år senere ligger fortsatt skoler i ruiner, altfor få hus er bygd opp igjen, og tilliten til myndighetene er svekket. Sivilsamfunnets rolle er viktigere enn noensinne.

Noen av oss var der da bakken bølget seg. Du husker kanskje bildene og nyhetsreportasjene på norske TV-kanaler. Vi så helter med lyse lugger som gravde fram overlevende fra ruinene, heroiske nordmenn som kjempet seg i vei på ufremkommelige veier for å nå frem med nødhjelpen og norske stemmer som på direkten beskrev frykten de følte da bygninger raste rundt dem. Enda flere her hjemme hadde lyst å hjelpe. Norske hjelpeorganisasjoner ble nærmest nedrent av velmente sjeler som gjerne ville sette seg på første fly til Katmandu for å bidra i hjelpearbeidet.

Ære være alle de som bidro eller ønsket å bidra fra Norge eller andre vestlige land. Men de virkelig heltene kom ikke med fly. De hadde vært der lenge.

En av dem var Basudha Ghothane.Hun ga mat og soveposer til utelandske bistandsarbeidere som måtte sove ute etter jordskjelvet. Hun startet en Facebook-gruppe som mobiliserte venner og familie til å samle inn og arbeide for gjenoppbygging av den hardt rammede landsbyen. Og nå har hun sørget for at ungdom trenes opp i selv å bygge jordskjelvrammede hus.

En annen helt var hotelleieren Nayantara Kakshapati Gurung, som forvandlet hotellet sitt til en frivillighets-hub hvor nødhjelp til jordskjelvrammede landsbyer ble sendt ut ved hjelp av sykkelklubber, strandede NGO-arbeidere og venner. Store organisajoner som UNHCR brukte etter hvert denne kanalen for å nå ut til de avsidesliggende områdene.

Lokale helter
De store heltene var nepalerne selv. Naboer, venner og kollegaer som gravde frem sine kjære og ukjente fra ruinene, som dro frem det de hadde av tepper og mat til de husløse, og som arrangerte nødhjelpsoperasjoner med hjelp av motorsykkelklubber og utallige andre frivillige. Mobiliseringen var massiv og mange nepalere tok stor personlig risiko for å komme ut til de hardest rammede områdene.

Ute i landsbyene som ble rammet var også frivillige og lokalansatte fra ulike sivilsamfunnsorganisasjoner på plass. Våre lokale partnere var der før, under og etter de store jordskjelvene. Og de er der nå for å bidra til å gjennoppbygge landet sitt.

Er det så ingen vits i at vi nordmenn og norske myndigheter fortsetter å bidra? Jo, det er det. Absolutt. Men vi må gjøre det riktig. Og vi må tenke både kortsiktig og langsiktig.

Hvordan bør Norge bidra?
Norge og Nepal har lenge hatt nære bånd. Kanskje er det de magiske fjellene. De norske turstiene bygd av sherpaer. De flotte menneskene. Mange har vært der og ønsker seg tilbake. Det er ikke så rart at Norge var en av de største giverne etter jordskjelvet for et år siden, og at vi forventes å stille opp i tiden som kommer.

Nepal er svært sårbar når det gjelder naturkatastrofer. Både nepalerne selv og geologene er urolige over at det ett år etter fortsatt er sterke og hyppige etterskjelv. Ukentlig løper mennesker ut på gata i redsel. Over 450 etterskjelv på over 4 på Richters skala gjør det vanskelig for folk å komme seg videre. Det er en konstant påminnelse om hvor viktig det er å «bygge tilbake bedre» - å forberede familier og lokalsamfunn på hva som kommer. For nye store skjelv vil komme. Vi vet bare ikke når.

Noe av det viktigste vi kan gjøre er å bidra til å styrke sivilsamfunnet i Nepal.

Skjelvet var ventet
«Alle» hadde ventet på skjelvet som kom for ett år siden. Derfor var også den norske ambassaden bygget jordskjelvsikkert. Ansatte på internasjonale kontorer var preppet med nødsekker og jordskjelvalarmer. Fattigdom, politisk sendrektighet og korrupsjon har hindret den samme beredskapen ellers i samfunnet.

Tilliten til myndighetene er lav etter at de har brukt altfor lang tid på å få tegnet jordskjelvsikre hus og å starte utdeling av pengestøtten til de rammede familiene. Folk føler at de må klare seg selv, og risikoen er høy for at familier fremdeles ikke har trygge tak over hodet når regntiden nå nærmer seg, igjen. Målet må derfor være å sikre en bedre kapasitet til å håndtere katastrofer lokalt.

Støtte til sivilsamfunnet i Nepal er nøkkelen
 Sivilsamfunnsorganisasjonene kjenner de lokale forholdene godt. De er vaktbikkjer og holder myndighetene ansvarlig. Å bidra til å styrke sivilsamfunnet vil være en naturlig link mellom langsiktig utviklingsarbeid og nødhjelp.  Å bidra til at sivilsamfunnet har kunnskap, ressurser og kapasitet til å håndtere og forebygge kriser er nøkkelen til god samfunnsutvikling og respons, kan gjøre konsekvensene av de fremtidige katastroferne mindre alvorlige.

Den norske regjeringen har satt Nepal som et av sine tolv fokusland for bistand. Men hva betyr dette i praksis?

Det bør først og fremst innebære en langsiktighet i satsingen. Nepal bør være en prioritet også i fremtiden. Og samfunnsberedskapen bør få økt prioritet.

Det er viktig at vi fortsetter å bidra til gjenoppbyggingen av Nepal – men helst ikke bare gjennom å fly inn utenlandske hjelpearbeidere  og hjelpemidler.  Noe av det viktigste vi kan gjøre er å støtte opp under sivilsamfunnet og lokale aktører, slik at de står enda sterkere både i gjenoppbyggingen av landet og i nye ventede kriser.

*Nepal-nettverket er et nettverk av norske organisasjoner med virke i Nepal;  Atlas- Alliansen, ADRA Norge, Blindeforbundet, Caritas, DIGNI, Funksjonshemmedes Fellesorganisasjon, FORUT, HIMALPARTNER,  Health and Human Rights Info, Landsforeningen for lesbiske, homofile, bifile og transpersoner, Landsforeningen for Hjerte og Lungesyke, Norge-Nepalforeningen, Norsk Forbund for Utviklingshemmede, Normisjon, PLAN, Redd Barna, Røde Kors, Sex og Politikk, Strømmestiftelsen og Utviklingsfondet.