Kristine Banggren

10

Vi må ikke bli slaver av frykten

Det Norge min generasjon var barn i, er ikke det Norge vi blir voksne i. ­Frykten er paralyserende. Hemmende.

Publisert: 19. apr 2016

Endringene gjør oss redde,­ og jeg tror vi har god grunn til det. Vi unge trenger imidlertid å få høre at vi kan være «David-er» i den verden vi lever i. Vi trenger troen på at vi kan finne våre fem små steiner.

«Jeg kan ikke trykke på sånne artikler. Jeg blir så redd.» Ordene kommer fra en jente på jentekveld. En helt normal «flinkis» av en juss-student. Hun siktet til artikler som omhandlet presidentkandidat Donald Trump, IS og organiserte seksuelle trakasseringer i ulike europeiske byer. En annen jente, tar ordet: «Jeg tenker av og til at jeg ikke burde studere mer, fordi verden kommer jo til å gå under uansett. Jeg tenker at jeg heller burde brukt tiden min på å bli nødhjelps­arbeider i Syria eller noe.»

Jentene og under­tegnede tilhører gruppen «studenter» og følgelig en nokså «fattig» (ikke sammenliknet med store deler av verdens ­befolkning), gruppe i Norge. Studietiden er en tid preget av eksamener, prestasjoner, lite penger og en stor del usikkerhet. Det er mange elementer av frykt som vi må balansere på en gang.

Finnes det noen som egentlig vil elske meg? Kommer jeg til å komme meg inn på boligmarkedet en gang? Er jeg pen nok? Bra nok? Strekker jeg til? Og nå, kanskje den største bekymringen for norske studenter: Finnes det en jobb for meg i når jeg leverer min bachelor eller masteroppgave?

En jeg følger på Instagram la ut et bilde av følgende tekst forleden dag: «Stillingen som helgevikar på morsmelkavdelingen er nå besatt.» Han la til emneknaggen­ #ferdigingenør. Jobben som helgevikar ble ikke hans. Alle nedskjæringene i Norges banker har gjort at mange av foreldrene til min generasjon har mistet jobben.

Zoomer vi ut av eget liv hvor vi forsøker å balansere en rekke elementer på en gang, og får et fugleperspektiv på verden, kan vi fore frykten ytterligere. Trump, som i sosiale medier kalles­ rasist og sammenliknes med Hitler, kan bli en av verdens­lederne dette året. Flyktningproblematikken – menneskene vi en gang hørte om at var på vei hit, skal nå integreres i våre byer. En dalende oljebransje.­ I Europas største byer har store grupper jenter blitt utsatt for organisert seksuell trakassering. Terror­angrep skjer hyppigere.

Jeg tror vi har god grunn til å være redde. Det Norge min ­generasjon var barn i er ikke det Norge vi blir voksne i. Dels fordi vi har utviklet oss og blitt eldre. Dels fordi de ytre omstendig­hetene er annerledes.

Frykten er paralyserende. Hemmende. Den legger bånd på oss og tapper oss for krefter. Blir vi en redd generasjon, blir vi en maktesløs generasjon. En stor del av min generasjon er redde. Det nytter ikke døyve frykten. Vi må erkjenne den, og gjøre noe med den.

I triologien Hunger Games, uttaler Snow følgende: «Håp. Det er det eneste som er sterkere enn frykten. Litt håp er effektivt. For mye håp er farlig. En gnist er fint, så lenge den er kontrollert.» Han kan miste sin diktatorstilling over Panem og har ­allerede utpekt sin største trussel: håpet. Hvorfor? Fordi håp gjør oss rastløse. Inspirerte. Et håpefullt menneske er et handle­kraftig menneske. Det er håpet som driver tusenvis av flyktninger til Europa. Det er håpet som gjør at ingeniørstudenten på tredjeåret fullfører sin bachelor, til tross for et beintøft ­arbeidsmarked.

Det var stor grunn til å frykte filisteren Goliat. Han var en menneskelig, gigantisk kjempe, som hadde en CV som få hadde sett maken til. I førti dager stod han og skrek til ­israelittene om hvor små og udugelige de var. Jeg kan forestille meg at de kanskje kjente på følelser av avmakt. Kanskje slik mange kjenner når de leser om Trumps planer og visjoner i ulike medier?

Sauegjeteren David hadde én oppgave; å gi sine brødre i krigen mat. Han skulle forlate åstedet med en helt annen. Han hørte Goliat sine rop om hvordan han skulle partere israelittene i biter. Unge David hørte ordene og tok de til seg. Han hørte talen for første gang, og det er akkurat som han får et slags nytt mot og et nytt blikk på hele situasjonen.

