Kirkelig enhet - ikke splittelse

Bibelstridig lære og kirkeliv har fått økende rom, sist nå gjennom Kirke­møtets skjebnesvangre vedtak om «kirkevielse» for samkjønnede.

Samtidig forsikres det om at vedtakene­ ikke splitter kirken. Men hva skaper ­enhet? Og vil menighetene holde seg til kirkens virkelige enhet, eller la seg blende av et organisatorisk skall som tildekker faktisk splittelse?

Den bibelske og lutherske lære er at «til sann enhet i kirken er det nok å være enig om evangeliets lære og om forvaltningen av sakramentene». Disse handlingene grunnlegger og opprettholder ­menighetene, og de blir pålagt og betrodd den vigslede tjenesten med Ord og sakrament, innstiftet av Gud (Den augsburgske bekjennelse art. V, VII og XIV). Hva det er å lære evangeliet rent og forvalte sakramentene rett, fremgår av den bekjennelsen­ reformasjonens menigheter la fram i Augsburg i 1530. «Sann ­enhet i kirken» hviler altså på enighet om et bestemt ­læregrunnlag. Når Den norske kirkes organer nå innfører kirkelære som bryter med «evangeliets lære», brytes ­kirkens enhet i stykker.

To retninger. Dermed utfordres menighetene og de enkelte troende i to retninger: Til å bekjenne, ved å fastholde Bibelens og bekjennelsens lære, og så forme gudstjenestelivet og det offentlige vitnesbyrdet i tråd med det. Men de utfordres også til å forkaste vrang lære. «I Faderens og Sønnens og Den Hellige Ånds navn», sier presten når gudstjenesten begynner. På denne hilsen skal menigheten svare sitt bekreftende «Amen». Men bare til prester og biskoper som lærer rent og forvalter rett, og derfor kommer i Herrens navn.

I vår tid utfordres menighetene og de troende til å tale hørbart og handle sant overfor den falske enheten de blir tilbudt. Hovedstedet for å tale sant er den enkelte­ gudstjeneste, selv om ytringer i andre sammenhenger også kan høre med. Når prester og biskoper framstår som om de har del i kirkens enhet, men motsier den bibelske lære, tilsier de faktiske forhold at en må utebli fra deres gudstjenester. Også i forrige århundre handlet kirkens kvinner og menn i Norge slik, med rette. At en tier, og tenker i sitt stille sinn at en ikke er enig i vranglæren, holder ikke. Det er den ytre bekjennelsen og den ytre handling som er gyldig, for Herren så vel som for mennesker.

Ikke mer kirke. De menighetene som samles der hvor «evangeliet læres rent og sakramentene forvaltes rett», blir ikke mer kirke om de registreres i et statlig ­register over såkalte «trossamfunn». ­Heller ikke den enkelte blir mer eller ­mindre del av kirken, slik reformatorene­ lærer om den, ved å melde seg ut eller inn av et offentlig register. Hvilken kirke en virkelig tilhører, vises av hvilken prekestol den enkelte stadig setter seg under, hvilket nattverdbord en regelmessig mottar sakramentet fra, og hvilken døpefont en bærer fram barnet sitt til.

Vil menighetene og de enkelte medlemmer fortsette som en del av kirkens virkelige enhet, slik vår bekjennelse beskriver den på grunnlag av Den hellige Skrift, eller la seg blende av et organisatorisk skall rundt læresplittelsen? Sann enhet i kirken og sann enhet med kirken finner man bare i de helliges forsamlinger, der Ordets vigslede tjenere lærer evangeliet rent og forvalter sakramentene rett.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15.4.2016