Det er ikke religionene som er trusselen

Velferdsstaten har bidratt til at Norge er et av verdens beste land å bo i. I Norge er det liten forskjell på fattig og rik. I alle fall har det vært slik inntil nå. Norge har etter velferdsstatens framvekst blitt mer mangfoldig. Vi har nå et tros- og livssynsåpent samfunn med en sekulær stat. Innvandringen den siste generasjonen har gjort mangfoldet tydeligere og religion synligere.

Innvandring og mangfold kombinert med en vanskeligere økonomisk tid her hjemme, gjør at det er lett å lete etter en sammenheng mellom nettopp innvandring og nedgang i økonomien. Denne sammenhengen er misvisende. At Norges viktigste inntektskilde, oljen, både er mindre etterspurt og lavere priset, kan neppe arbeidsinnvandrere eller asylsøkere svare for. Hadde ikke asylsøkerne blitt pekt på som dem som ødelegger velferdsstaten, hadde det vært noen andre som for eksempel alenemødrene eller langtidssykmeldte.

Velferdsstaten bygger på en økonomisk og politisk modell. Mens den økonomiske bærekraften er avhengig av inntekter og utgifter, er den politiske bærekraften avhengig av at folk ønsker den og støtter den. Velferdsstaten har fortsatt stor oppslutning i Norge. Ifølge trygdeforsker Ann Helen Bay ved Institutt for samfunnsforskning på Høgskolen i Oslo og Akershus er det de rikeste og de med høyest utdannelse som er mest skeptiske til å gi til de svakeste.

Hun peker på at mens det fremdeles er slik at trygdeytelser som går til «alle» fortsatt står sterkt, er det ytelsene til de svakeste som utfordres. Dette kan tyde på at en ikke er interessert i å støtte opp om de ordningene­ en ikke selv regner med å få bruk for. For eksempel er støtten til trygdeytelser for unge og gamle verdsatt, mens ytelser til dem med svak tilknytning til arbeidslivet ikke er verdsatt. En del innvandrere, og særlig asyl­søkere, har en svak tilknytning til ­arbeidslivet.

Nå er det viktig å påpeke at bildet om at nordmenn jobber og bidrar til velferdsstaten, mens innvandrerne benytter seg av ytelsene, ikke stemmer. Sysselsettingsprosenten blant innvandrerne er 63 prosent, mens den for befolkningen sett under ett er 68 prosent. Ser vi på arbeidsinnvandrerne isolert, er tallet høyere, og tall fra Statistisk sentralbyrå viser at alderdom er langt dyrere enn innvandring.

Sysselsettingen går ned i oljebransjen, vi går mot mer usikre tider økonomisk. Framtiden vil kreve at vi tilpasser oss det grønne skiftet og raskt erstatter fossile inntekter med inntekter fra bærekraftig næring. For å få til den nødvendige omstillingen, kreves det nytenkning. Vi må finne nye muligheter.

Det flerkulturelle og flerreligiøse Norge er godt rustet til å finne disse nye mulighetene, nettopp fordi vi er mangfoldig. Mangfold er viktig for innovasjon, sier Marte Cecilie Wilhelmsen (Aftenposten 15. april), og peker på at arbeidsplasser med kulturelt mangfold er mer innovative, nettopp fordi heterogene eller mangfoldige arbeidsfellesskap lettere finner nye perspektiver og nye måter å løse problemer på.

Sosiologen Max Webers studie om den protestantiske etikk og kapitalismens ånd fra tidlig i forrige århundre gir en god analyse av hvordan det nettopp var religionen som skapte rom for framveksten av kapitalismen.

Den protestantiske læren, spesielt slik vi finner den i kalvinismen med predestinasjonslæren, altså læren om forutbestemthet til frelse eller fortapelse, gjorde menneskene utrygge. Var de forutbestemt til himmelen, eller var det helvete som ventet dem etter det jordiske liv?

Det vokste fram en forståelse for at de som lyktes i det jordiske liv kunne se det som et tegn på at de var forutbestemt til himmelen. Dette gav selvsagt mennesker et kraftig incitament om nettopp å lykkes. Velstand og rikdom ble et tegn på at også etterlivet var rosenrødt. Hardt arbeid og rikdom, kombinert med en asketisk livsstil gjorde det mulig å reinvestere overskuddet, som igjen banet veien for kapitalismen. Slik peker Weber på at det i protestantiske land, inkludert Skandinavia, lå til rette for kapitalisme og den velstandsøkning vi har sett.

Når vi i dag ser at velferdsstaten er under press, er det andre faktorer enn de religiøse som spiller inn. Religionene truer ikke verdens beste land å bo i. De truer ikke velferdsstaten eller samfunnet vårt. Tros- og livssynssamfunnene gir nye og gamle landsmenn en tilhørighet i spennet mellom familie og storsamfunnet.

Det finnes åpenbart antidemokratisk tankegods og ekstremister med tros- eller livssynsmessig forankring, men den store majoriteten av trosretninger fremmer verdier som er forenelig med velferdsstatens, for eksempel likeverd, frihet og solidaritet. Riktignok bidrar det religiøse mangfoldet til forskjellighet. Forskjellighet i hva som oppfattes som det gode liv, og forskjellighet i verdier og prioriteringer. Dette må vi tåle, og samtidig sikre alle borgerne de sammen rettighetene. I tråd med at Norge endres seg, må institusjonene også endre seg. Velferdsstaten er ikke hellig, den kan endres og kanskje til og med forbedres.

Først publisert i Vårt Land 22.4.2016