Vi ble ikke mer effektive

«Resultatbasert styring» er ord som har svidd i magen noen år. Nå kommer oppgjøret. Sist uke presenterte KORO, et institutt under det danske sosial- og integreringsministeriet, en grundig, 
vitenskapelig analyse av hvordan såkalt «målstyring» virker i offentlig sektor. De setter et stort, fett spørsmålstegn ved om det har har vært vellykket. Det vil si, det har det ikke.

Undersøkelsen har satt danskene i kok, debatten går høyt og offentlig og privat ansatte aner fjernt i synsranden slutten på en ørkenvandring i endeløse strategi- og målstyringskonferanser og møter. Politiken skriver på lederplass at «hvis det skal lykkes å få mer ut av den offentlige sektor, krever det bedre og mer intelligent styring og en offentlig debatt om hva som virker, og spesielt det som ikke virker. Kvaliteten skal opp. Et godt sted å begynne er å styrke kvaliteten på styringen». Se det.

Dette har mange visst av ren og frisk intuisjon – og skrevet om. Men ikke de riktige. Det nye er at de som i sin tid innførte tenkningen, innser at de gode intensjonene ikke endte i suksess. Henrik Hjortdal – en av dem som entusiastisk var med på å innføre målstyringen i dansk, offentlig sektor og nå prosjektleder for nettverket Forum for Fremtidens Offentlige Ledelse og Styring – sier at mye har gått galt: «Vi smadrer de ansattes arbeidsglede». Han lener seg på svensk, amerikansk, japansk, engelsk og nå altså sitt eget lands forskning. Nå kommer det.

Det er ikke bare ansattes velvære det handler om, denne gangen – det som arbeidsgivere tradisjonelt (bak lukkede dører) har definert som «arbeidsudugelighet», «surving» og «mangel på fleksibilitet». Overhengende effektivitetsteorier til tross, resultatene av undersøkelsen viser at få av mange forsøk på ny og «moderne» styring innenfor offentlig sektor, har gitt resultater. I løpet av siste tiårsperiode er det knapt spor av forbedringer å finne. Folk er bare blitt mer slitne, mer paranoide, mer oppgitte, mindre glade og innsatsdyktige. Alle definerte sykdomstegn på dårlig ledelse. Når blikket festes stivt på måltall, forsvinner synet for andre vesentlige dimensjoner. Den menneskelige faktor er ikke å spøke med. Også den har sine regler – og begrensninger.

Uendelig mange har vært igjennom kverna. De som har gruet seg til forkjølelse av «strategidager» og «visjonssamtaler». I begynnelsen var det artig, hensiktene var gode og til alles beste (får vi tro): Det er en vakker tanke at medarbeidere skal trekkes inn i beslutninger, det klinger godt. Man følte det fint å få være med på noe så viktig. Entusiasmen holdt en to-tre møter igjennom, men så dalte gleden og engasjementet proporsjonalt med innsikten om at det var jo bare ord. Det samme ble sagt år etter år. Uten at noe forandret seg, bortsett fra miljøet som ble surere og surere. Med en titt i bakspeilet, er det uvisst hvor mange verdifulle timer hundretusener på hundretusener har kastet bort i møter som jeg nå vil være med på å kalle et «pseudodemokrati». Når det gikk opp for en at resultatet var bestemt på forhånd og at det man sa ikke betydde det døyt, gikk lufta ut av det hele.

«Det må til en ledelse som har positiv effekt på medarbeiderne», kommenterer Henrik Hjortdal videre i Politiken. Og fortsetter: «Det store problemet med resultatbasert styring at de ansatte mister arbeidsgleden».

Man kan si hva man vil – «kall» er et gammelt ord, men kanskje godt nok nå. Det er ikke skjult behov for egennytte blant ansatte som har kjørt det forjettede ledelsessystemet i senk, men behovet for «mening» i arbeidet, gledene ved å hjelpe andre og det å vite at man er mer enn et tannhjul i maskineriet. Dette som altså har falt i grus på grunn av forsimplede mål. Og: vi skal være klar over at det gjerne er de svakeste det går utover, de som ikke er gode på å fylle ut skjemaene (riktig). Bare det er en jo skam for systemet.

Fremtidens lederskap ligger altså «et annet sted» enn vi trodde. Den som er raskt ute, vil være i forkant. Mens de som biter seg fast som endene på havets bunn og blir i det gamle, taper.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016