Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

To syn på kirkekamp

Etter kirkevalget ville det være ­naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Den kom ikke.

Publisert: 18. apr 2016

I valgkampen før kirkevalget 2015 kunne man få inntrykk av at kampen var avgjort før den begynte. Åpen folkekirke hadde 70 prosent av folket på sin side. De ville vinne.

Sammensetningen av Kirkemøtet viser at dette ikke var selvsagt. Overvekten av delegater som ønsket vigselsliturgi for likekjønnede var bare 9 prosent, omlag 10 delegater. Resten ønsket det motsatte, med unntak av noen få usikre.

Åpen folkekirkes håp om massiv mobilisering ved valget, slo bare delvis til. Deltakelsen økte med bare 3,2 prosent av alle med stemmerett.

Det er ikke utenkelig at de konservative kunne mobilisert mange nok velgere til å balansere resultatet. I en del bispedømmer kunne relativt få stemmer gitt stor uttelling.

En nøkkel. I etterkant av valget ville det være naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Det har ikke skjedd. I dagene etter Kirkemøtet har man i stedet brukt sosiale medier og avvisspalter til å kritisere «kompromissmakerne» – de omlag 20 delegatene som står for «det klassiske synet på ekteskapet», men som sørget for et kompromiss.

Årsaken til hvorfor hele kirke­valget gikk som det gikk, ligger kanskje i forskjellen mellom «kompromissmakerne» på den ene siden, og de 28 som stemte imot, på den andre. Hvorfor satte samvittigheten grenser for noen, men ikke for alle?

Det finnes mange svar. Et av dem er en ulik innfallsvinkel til det kirkepolitiske arbeidet. Den ene gruppen synes å legge vekten på Den norske kirke som en organisasjon, en menneskestyrt struktur. Siden resultatet er viktigst, kan politisk spill og kompromiss benyttes. Den andre gruppen argumenterer med utgangspunkt i kirken som teologisk/åndelig størrelse. Her er forkynnelsen av Guds ord avgjørende, sannhet er viktigere enn resultatet. Da blir kompromiss en umulighet.

Utenfor. Problemet med den første tilnærmingen er at politiske metoder kan svekke kirkens åndelige identitet og legitimitet. Problemet med den andre tilnærmingen er den ikke tar høyde for at kirken hele tiden lar seg influere av ulike «verdslige» interesser. Velger man bort de politiske metodene stiller man seg fort utenfor utviklingen av denne strukturen.

De lavkirkelige, lutherske organisasjonene hadde i mange år den første tilnærmingen som prinsipielt ståsted. De snakket om Den norske kirke som «et stillas». Det viktige var at «den sanne kirken» hadde livsrom innenfor strukturen. Man engasjerte seg ikke i stillasbyggingen, men holdt seg innenfor, selv når man opplevde at kirken sviktet Guds ord.
Denne argumentasjonen er sterkt svekket de siste årene. Det kan ha sammenheng med at man selv har begynt å bygge alternative trossamfunn.

Låst. De med et klassisk syn på ekteskapet kan ha tapt kampen fordi de ikke var villige til å bruke politikkens virkemidler.

Det ble tydelig alt i kirkevalgkampen. For det første avviste Levende folkekirke å bruke egne lister fordi de ikke ville bidra til polarisering og oppsplitting. Dette til tross for at lister ville vært langt enklere for velgerne, og gitt en fordel i opptellingen.

For det andre drev man en kirke­valgkamp full av tung teologisk og prinsipiell argumentasjon som gikk langt over hodene på vanlige folk. Motparten brukte derimot enkle budskap om en kirke åpen for alle.

De konservative kunne spilt på behovet for verdiforankring i en omskiftelig tid, på kirken som bærer av ubrutte linjer og tradisjoner. 30 prosent av folket kunne støttet dem, viser meningsmålinger. Men Levende folkekirke brukte ikke språket deres. I stedet henvendte de seg til sine egne. Der var det antakelig ikke flere stemmer å hente.

Det er ikke noe nytt at Den norske kirke er demokratisk. Virkemidlene har likevel vært dempet. Helt til i fjor høst. Da ble metodene fra politikken tatt i bruk. Og det i et spørsmål med klare teologiske følger.

For mange konservative ble kirkens åndelige identitet besudlet av denne tilnærmingen. Så langt kunne de ikke gå.

De fleste av dem blir i kirken. For det hjelper ikke å flykte. Også i Frikirken og Misjonssambandet legges spørsmål av teologisk betydning ut til avstemning i plenum. Nå er medlemsmassen relativt homogen i spørsmålet om ekteskapsforståelse. Om noen år kan dette være annerledes.

Da vil alle virkemidler på nytt bli tatt i bruk for å endre organisasjonens ståsted. Og konservative medlemmer må bestemme seg: Skal de delta på spillets premisser, eller skal de nok en gang låse seg og kjefte på dem som prøver?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.4.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Karl Øyvind Jordell

142 innlegg  115 kommentarer

Uklart om kirkevalgkampen

Publisert over 3 år siden

Om kirkevalgkampen skriver Gjøsund: "For det første avviste Levende folkekirke å bruke egne lister fordi de ikke ville bidra til polarisering og oppsplitting. Dette til tross for at lister ville vært langt enklere for velgerne, og gitt en fordel i opptellingen."

Det høres rimelig ut at egne 'rene' lister ville vært enklere for velgerne. Det ville også gjort opptellingen enklere, og slik sett vært en fordel, sett fra valgarrangørens side.

Men jeg tror ikke det ville vært fordelaktig for Levende folkekirke, hva angår valgresultatet. Så lenge det sto både ja-folk og nei-folk på listene (såkalte asymmetriske lister), ville listene tiltrekke seg flere velgere enn om det bare hadde stått nei-folk. Dermed ville listen kunne få flere mandater.  Men på grunn av Levende folkekirkes aksjon for kumulering av sine kandidater, ville mandatene med betydelig sannsynlighet gå til de Levende. Det fantes nemlig ingen mot-aksjon for kumulering av ja-kandidater på disse listene.

Om dette skriver KIFO i sin rapport:"Asymmetriske lister i kombinasjon med uklarhetene rundt valgordningene kan trolig forklare mye av den sterke kritikken mot valget. Dette "rammet" først og fremst kandidater på Nominasjonskomiteens liste som stilte seg positive til vigsel av homofile i kirken. Disse kandidatene ble nesten radert ut av aksjonen til Levende folkekirke og valget ble nærmest et valg mellom Levende Folkekirkeog Åpen Folkekirke, selv om Levende folkekirke ikke stilte til valg."

Jeg har tidligere påpekt feil i KIFOs resonnementer, men det som her er sitert, virker korrekt.

Man sto her overfor faren det som i samfunnsvitenskap kalles en pervers effekt: Ja-velgere som benyttet nominasjonskomiteenes lister, og kumulerte ja-kandidater, ville med betydelig sannsynlighet bidra til at flere nei-kandidater ble valgt, altså det stikk motsatte av det de ønsket. Slike effekter er ikke mulige ved andre offentlige valg i kongeriket.

Ved neste valg må man derfor forby sammensatte lister fra bispedømmerådene, i de bispedømmer hvor minst en gruppe stiller 'rene' lister. Da må den eller de andre gruppene også stille rene lister - eller la være å delta.

Jeg viser for øvrig til mitt innlegg på Verdidebatt om Kirkevalget – og Vårt Land, KIFO og Norstat,  publisert  23 februar.

Kommentar #2

Kjell Haugen

6 innlegg  1547 kommentarer

Hvem skal tilslutt bestemme...

Publisert over 3 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
For det andre drev man en kirke­valgkamp full av tung teologisk og prinsipiell argumentasjon som gikk langt over hodene på vanlige folk.

Hvordan går prosessen vidre nå ?

Når har kirkemøte sagt at det skal lages to forskjellige liturgier..  De skal nå utarbeides innen januar - da neste kirkemøte er.  Da blir sanynlig vis noe godkjent og tilgjengelig for menighetene.

Deretter skal disse tilgjengelige liturgiene ned til menighetsrådene. De må da godkjennes der før prestene kan bruke dem.  

I tillegg til det må vel utleie av kirker godkjennes av menighetsrådene rundt om kring.

Det vil vel variere hvor mange steder disse liturigene blir godkjent brukt lokalt og hvor mange kirker som menighetsrådene vil låne ut til slikt formål ?

Eller er de lokale menighetsrådene umyndigjort i denne diskusjonen, i menighetsrådene sitter vanlige folk som ikke nødvendig vis har tung teologisk bakgrunn?

Mest leste siste måned

Kristen kamelsluking
av
Espen Ottosen
22 dager siden / 3473 visninger
En prest og en gave
av
Anita Reitan
17 dager siden / 2477 visninger
For kort for Jesus?
av
Øyvind Hadland
29 dager siden / 2470 visninger
Om Gud vil
av
Vårt Land
rundt 1 måned siden / 2071 visninger
Fem om dagen: en sunn tro
av
Berit Hustad Nilsen
16 dager siden / 1847 visninger
Politikk og religion sauses sammen
av
Helge Simonnes
13 dager siden / 1674 visninger
Å trene motstandskraften
av
Knut Arild Hareide
30 dager siden / 1516 visninger
Jakt og offer
av
Hilde Løvdal Stephens
11 dager siden / 1409 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere