Verdidebatt

Skuffende at kirkemakten blir fordelt som før

For vi som så avviklingen av statskirken som en mulighet til mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Kirkemøtet i Den norske kirke er avsluttet. Et stort flertall vedtok at det skal utvikles en ny liturgi for likekjønnede som også skal tilbys alle par som ­ønsker å gifte seg i kirken. En viktig endring som åpner kirken for grupper som tidligere har følt seg utestengt.

Kirkevalget i september la grunnlaget for endringen som mindretallet ikke lenger kunne­ stoppe. En god, demokratisk prosess har vist at når det finnes et flertall som vil endring, så er det mulig å få til. Motkreftene kan ikke hindre en utvikling når ­demokratiet fungerer.

Denne saken har derfor i seg minst to viktige erfaringer:

Endelig åpner kirken seg mot grupper som lenge har vært marginalisert og er blitt holdt utenfor kirkens fellesskap.

Det kirkelige demokratiet fungerer når folk blir mobilisert og saken er viktig nok.

Kirkemøtet ­behandlet flere andre viktige saker som i offentligheten forsvant i all medie­oppmerksomheten ­liturgisaken fikk. Statskirken er avviklet. Kirkemøtet bestemte hvordan Den norske kirke skal organiseres og styres. Dessuten bestemte en regler og arbeidsinstrukser for ansatte og over- og underordningsforhold.

Hierarki er viktig i kirken, hvem som kan instruere hvem må det ikke være tvil om.

Vedtakene i alle disse sakene­ viste at alt blir som det har vært. Statskirkens ordninger ­føres ­videre uten andre endringer enn at nå er det Kirkemøtet som har gjort vedtakene og ikke departementet. Vi skal fortsatt ha en sentralisert kirke med myndigheten godt plassert i Kirkerådet sentralt.

Vi skal forsette med en todelt ansettelsespraksis. Kirkelig fellesråd skal ansette alt personale unntatt prester. De skal ­ansettes av bispedømmerådene. Kirke­møtets flertall uttalte at alle ­ansatte i kirken burde ha en felles arbeidsgiver, men vedtok at arbeidsgiveransvaret fortsatt skal deles mellom den lokale kirke­ og bispedømmerådene. Det betyr at kirken fortsatt skal ha tre nivåer med egne byråkratier.

Dette er kostbart og ikke minst byråkratisk, der viktige beslutninger holdes unna den lokale­ kirke. Har en god tilgang på ­penger, må en gjerne fortsette å bruke ressurser på byråkrati. Men kirken bør som andre forberede seg på at det ikke blir ­lettere å få folk til å betale til fellesordninger.

Så lenge kirken er finansiert over offentlige budsjetter, burde erfaringene ha vist oss at kampen om ressursene vil hardne til.

Ordningene som ble vedtatt, skal gjøres gjeldende fra 2017. Det var ikke tid til å tenke alternativt, nå må en få alt på plass, var argumentet for å fortsette som før. Endringer må komme senere på nye kirke­møter.

Det må en gjerne mene, men årets møte gir noen erfaringer som ikke gir grunn til stor optimisme. Kirkemøtets sammensetning er det største hinder for nytenkning og endringer.

Kirkemøtet er sammensatt slik at profesjonene gis stor makt. Både prester, biskoper og ­andre kirkelig ansatte er ordinære medlemmer med stemmerett på Kirkemøtet. Kirkemøtet blir arena for omfattende profesjonskamp. Her er det egeninteressene­ som gjelder, både som kamp om makt og om økonomiske interesser.

Både prester og biskoper har lang tradisjon for ikke bare å ­representere kirken, men faktisk være kirken. Den demokratisk valgte kirken er av nyere dato. De frivillige i kirken har heller ikke anledning til å bruke hele sin tid til kirkepolitikk, og bra er det. Det betyr at denne delen av kirken stiller svakt i møte med sterke profesjonsinteresser.

Vi må være forberedt på en lang periode med samme strukturer og maktfordeling. Så lenge noen flere deltar ved kirkevalget (16,7 prosent i 2015), medlems­tallet ikke stuper, nedgangen i ­antall døpte ikke synker mer enn i dag og antall konfirmerte holder seg på et høyt nivå, vil dette fortsette som før. Det finnes alltid gode grunner en kan trøste seg med for å opprettholde kirken uendret.

For vi som så ­avviklingen av statskirken som en mulighet til å vedta ny organisering, mindre byråkrati, enhetlig organisering og mer ressurser til den lokale kirke, er erfaringene så langt en skuffelse.

Endringer må komme, men det som gir grunn til bekymring, er at disse endringene vil bli ­påtvunget av krefter utenfor kirken.

Mindre ressurser vil tvinge­ fram endringer. Kirkemøtet 2016 valgte å la muligheten til å ­forberede seg til en ny tid gå fra seg. Det kan bli en unødvendig smertefull erfaring.

Først publisert i Vårt Land 21.4.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt