Fra et medlem i Sentermenigheten

Som fast tilhørende i Sentermenigheten i mer enn syv år kjenner jeg begge to godt og er blitt svært glad i dem. Jeg kjenner dem som to oppriktige personer som har overgitt sine liv til Gud og til tjeneste for hans rike.

Jeg kan ikke uttale meg om den tiden kritikken omhandler. Jeg var ikke der. Men jeg kan bekrefte det som sto i Korsets Seier sist fredag om at Raymond og ledelsen gjennom flere år har søkt hjelp for å kunne se menigheten utenfra, ha noen å samtale med blant annet for å avdekke usunne ting, og for også å kunne ta «et oppgjør med deler av sin historie».

De har med andre ord begge erkjent behovet for å ta et oppgjør med fortiden, - at ting måtte brytes slik at de ikke skal skje igjen. Selv må jeg si fra mine mer enn syv år i menigheten, at jeg ikke kjenner igjen de beskrivelser og de fenomener som jeg har hørt og lest om.

Min erfaring er altså at de har tatt oppgjør, og at de fortsatt arbeider med dette. I Korsets Seier gikk de offentlig ut med en uforbeholden unnskyldning til alle som har hatt vonde opplevelser under deres lederskap. De inviterte i tillegg alle som har behov for det eller ønsker det, om å ta kontakt for samtale. Og i en erkjennelse av at det kan oppleves som vanskelig for noen å ta kontakt med dem personlig, har de bedt Pinsebevegelsens regionleder i Oslo og Akershus, Daniel Egeli, om å stille seg til disposisjon. Noe han har gjort.

Ole Bjørn gikk av som pastor allerede for flere år siden. Han er i dag alderspensjonist, og har ikke lenger noe ledelsesverv i menigheten. Han så likevel at det var han som måtte stå fram og be offentlig om tilgivelse. Raymond er i dag en moden, overgitt og ytterst ryddig hyrde for en livskraftig og voksende menighet. Han erkjenner de feil som er gjort, og at mennesker bærer på vonde sår pga av dette. Også han har «lagt seg flat», - for å sitere Korsets Seier. Ja, «paddeflat» for å sitere Aarebrot selv fra et innlegg på Verdidebatt.

Er da Raymond uegnet som hyrde? Mitt svar er et soleklart «nei.». Ja, tvert imot! Og min menighet trenger ham. Jeg uendelig takknemlig for at han svarte «ja» på kallet om å være hyrde for en av Guds menigheter. Det er ikke så mange som våger eller vil det lenger.

Og så tror jeg at en dag så vil også de gode historiene om Ole Bjørn Urne bli fortalt.

Sigurd Eikaas