Det ble lovet en pris til mannen som kunne kneble Goliat. David meldte seg. Storebroren hans hevdet David viste overmot. David sa imot storebroren som var en autoritet, og uttalte til kongen sin Saul: «Ikke gi opp håpet. Jeg er klar til å slåss mot denne filisteren». Ordene vitner om et nytt pågangsmot, og et nytt håp.

Saul sa at David var for ung. For uerfaren. Og kanskje er dette unnskyldninger vi bruker om oss selv når vi skal utføre en oppgave? Grunner til hvorfor vi ikke tør å søke på en jobb vi ikke er kvalifisert for. Grunnen til at vi leverer et dårlig jobbintervju. Eller unnskyldninger vi bruker når vi mener det er håpløst å forandre verden. Vi gjør oss selv og andre til små teskjekjerringer.

David hadde slåss mot både løve og bjørn tidligere. Han var forberedt på dette øyeblikket. Kanskje er dette flaks, hvis vi skal følge filantropisten Oprah Winfreys definisjon; «Luck is preparation meeting the ­moment of oppourtunity».

Kanskje ble Saul overbevist av Davids mot? Kanskje var han bare så lei at han i sin ­desperasjon sendte David? Kanskje trodde han at dette virkelig var planen? Svaret på det vet vi ikke.

Han ville ikle David rustning og brynje. David kunne ikke bevege seg, så han tok det av. Kanskje tenker vi også ofte at ting må løses på en bestemt måte. At det kun er én vei til målet og at alle må gå den samme veien. Vi har gått oss fast i gamle spor, i gamle tankemønstre. Bærer vi på ting vi ikke trenger å bære?

David fant heller fem steiner og gikk målrettet mot Goliat. Den geniale planen. Han visste hva han skulle gjøre og han forberedte­ seg på øyeblikket, og ropte til Goliat: «I dag overgir Gud deg til meg. Hele verden skal vite at det finnes en ekstraordinær Gud». David plasserer et ansvar på Gud. Det er Gud som skal sørge for at dette går i boks.

David kunne kjempet mot ­Goliat med et sverd. David rammet heller senteret for alle Goliats muskler. David tok Goliats hode. En sykepleier sa «I Norge i dag behandler vi symptomer, fremfor å kjempe mot de virkelige problemene».

Hun pratet til oss studenter om at vi var en generasjon som tok smertestillende for alt, istedenfor å skjønne at vi trengte å praktisere hvile og mindre stress.

Nordal Grieg skrev: Kanskje du spør i angst. Udekket åpen, hva skal jeg kjempe med, hva er mitt våpen? Grieg sier menneskeverdet. Jeg sier menneskeverdet blandet med en god dose håp.

Det burde virkelig kvele frykten. På alle landets videregående skoler og universiteter finnes det unge, redde mennesker som frykter for sine liv. Selv her i trygge, fredelige Norge. Unge mennesker som trenger å få høre at de kan være «David-er» i vår tid, og vår verden.

«Jeg ba før eksamen», sa en medstudent til meg. Hun omtaler seg selv som «hedningen». Selv jusstudenter som har fått A på sin masteroppgave, har nå problemer med å få jobb.

Ungdomsarbeidere og kirker i hele det norske kirkelandskapet: Det er gode tider for desperate bønner. Selv her i fredelige, stille Norge. Det er gode tider for å drepe frykten som sitter i norske ungdommer.

Det er gode muligheter for å gi dem det største håpet av alt og alle: Jesus! Vi kan ikke bli en generasjon som blir slaver av frykten. Vi må bli en generasjon som har håp som vårt største våpen.

Først publisert i Vårt Land 19.4.2016

1 liker  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Mons Henrik Slagsvold

160 innlegg  2436 kommentarer

Før og nå.

Publisert nesten 4 år siden
Kristine Banggren. Gå til den siterte teksten.
Det Norge min generasjon var barn i, er ikke det Norge vi blir voksne i.

La meg først fortelle at jeg kunne vært bestefaren din. 

Jeg har lest ditt meget interessante innlegg to ganger og lurer på hvorfor ingen kommenterer det. Kanskje temaet er for ubehagelig? At de fleste satser på strutsepolitikk og setter skylappene på og og unngår å se og ta stilling til den ubehagelige virkeligheten mange innsiktsfulle mennesker ser foran seg? Slik din veninde gjør som unngår å klikke ?

Jeg mener man gjør klokt i å se virkeligheten og utryggheten i øynene, være seg den bevisst og sette ord på den. Slik gir man seg selv muligheten til nettopp å finne de «fem små Davidsstenene» i sitt indre som man trenger for å mestre en naturlig angst og bekymring og bli aktivt handlende overfor en utrygg og usikker fremtid. (Forøvrig deler jeg din fascinasjon av David med deg.)

Når jeg fant innlegget ditt så interessant er det også fordi jeg faktisk, tro det eller ei, på en måte kjenner meg selv igjen i det. Jeg kan også  til de grader si at det Norge jeg vokste opp i og ble og var voksen i var ekstremt annerledes enn det jeg eldes i.

Jeg har vært så heldig å bli voksen og leve mitt liv i et Norge regjert av politikere som hadde opplevd utrygghet og fattigdom på kroppen. 30-årene og krig. De så det som sin hovedoppgave å skaffe sine egne befolkninger maksimal økonomisk, sosial og eksistensiell trygghet. De lyktes langt på vei. 

Jeg har vært utrolig heldig. Knapt noen generasjon i menneskehetens historie har kunnet nyte en slik materiell og eksistensiell trygghet som min. Mine foreldre hadde svært begrensede midler. Men skolegang, studier og jobb var en selvfølge for de som ville. Var jeg syk med feber kom legen i hjemmebesøk. Etter fullførte 7-års studier med rikelige og rimelige lån og stipendier søkte jeg 5 jobber og fikk dem alle. Lånene spiste inflasjonen opp. Sosial boligbygging, Husbanken og hus til alle var en selvfølge. En mann jeg kjente godt var gårdsarbeider i 50-årene, den gang landets dårligst betalte yrke. Han hadd 6 barn og hjemmeværende kone men bygget hus og etterhvert ble det bil. Han var stolt som en hane.

Den kjente samfunnskritikeren Michael Moore skal ha sagt at «I Skandinavia bygget man samfunn så nær det perfekte som det var mulig å komme. Men så rev de det hele ned for å få kjøpt billigere joggesko.» Jeg mener han berører kjernen bak de problemene dagens unge strever med.

Men når jeg hører og ser den uverdige behandlingen mange eldre og syke utsettes for i dagens Norge kan også jeg kjenne på en utrygghet. Slik har du og jeg noe felles i forhold til en usikker fremtid som bidrar til at jeg kan forstå de yngres situasjon også rent emosjonelt.

Dagens makteliter har ikke opplevd fattigkasse og krig. De har derfor etter min formening ikke de ryggmarksrefleksene politikere i «min tid» hadde. De synes mer ledet av fantasier og utopiske forestillinger og bedriver en eksperimentering med folk og samfunn ingen kjenner utfallet av etter min formening. Dette skaper naturligvis angst, utrygghet og usikkerhet i befolkningen. Man mister følelsen av kontroll og oversikt over sin situasjon og fremtid noe som alltid skaper utrygghet. Og særlig da hos de yngre som skal stake ut en fremtid.

Men jeg har barn og barnebarn og er bekymret på deres vegne. I mitt stille sinn synes jeg ofte synd på de som er barn og unge i dag uten at det hjelper noen selvsagt. Men når en topp-byråkrat fra EU står i USA og sier at Europa trenger en alvorlig og dyptgående krise og nedgangstider for å kunne bygge det nye Europa er det ikke spesielt betryggende slik jeg opplever det. Man synes å mene at alt skal smeltes om og som en slags fugl Phøniks skal Utopia da stige opp av asken. Jeg er gammel nok til å ha sett at det har vært forsøkt før uten hell.

Kanskje er ditt viktigste poeng og våpen håpet. Jeg vil anta at David må ha vært fylt av håp på grensen til visshet da han gikk løs på Goliat. Hvor fikk han det fra? Du synes ikke så langt borte fra å matche han!

Forøvrig har du utrolig mange interessante synspunkter i ditt innlegg som det kunne vært fristende å kommentere. Men formatet er ikke egnet til bokskriving.  Men i alle fall: Lykke til!

Mest leste siste måned

Hvorfor jeg er kristen
av
Geir Tryggve Hellemo
9 dager siden / 1779 visninger
Juleangst og julelettelse
av
Aud Irene Svartvasmo
29 dager siden / 1690 visninger
Hva Ari Behn åpenbart gikk glipp av
av
Leif Knutsen
29 dager siden / 1301 visninger
Min drøm for 2020
av
Ragnhild Mestad
25 dager siden / 1176 visninger
Storpolitikk i religionens vold
av
Ingrid Vik
19 dager siden / 829 visninger
Smiths Venner på ville veier.
av
Gerard Oord
rundt 2 måneder siden / 756 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere