Verdidebatt

En historie om krenkelser og håp

Jeg er en av dem som har vært såret etter lang og tro tjeneste i en kristen sammenheng. Dette gav meg mange tunge år – og mange tunge tak.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det året jeg fylte 24, hadde­ jeg arbeidet sju år og nesten en tredje­del av livet mitt i ­Ungdom i Oppdrag (UiO). Det å få være i en tjeneste for Gud, var noe jeg hadde lengtet etter fra min gryende ungdom, da jeg tilbrakte mye av min tid i Grim kirke i Kristiansand på begynnelsen av 70-tallet. I 1975, i en alder av 17 år, sluttet jeg på gymnaset, og begynte å arbeide i UiO. Jeg reiste mye på turné, og sang i forsamlingshus og kirker rundt omkring i store deler av det ganske land.

Dette var på mange måter et rikt liv, jeg fikk møte mange flotte mennesker og fikk oppleve mye spennende. Vi som var på fulltid var som en stor familie. Noe skurret likevel inni meg; det var ikke lov å være kritisk, og en skulle innrette seg etter mange regler og en streng disiplin. Organisasjonsmodellen var strengt hierarkisk, noe som jeg mener på en uheldig måte kunne­ gjenspeile­ seg i holdninger og i deler av forkynnelsen. Noen trodde også at de visste mer om hva som var Guds planer og tanker om meg, enn det jeg selv fikk vite. Noe av dette opplevdes som oppmuntrende, fordi jeg følte de hadde tro på meg, – og noe føltes­ kvelende, fordi det opplevdes som om andre ville ha kontroll over meg.

Sårene. Etter sju år sluttet jeg i UiO sommeren 1982. Jeg hadde fått en flott ­kjæreste, og lengtet etter en framtid med nye muligheter, i Guds ­ledelse, selvfølgelig.

Det gikk ikke slik som jeg ­ønsket. Sårene etter mange krenkende opplevelser ble for smertefulle. Selvfølelsen min var alvorlig skadet, og jeg hadde en sterk fornemmelse av at det var noe fundamentalt galt med meg – jeg var ikke bra nok. Jeg hadde blitt indoktrinert gjennom flere år med at mitt eneste håp var å underordne meg bedre vitende, som jeg oppfattet påberopte seg å stå i nærmere kontakt med Gud, også på mine vegne, enn det jeg gjorde.

Denne kommunikasjonen var kanskje godt ment, men for meg opplevdes det som invaderende­ og manipulerende. Jeg hadde ikke noe å stille opp med, og hver gang dette skjedde, følte jeg meg mer og mer nedbrutt.

Krenkelser. De to første årene­ etter at jeg sluttet, gikk rimelig greit, selv om jeg strevde. Jeg jobbet­ et år, og det neste året tok jeg eksamen artium. Sommeren­ etter opplevde jeg en alvorlig hendelse som fikk begeret til å flyte over. Alt av krenkelser kom med full styrke, og jeg falt ned i et bunnløst mørke. Jeg mistet fotfestet, ble forferdelig deprimert, og livsgnisten forsvant. Jeg følte meg mer død enn levende, og at alt var min skyld fordi jeg ikke var slik jeg skulle være – som jeg var blitt fortalt, igjen og igjen.

Jeg ble etter en tid innlagt på Modum Bad, og et par nye innleggelser ventet. Jeg følte at jeg hadde mistet alt jeg var og alt jeg kunne, også tjenesten med å synge, noe av det mest dyrebare i livet mitt.

Det jeg opplevde som mest smertefullt, var følelsen av å ikke ha noen verdi. Jeg isolerte meg og følte meg som en skygge av meg selv. Livet gikk videre uten at jeg var med, og jeg følte meg glemt. Det var også forferdelig vondt å konstatere det faktum at ingen kjempet for meg. Jeg sa mange ganger gjennom disse mer enn 20 årene: «En dag håper jeg at jeg blir sterk nok til å kjempe for meg selv, slik at jeg får min rett.»

Jeg var livredd for også å miste troen på Gud i disse årene. Jeg trengte ham så inderlig, og jeg klamret meg fast til et bilde av en Gud som kjemper for «den svakestes rett».
Jeg hadde altfor ofte følt at i UiO var det «den sterkestes rett» som rådet.

På største alvor. I 2007-2008 gikk jeg gjennom en prosess, som ble et viktig vendepunkt for meg. Støttespillerne i denne prosessen var et utvalg i Frikirken som jobbet mot overgrep, og som tok min sak på største alvor. Målrettet jobbet vi for en oppreisning. Det var sterkt å endelig få en arena­ hvor jeg kunne tale min egen sak, få lov til å sette navn på de krenkelsene jeg hadde opplevd, og bli trodd.

Målet med prosessen var å møte noen av dem som hadde vært ledere den gangen jeg jobbet i UiO. På møtet, våren 2008, fikk jeg fortelle min historie; om krenkelsene som hadde skjedd, og om hvor nedbrutt jeg ble. Også om den forferdelige opplevelsen av å føle meg sviktet i etterkant. Nå satt de her og lyttet til meg, og de gav meg rett. Jeg vant fram med mine anklager og kunne legge ansvaret fra meg. I etterkant gav UiO meg også økonomisk erstatning, noe som for meg betød at de understreket at de mente det de sa på møtet, og tok ansvar for det som hadde skjedd i fortida.

Alv Magnus var også med på møtet, selv om han ble leder først etter at jeg hadde sluttet sommeren 1982 (han ble leder i 1986). Jeg er en av dem han skrev om i innlegget «Hva vi har lært» (Vårt Land 13. april). Jeg er en av dem som opplevde det Magnus karakteriserer som «­ytterst ­beklagelig» og som sitter­ igjen med «livssmerter etter en ungdomstid i UiO».
Tilbake til meg selv. Jeg opplevde mer og mer i tiden etter dette møtet at jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde i mange år gått i terapi og sjelesorg for å bygge meg opp til å stå støtt på egne ben, og hadde kommet langt på vei med dette. Møtet ble likevel som en overgang til noe nytt, og til en ny frihet. Endelig kunne jeg våge, på et enda dypere plan enn før, å la livet i meg våkne opp igjen, litt etter litt.

I fjor høst tok jeg mot til meg, og reiste til UiO sitt 40 års-­jubileum på Grimerud gård, UiOs ­hovedsenter utenfor ­Hamar. Dette­ var et stort skritt for meg, og det ble en stor og god overraskelse. Jeg ble tatt imot med mye varme og respekt, og det var en helende opplevelse å ta imot alt det gode som strømmet imot meg.

På forhånd hadde jeg hatt en samtale med nåværende leder, Andreas Nordli. Jeg merket at han hadde lagt til rette for at dagen skulle bli god for meg. Det varmet også at flere ønsket å høre meg synge – og det fikk de. Jeg tenkte mye denne dagen på alle jeg savnet, som sikkert av ulike årsaker ikke kunne komme, men også på noen jeg visste ikke ville klare å være der, fordi det ville bli for vondt. Dette har også vært meg i mer enn 25 år.

Vondt. Jeg er redd for at det er mange flere mennesker som er krenket, både i UiO og andre kristne sammenhenger, enn det vi vet om. Det gjør så forferdelig vondt når krenkelser direkte eller indirekte blir bagatellisert og ikke tatt tilstrekkelig på alvor. For å få fram disse historiene, er det flere tiltak som jeg tror er viktige.

For det første at ledere slutter å gå i forsvar, men heller legger seg flate og opptrer som katalysatorer for gode prosesser. For det andre at kulturer endres, og at gode verdier settes ut i praksis - som ser den som ligger nede og som reiser mennesket opp –som ikke misbruker makt og som ikke ser ned på noen.

I dag er jeg forsonet med at mange år ble så vonde, men jeg kjenner selvfølgelig på mye sorg. Jeg har utdannet meg til musikkterapeut, med sang som både instrument og som verktøy. Nå brenner jeg for at mennesker som er i en sårbar livsfase, og især for demensrammede, at de skal oppleve seg sett, møtt og styrket, og at de også skal erfare at de har en ukrenkelig verdi.

Takknemlig. Jeg er takknemlig for den gode prosessen jeg gikk igjennom, selv om det kostet mye. Mange fra denne pionertiden, da jeg arbeidet i UiO, har heldigvis en helt annen historie­ enn meg, og det er jeg svært glad for.

Jeg er gjort kjent med at ­dagens ledelse i UiO gjør et viktig ­arbeid for å forhindre at slike ting som jeg opplevde, skal skje igjen. Både Andreas Nordli («I brann for saken», Vårt Land 2. april) og Alv Magnus har gjort rede for dette. De gir også ­uttrykk for at de ønsker å ha en åpen holdning, og at de vil møte historier som måtte komme med dypeste alvor. Personlig setter jeg pris på den konstruktive dialogen som jeg har hatt med noen av lederne i UiO i etterkant av prosessen min. Men jeg hadde gjerne sett at Alv Magnus i sin tid som leder hadde tatt tak i dette tidligere.

Mitt ønske er at ledere både i UiO og andre sammenhenger vil styrke troen på, og erfaringene av, at det går an å leve et liv, også i tjeneste, uten å føle seg brukt og oppbrukt – og heller ikke misbrukt. La oss alle arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant, ekte og sårbart menneske i all kristelig sammenheng, det er vi og våre barn virkelig verd.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15. APRIL 2016

(Merknad fra redaksjonen)

Vårt Land har i to uker gjort flere forsøk på å få kontakt med Eivind Frøen, leder i Ungdom i Oppdrag før 1986, i hele Trine Lise Aasheims tid i organisasjonen. På reise i Asia har han svart med en kort sms. Han skriver at han i mange år har oppholdt seg og virket mesteparten av året i Asia. Han skriver at han leser ikke norske aviser og følger ikke med på debatter i Norge, og han har dårlig nett-tilgang der han er nå. Og at han sjelden bruke rnorsk sim-kort i mobiltelefonen.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt