To syn på kirkekamp

I valgkampen før kirkevalget 2015 kunne man få inntrykk av at kampen var avgjort før den begynte. Åpen folkekirke hadde 70 prosent av folket på sin side. De ville vinne.

Sammensetningen av Kirkemøtet viser at dette ikke var selvsagt. Overvekten av delegater som ønsket vigselsliturgi for likekjønnede var bare 9 prosent, omlag 10 delegater. Resten ønsket det motsatte, med unntak av noen få usikre.

Åpen folkekirkes håp om massiv mobilisering ved valget, slo bare delvis til. Deltakelsen økte med bare 3,2 prosent av alle med stemmerett.

Det er ikke utenkelig at de konservative kunne mobilisert mange nok velgere til å balansere resultatet. I en del bispedømmer kunne relativt få stemmer gitt stor uttelling.

En nøkkel. I etterkant av valget ville det være naturlig med en selvransakende oppvask på konservativ side. Det har ikke skjedd. I dagene etter Kirkemøtet har man i stedet brukt sosiale medier og avvisspalter til å kritisere «kompromissmakerne» – de omlag 20 delegatene som står for «det klassiske synet på ekteskapet», men som sørget for et kompromiss.

Årsaken til hvorfor hele kirke­valget gikk som det gikk, ligger kanskje i forskjellen mellom «kompromissmakerne» på den ene siden, og de 28 som stemte imot, på den andre. Hvorfor satte samvittigheten grenser for noen, men ikke for alle?

Det finnes mange svar. Et av dem er en ulik innfallsvinkel til det kirkepolitiske arbeidet. Den ene gruppen synes å legge vekten på Den norske kirke som en organisasjon, en menneskestyrt struktur. Siden resultatet er viktigst, kan politisk spill og kompromiss benyttes. Den andre gruppen argumenterer med utgangspunkt i kirken som teologisk/åndelig størrelse. Her er forkynnelsen av Guds ord avgjørende, sannhet er viktigere enn resultatet. Da blir kompromiss en umulighet.

Utenfor. Problemet med den første tilnærmingen er at politiske metoder kan svekke kirkens åndelige identitet og legitimitet. Problemet med den andre tilnærmingen er den ikke tar høyde for at kirken hele tiden lar seg influere av ulike «verdslige» interesser. Velger man bort de politiske metodene stiller man seg fort utenfor utviklingen av denne strukturen.

De lavkirkelige, lutherske organisasjonene hadde i mange år den første tilnærmingen som prinsipielt ståsted. De snakket om Den norske kirke som «et stillas». Det viktige var at «den sanne kirken» hadde livsrom innenfor strukturen. Man engasjerte seg ikke i stillasbyggingen, men holdt seg innenfor, selv når man opplevde at kirken sviktet Guds ord.
Denne argumentasjonen er sterkt svekket de siste årene. Det kan ha sammenheng med at man selv har begynt å bygge alternative trossamfunn.

Låst. De med et klassisk syn på ekteskapet kan ha tapt kampen fordi de ikke var villige til å bruke politikkens virkemidler.

Det ble tydelig alt i kirkevalgkampen. For det første avviste Levende folkekirke å bruke egne lister fordi de ikke ville bidra til polarisering og oppsplitting. Dette til tross for at lister ville vært langt enklere for velgerne, og gitt en fordel i opptellingen.

For det andre drev man en kirke­valgkamp full av tung teologisk og prinsipiell argumentasjon som gikk langt over hodene på vanlige folk. Motparten brukte derimot enkle budskap om en kirke åpen for alle.

De konservative kunne spilt på behovet for verdiforankring i en omskiftelig tid, på kirken som bærer av ubrutte linjer og tradisjoner. 30 prosent av folket kunne støttet dem, viser meningsmålinger. Men Levende folkekirke brukte ikke språket deres. I stedet henvendte de seg til sine egne. Der var det antakelig ikke flere stemmer å hente.

Det er ikke noe nytt at Den norske kirke er demokratisk. Virkemidlene har likevel vært dempet. Helt til i fjor høst. Da ble metodene fra politikken tatt i bruk. Og det i et spørsmål med klare teologiske følger.

For mange konservative ble kirkens åndelige identitet besudlet av denne tilnærmingen. Så langt kunne de ikke gå.

De fleste av dem blir i kirken. For det hjelper ikke å flykte. Også i Frikirken og Misjonssambandet legges spørsmål av teologisk betydning ut til avstemning i plenum. Nå er medlemsmassen relativt homogen i spørsmålet om ekteskapsforståelse. Om noen år kan dette være annerledes.

Da vil alle virkemidler på nytt bli tatt i bruk for å endre organisasjonens ståsted. Og konservative medlemmer må bestemme seg: Skal de delta på spillets premisser, eller skal de nok en gang låse seg og kjefte på dem som prøver?

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 18.4.2016