Antikrist og kompromisser

Det er mulig det er kulturelt betinget og et feministisk samfunnstrekk dette norske (u)vesenet. Som alt annet kan konsensus og kompromiss være et gode men også et onde. I politikken må det kompromiss til. Det er selvsagt viktig hvor mange milliarder som går til samferdsel - men det blir gjort kompromiss fordi noen milliarder mindre gir samarbeid og politisk gjennomslag på andre felter. Vi lærer å samarbeide og samhandle på godt og ondt.

Det er områder vi ikke kan kompromisse oss frem til konsensus. Virkeligheten er satt. Realitetene er ikke diskutable. Vi må følge åpenbaringen. Ja det fører til polarisering. Ja det fører til konfrontasjon. Det er svart/hvit. Hvorfor er det det? Fordi virkeligheten er slik. Virkeligheten er ikke noe vi velger oss. Vi lever 70 - 80 år i denne verden. Noen i krig og fornedrelse i f.eks. Syria. Spør dem om svart/hvit forståelse av virkeligheten. Andre lever i en oppblåst drømmeverden i Norge. Overflod av alt men allikevel et liv uten innhold. Men tilsynelatende svært så høye på seg selv. Men livets virkelighet er satt. Det er ikke noe vi kan kompromisse oss frem til. Uansett hvor og hvordan jeg lever er livet og døden en realitet. Livet og døden - det er svart og hvit. Gud og Satan. Svart og hvit. Frelse og fortapelse. Svart og hvit. Kjærlighet og hat, tro og vantro, Jesus Kristus og antikrist. Det er svart og det er hvit. Det er absolutter og det er motpoler.

Vi kan ikke kompromisse på Guds Ord og åpenbaringene. De er gitt oss av Gud. Det er altså ikke opp til oss mennesker å danne konsensus om Guds Ord og åpenbaringene etter som forskjellige pressgrupper finner for godt. De står fast. Nå er det mange som forkaster Guds Ord og åpenbaringene. De forkaster realitetene som bibelen viser oss. Det ligger til menneskets frie vilje. Nå står kampen om menigheter og kirker. Hvordan kompromisse på Guds Ord slik at kirken kan få «godvilje» og bli hørt i samfunnet og samfunnsdebatten? Men skjer det kompromiss på denne arenaen har vi som kristne tapt. Det er å knele for antikrist sin ånd.

Antikrist og Antikrists ånd

Guds Ord forteller oss om Antikrist og Antikrist sin ånd. Antikrist er den person eller åndsmakt som står imot Gud. Direkte oversatt betyr det "i stede for". Altså en erstatning for Kristus. Antikrist er den person som skal stå frem en kort periode ved denne tidsalders ende. Det brukes flere navn på ham; syndens menneske, fortapelsens sønn, den lovløse, dyret og løgneren. Antikrist sin ånd er imidlertid i full virksomhet i verden nå idag.

I Paulus 2. brev til Tessalonikerene kap. 2 vers 3-7 står det: "La ingen villede dere på noen måte! For først må frafallet komme og den lovløse vise seg, han som er fortapelsens sønn. 4 Han står imot og opphøyer seg over alt som kalles gud og helligdom. Ja, han tar sete i Guds tempel og utroper seg selv til gud. 5 Husker dere ikke at jeg sa dette da jeg var hos dere? 6 Dere vet hva som nå holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne. 7 Lovløsheten virker allerede med sin kraft, men i hemmelighet. For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien."

Versene som følger beskriver den personifiserte antikrist. Satan sin hensikt er å få fullt herredømme over jorden. Paulus skriver: "Dere vet hva som holder igjen, slik at han først åpenbarer seg når hans tid er inne". Hva er et som holder igjen? Menigheten i Tessalonika viste det. Svaret er Den Hellige Ånd og menigheten eller kirken. Samtidig står det at antikrist eller dyret VIL få sitt rike, om kun en veldig kort periode på 7 år. Men Guds Ånd og menigheten holder igjen.

Så ser vi motpolene stå der. Kristus og antikrist. Det er lys og mørke, frelse og fortapelse. Ingen kompromiss er mulig. Det hjelper ikke om vi mennesker avviser både Kristus og antikrist. Vi er like ille ute uansett. Vi kan ikke si at vi ikke vil ha noe med denne åndelige virkeligheten å gjøre. Vi kan heller ikke ha fred med hverandre og bli enige oss imellom om en annen virkelighet. Da har antikrist og Satan vunnet. For da er vi alle fortsatt like fortapt. Det står i Matteus 18:11: "Menneskesønnen kom jo for å frelse det som var fortapt." Så er valget vårt. I det valget er det enten eller. Frelse eller fortapelse. Kristus eller antikrist. Det er ingen fred og ingen mellomvei. Enten lever jeg mitt liv i tro til Gud og følger Kristus, alternativt lever jeg under innflytelse av antikrist sin ånd og følger med "i tiden".

Å lukke øynene og ørene er ingen løsning. Da blir en bare en blind som i arroganse og hovmod vil lede en blind uten å forholde seg til åndelige realiteter og åpenbaringer.

Idag opplever vi en kirke som alvorlig kompromisser på Guds Ord. Når prester uttaler at "det gjelder å følge med i tiden" og lar det være et bærende argument for å vie homoseksuelle så er frafallet overtydelig for alle som vil se. Den presten og kirken som skal "følge med i tiden" kan vi vente oss hva som helst fra. Nå har DnK vært i frafall i 30-40-50 år. For det er selvsagt ikke bare i dette eksemplet kirken kneler for antikrists ånd. Gjengifte, kvinnelige prester, oppgjør med synd, fraværet av forkynnelse av frelse er alle et symptom på at antikrists ånd er virksom i kirken. Når kirken til sist slutter å bekjenne Jesus Kristus som herre er frafallet komplett. Jesus sa: "Hvorfor kaller dere meg: Herre, Herre! og gjør ikke det jeg sier?"

Personlig har jeg meldt meg ut av kirken. Men jeg er rystet over frafallet. Det er på grensen til sorg uten at jeg helt vet hvorfor. Jeg tror det er fordi ingen annen menighet eller kirke i Norge har de muligheter som DnKharhatt. Og DnK har i 1000 år vært en vei til frelse for hele det norske folk. Jeg opplever tapet som enormt. Allikevel er det reelt og vi må bare ta det inn over oss. DnK er i villfarelse, knekt og falt. "Og først må frafallet komme" står i det i Tessalonikerene. For Norge sin del er frafallet reelt nå.

Vi er i ferd med å dra dommen over oss. For trenden er klar i hele den vestlige verden. Billy Graham skrev en bok med navn "Drønn av hovslag". Tittelen sikter til de syv rytterne på hest i åpenbaringsboken. Hver av dem har en del av Guds dom med seg. Antikrist kaster nå sin skygge over verden.

Enda er det håp

Men fortsatt hviler Guds miskunnhet og nåde over jorden. Så lenge Den Hellige Ånd er nærverende og Gud har sin menighet på jorden er Guds frelse og Guds nåde tilgjengelig for alle mennesker. Fortsatt gjelder gjelder ordene: «Jeg bønnhørte deg i rette tid og hjalp deg på frelsens dag. Se, nå er den rette tid, nå er frelsens dag!» Jesus Kristus kom for å søke å frelse det som var fortapt. Jesu ord er like gyldige i dag som igår.

Salt

Jesus sa i Matteus 5:13: "Dere er jordens salt". Salt er relatert til mat og hindrer forråtnelse. På gårder og seilskutene saltet bønder og sjømenn kjøttet slik at det var spisende i lange tider. Som kristne skal vi være salt i verden. Det betyr å hindre syndens forråtnelse. Salt kan ikke gjøre noe med den forråtnelse som allerede er startet. Salt hindrer bare råten i å utbre seg. Så lenge verden saltes kan synden holdes i sjakk slik at Guds plan for nåde og miskunn kan bli fullbyrdet.

Men som vi leste i 2. Tessalonikerbrev så står det: "For han som ennå holder igjen, må først bli ryddet av veien." Den som holder igjen er Den Hellige Ånd og Guds menighet. Så vil det skje at "vi blir ryddet av veien". Da er det ikke noe salt igjen. Synden vil nå sitt klimaks og resultatet er fullstendig undergang av verden slik vi kjenner den. Men også dette har Gud sin hånd og plan med og Guds rike etableres på jorden i det som omtales som 1000-års riket.

I verden råder Antikrists ånd som arbeider for at Antikrist skal stå frem. I den kristne arbeider Den Hellige Ånd og han holder igjen og utsetter at Antikrist skal stå frem. Det er et privilegium og et ansvar for enhver Jesu disippel, ved Den Hellige Ånds kraft, å overvinne Antikrist sine krefter og holde dem i sjakk. I Johannes 4:3-4 står det: "og enhver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud. Dette er antikristens ånd, som dere har hørt skal komme. Og den er allerede nå i verden. Mine barn! Dere er av Gud, og har seieret over dem. For han som er i dere er større enn ham som er i verden".

Mer om salt

Hva vil det si å miste sin kraft som salt? For Jesus advarer mot nettopp det når han sier: "Men om saltet mister sin kraft, kan det da bli til salt igjen? Det duger ikke lenger til noe, men kastes ut og tråkkes ned av menneskene." Hva vil det si å miste sin kraft? Det må vel være at vi som kristne ikke står opp mot synden. Vi står ikke imot antikrists ånd. Vi kompromisser og søker å gjøre folk til lags. Men hvem tjener vi da? Det er ikke Kristus.

"Duger ikke til noe". Det er i sannhet en alvorlig dom Jesus gir over kristne som ikke har kraft som salt. Menneskene blir redskap for Guds dom mot en saltløs og frafallen menighet og kirke. Kan ikke kirken holde tilbake onskapens krefter vil den selv bli overgitt til disse kreftene.

Overvinn det onde med det gode

I Romerbrevet 12:21 står det: "La deg ikke overvinne av det onde, men overvinn det onde med det gode". Vi har bare to valg. Overvinne eller bli overvunnet. Det finnes ingen middelvei. Det er ingen konsensus mellom mørke og lys. Det er ikke rom for kompromiss.

Vi kan benytte ALT det gode som Gud har stilt til vår disposisjon for å overvinne det onde vi konfronteres med. Men mislykkes vi vil alt det onde i neste omgang komme over oss.

Hold derfor fast på Guds Ord. Bøy ikke av og gi ikke etter selv om det er mest behagelige og komfortable. Å være salt er ikke for de som vil tekkes verden, være populære eller følge med i tiden. Salt kan svi - men det er nødvendig for at Guds plan om nåde og miskunnhet skal fullbyrdes.