Trine Lise Aasheim

2    1

En historie om krenkelser og håp

Jeg er en av dem som har vært såret etter lang og tro tjeneste i en kristen sammenheng. Dette gav meg mange tunge år – og mange tunge tak.

Publisert: 15. apr 2016 / 7221 visninger.

Det året jeg fylte 24, hadde­ jeg arbeidet sju år og nesten en tredje­del av livet mitt i ­Ungdom i Oppdrag (UiO). Det å få være i en tjeneste for Gud, var noe jeg hadde lengtet etter fra min gryende ungdom, da jeg tilbrakte mye av min tid i Grim kirke i Kristiansand på begynnelsen av 70-tallet. I 1975, i en alder av 17 år, sluttet jeg på gymnaset, og begynte å arbeide i UiO. Jeg reiste mye på turné, og sang i forsamlingshus og kirker rundt omkring i store deler av det ganske land.

Les også UiO-leder Andreas Nordlis svar til Trine Lise Aasheim: Historien som rystet oss og viste vei

Dette var på mange måter et rikt liv, jeg fikk møte mange flotte mennesker og fikk oppleve mye spennende. Vi som var på fulltid var som en stor familie. Noe skurret likevel inni meg; det var ikke lov å være kritisk, og en skulle innrette seg etter mange regler og en streng disiplin. Organisasjonsmodellen var strengt hierarkisk, noe som jeg mener på en uheldig måte kunne­ gjenspeile­ seg i holdninger og i deler av forkynnelsen. Noen trodde også at de visste mer om hva som var Guds planer og tanker om meg, enn det jeg selv fikk vite. Noe av dette opplevdes som oppmuntrende, fordi jeg følte de hadde tro på meg, – og noe føltes­ kvelende, fordi det opplevdes som om andre ville ha kontroll over meg.

Sårene. Etter sju år sluttet jeg i UiO sommeren 1982. Jeg hadde fått en flott ­kjæreste, og lengtet etter en framtid med nye muligheter, i Guds ­ledelse, selvfølgelig.

Det gikk ikke slik som jeg ­ønsket. Sårene etter mange krenkende opplevelser ble for smertefulle. Selvfølelsen min var alvorlig skadet, og jeg hadde en sterk fornemmelse av at det var noe fundamentalt galt med meg – jeg var ikke bra nok. Jeg hadde blitt indoktrinert gjennom flere år med at mitt eneste håp var å underordne meg bedre vitende, som jeg oppfattet påberopte seg å stå i nærmere kontakt med Gud, også på mine vegne, enn det jeg gjorde.

Denne kommunikasjonen var kanskje godt ment, men for meg opplevdes det som invaderende­ og manipulerende. Jeg hadde ikke noe å stille opp med, og hver gang dette skjedde, følte jeg meg mer og mer nedbrutt.

Krenkelser. De to første årene­ etter at jeg sluttet, gikk rimelig greit, selv om jeg strevde. Jeg jobbet­ et år, og det neste året tok jeg eksamen artium. Sommeren­ etter opplevde jeg en alvorlig hendelse som fikk begeret til å flyte over. Alt av krenkelser kom med full styrke, og jeg falt ned i et bunnløst mørke. Jeg mistet fotfestet, ble forferdelig deprimert, og livsgnisten forsvant. Jeg følte meg mer død enn levende, og at alt var min skyld fordi jeg ikke var slik jeg skulle være – som jeg var blitt fortalt, igjen og igjen.

Jeg ble etter en tid innlagt på Modum Bad, og et par nye innleggelser ventet. Jeg følte at jeg hadde mistet alt jeg var og alt jeg kunne, også tjenesten med å synge, noe av det mest dyrebare i livet mitt.

Det jeg opplevde som mest smertefullt, var følelsen av å ikke ha noen verdi. Jeg isolerte meg og følte meg som en skygge av meg selv. Livet gikk videre uten at jeg var med, og jeg følte meg glemt. Det var også forferdelig vondt å konstatere det faktum at ingen kjempet for meg. Jeg sa mange ganger gjennom disse mer enn 20 årene: «En dag håper jeg at jeg blir sterk nok til å kjempe for meg selv, slik at jeg får min rett.»

Jeg var livredd for også å miste troen på Gud i disse årene. Jeg trengte ham så inderlig, og jeg klamret meg fast til et bilde av en Gud som kjemper for «den svakestes rett».
Jeg hadde altfor ofte følt at i UiO var det «den sterkestes rett» som rådet.

På største alvor. I 2007-2008 gikk jeg gjennom en prosess, som ble et viktig vendepunkt for meg. Støttespillerne i denne prosessen var et utvalg i Frikirken som jobbet mot overgrep, og som tok min sak på største alvor. Målrettet jobbet vi for en oppreisning. Det var sterkt å endelig få en arena­ hvor jeg kunne tale min egen sak, få lov til å sette navn på de krenkelsene jeg hadde opplevd, og bli trodd.

Målet med prosessen var å møte noen av dem som hadde vært ledere den gangen jeg jobbet i UiO. På møtet, våren 2008, fikk jeg fortelle min historie; om krenkelsene som hadde skjedd, og om hvor nedbrutt jeg ble. Også om den forferdelige opplevelsen av å føle meg sviktet i etterkant. Nå satt de her og lyttet til meg, og de gav meg rett. Jeg vant fram med mine anklager og kunne legge ansvaret fra meg. I etterkant gav UiO meg også økonomisk erstatning, noe som for meg betød at de understreket at de mente det de sa på møtet, og tok ansvar for det som hadde skjedd i fortida.

Alv Magnus var også med på møtet, selv om han ble leder først etter at jeg hadde sluttet sommeren 1982 (han ble leder i 1986). Jeg er en av dem han skrev om i innlegget «Hva vi har lært» (Vårt Land 13. april). Jeg er en av dem som opplevde det Magnus karakteriserer som «­ytterst ­beklagelig» og som sitter­ igjen med «livssmerter etter en ungdomstid i UiO».
Tilbake til meg selv. Jeg opplevde mer og mer i tiden etter dette møtet at jeg fant tilbake til meg selv. Jeg hadde i mange år gått i terapi og sjelesorg for å bygge meg opp til å stå støtt på egne ben, og hadde kommet langt på vei med dette. Møtet ble likevel som en overgang til noe nytt, og til en ny frihet. Endelig kunne jeg våge, på et enda dypere plan enn før, å la livet i meg våkne opp igjen, litt etter litt.

I fjor høst tok jeg mot til meg, og reiste til UiO sitt 40 års-­jubileum på Grimerud gård, UiOs ­hovedsenter utenfor ­Hamar. Dette­ var et stort skritt for meg, og det ble en stor og god overraskelse. Jeg ble tatt imot med mye varme og respekt, og det var en helende opplevelse å ta imot alt det gode som strømmet imot meg.

På forhånd hadde jeg hatt en samtale med nåværende leder, Andreas Nordli. Jeg merket at han hadde lagt til rette for at dagen skulle bli god for meg. Det varmet også at flere ønsket å høre meg synge – og det fikk de. Jeg tenkte mye denne dagen på alle jeg savnet, som sikkert av ulike årsaker ikke kunne komme, men også på noen jeg visste ikke ville klare å være der, fordi det ville bli for vondt. Dette har også vært meg i mer enn 25 år.

Les også tidligere UiO-er Tonje Haugeto Stang: Livet etter begeistringen

Vondt. Jeg er redd for at det er mange flere mennesker som er krenket, både i UiO og andre kristne sammenhenger, enn det vi vet om. Det gjør så forferdelig vondt når krenkelser direkte eller indirekte blir bagatellisert og ikke tatt tilstrekkelig på alvor. For å få fram disse historiene, er det flere tiltak som jeg tror er viktige.

For det første at ledere slutter å gå i forsvar, men heller legger seg flate og opptrer som katalysatorer for gode prosesser. For det andre at kulturer endres, og at gode verdier settes ut i praksis - som ser den som ligger nede og som reiser mennesket opp –som ikke misbruker makt og som ikke ser ned på noen.

I dag er jeg forsonet med at mange år ble så vonde, men jeg kjenner selvfølgelig på mye sorg. Jeg har utdannet meg til musikkterapeut, med sang som både instrument og som verktøy. Nå brenner jeg for at mennesker som er i en sårbar livsfase, og især for demensrammede, at de skal oppleve seg sett, møtt og styrket, og at de også skal erfare at de har en ukrenkelig verdi.

Takknemlig. Jeg er takknemlig for den gode prosessen jeg gikk igjennom, selv om det kostet mye. Mange fra denne pionertiden, da jeg arbeidet i UiO, har heldigvis en helt annen historie­ enn meg, og det er jeg svært glad for.

Jeg er gjort kjent med at ­dagens ledelse i UiO gjør et viktig ­arbeid for å forhindre at slike ting som jeg opplevde, skal skje igjen. Både Andreas Nordli («I brann for saken», Vårt Land 2. april) og Alv Magnus har gjort rede for dette. De gir også ­uttrykk for at de ønsker å ha en åpen holdning, og at de vil møte historier som måtte komme med dypeste alvor. Personlig setter jeg pris på den konstruktive dialogen som jeg har hatt med noen av lederne i UiO i etterkant av prosessen min. Men jeg hadde gjerne sett at Alv Magnus i sin tid som leder hadde tatt tak i dette tidligere.

Mitt ønske er at ledere både i UiO og andre sammenhenger vil styrke troen på, og erfaringene av, at det går an å leve et liv, også i tjeneste, uten å føle seg brukt og oppbrukt – og heller ikke misbrukt. La oss alle arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant, ekte og sårbart menneske i all kristelig sammenheng, det er vi og våre barn virkelig verd.

Les også: Ansvar for brente barn

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 15. APRIL 2016

(Merknad fra redaksjonen)

Vårt Land har i to uker gjort flere forsøk på å få kontakt med Eivind Frøen, leder i Ungdom i Oppdrag før 1986, i hele Trine Lise Aasheims tid i organisasjonen. På reise i Asia har han svart med en kort sms. Han skriver at han i mange år har oppholdt seg og virket mesteparten av året i Asia. Han skriver at han leser ikke norske aviser og følger ikke med på debatter i Norge, og han har dårlig nett-tilgang der han er nå. Og at han sjelden bruke rnorsk sim-kort i mobiltelefonen.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Hans Eskil Vigdel

13 innlegg  38 kommentarer

Kvalitetssikret misjonstjeneste

Publisert over 1 år siden
Trine Lise Aasheim. Gå til den siterte teksten.
Mitt ønske er at ledere både i UiO og andre sammenhenger vil styrke troen på, og erfaringene av, at det går an å leve et liv, også i tjeneste, uten å føle seg brukt og oppbrukt – og heller ikke misbrukt. La oss alle arbeide målrettet for at det skal bli trygt å være et sant, ekte og sårbart menneske i all kristelig sammenheng, det er vi og våre barn virkelig verd.

Ja, Trine Lise Aasheim.

Dette må de av oss som har mulighet arbeide for, fra hver vår kant, la oss lage stor nok plass til å være menneske i misjonens tjeneste. Takk for ditt bidrag. Sjelden jeg leser en tekst som er så ærlig om det vonde, samtidig som den utstråler et troverdig håp og masse kjærlighet.

TAKK

Svar
Kommentar #2

Per Søetorp

99 innlegg  1948 kommentarer

Ikke på nett

Publisert over 1 år siden
Trine Lise Aasheim. Gå til den siterte teksten.
Han skriver at han i mange år har oppholdt seg og virket mesteparten av året i Asia. Han skriver at han leser ikke norske aviser og følger ikke med på debatter i Norge, og han har dårlig nett-tilgang der han er nå. Og at han sjelden bruke rnorsk sim-kort i mobiltelefonen.

Ja sånn er det - evangeliet må stadig videre.  Løsningen for enkelte blir å "legge ting bak seg", det vil si distansere seg fra fortiden og ikke se seg tilbake.  Forståelig også kanskje, ihvertfall ut ifra en kjapp kvantitetsmessig vurdering: Hva er vel noen skarve bortkomne får som breker hjemme i gamlelandet mot Asias mange milliarder? Nei, slike ting får Herren selv ta seg av.  Vi har da viktigere ting fore.  Verdens frelse, for eksempel.

Litt metaforisk blir det nesten også å opplyse at man har "dårlig nett-tilgang".  Som om tekniske begrensninger skulle være et kommunikasjonshinder i 2016. Men hvor mange kristenledere sliter ikke med dette problemet - åndelig talt?  Hadde man bare vært litt mer på nett...

Svar
Kommentar #3

Oddbjørn Johannessen

151 innlegg  12546 kommentarer

Ikke troverdig

Publisert over 1 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Litt metaforisk blir det nesten også å opplyse at man har

Ja, å unnskylde seg med "dårlig nett-tilgang" i 2016, er ikke troverdig.  I hvert fall ikke dersom det siktes til tekniske forhold.  Så du har nok rett i at det bør leses metaforisk.

Svar
Kommentar #4

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  349 kommentarer

Ja sånn er det...

Publisert over 1 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Ja sånn er det - evangeliet må stadig videre. Løsningen for enkelte blir å "legge ting bak seg", det vil si distansere seg fra fortiden og ikke se seg tilbake. Forståelig også kanskje, ihvertfall ut ifra en kjapp kvantitetsmessig vurdering: Hva er vel noen skarve bortkomne får som breker hjemme i gamlelandet mot Asias mange milliarder? Nei, slike ting får Herren selv ta seg av. Vi har da viktigere ting fore. Verdens frelse, for eksempel.

Ja kvifor begynne å rote i dette når verden der ute går fortapt? Trist. Dessverre er det dette ein blir møtt med så alt for ofte når vi ymter frampå om at det kanskje hadde vore fint å bli komt i møte.

Ellers: Takk Trine Lise for at du deler raust av dine erfaringar. Etter å ha lest den sit eg att med at det er håp. 

Varme tankar frå ei "brent" medsøster.

Svar
Kommentar #5

Njål Kristiansen

140 innlegg  18779 kommentarer

Religion som opphavet til alt ondt.

Publisert over 1 år siden

Hvor ofte har vi ikke hørt det utsagnet? For de som står fjernt fra religionen kan det virke som en selvfølgelighet, mens for oss som har funnet vårt hjem i en religiøs ramme er det et godt sted å være. Tiden er moden for at vi smaker på uttrykket og reflekterer over om det kan være noe i det for svært mange. 

Da denne serien med avsløringer innen kristne menigheter startet tok jeg relativt lett på det. Lignende hendelser kan ha forekommet i ulike sammenhenger hvor unge i opprør forlater sitt vante og finner trøst i en alternativ vennegjeng, og i tillegg en gjeng med sterkt ankerfeste som i en religion. Etterhvert forstår jeg at det knapt er mulig å bli like sterkt grepet av basketball som av religion, og at det religiøse står i en sterkere særstilling enn jeg først trodde. Alternativt er jeg bare overveldet over omfanget, dybden og rekkevidden i det som nå veller frem fra en hver krik og krok i kristenheten. 

Jeg har selv vært utsatt for psykiske overgrep i min kirke. Jeg gikk frivillig inn i en situasjon som ikke var innenfor mine evner og fikk betale dyrt for det. Denne situasjonen er ikke direkte sammenlignbar med de saker som nå debatteres, men følelsen av overgrep og at man gjør noe galt overfor Gud er antagelig den samme når man følger sin indre proteststemme.  

Nå er det mest den utøvende siden som savnes i disse debattene. Enkelte har bedt om forlatelse for utøvelse av manglende skjønn. Fortsatt er det åpenbart mange som ikke har kommet på banen for å forklare seg. 

Gud og menneske kan være en farlig kombinasjon. Særlig når mennesket ikke helt vet å sette grensen for seg selv. Når er jeg Njål? Når opererer jeg på Guds vegne. Svaret på det siste er antagelig svært enkelt; praktisk talt aldri om i det hele tatt. Der hvor mennesker er forsamlet vil det gjerne oppstå maktforhold, og makt kan misbrukes. Når vi ser alt som sies om overgrep i menigheter forstår vi at det har vært mange overgrep. Samtidig vet vi at dette speiler en kultur i samfunnet for tilsvarende overgrep skjer i alle sammenhenger. Den ekstra belastningen kommer fordi vi tror at man skal være sikret i en menighet, men slik er ikke en menighet noe bedre enn hvilket som helst basketballag med en egenrådig trener. 

Selv om dette er aktiviteter som speiler livet skal vi ikke snakke dem ned. Det er viktig at alle med makt og myndighet vet at de snakker og handler på vegne av seg selv, og at de ikke er på oppdrag for Gud. Det må finnes grenser innen frelsesretorikken, slik det må finnes grenser i samværsformer og deltagelse fra hver enkelt. Man må kunne gå inn i en forsamling, delta på et møte og gå derfra igjen uten å bli slukt. Lederskapet bør være seg sitt ansvar bevisst og iverksette detox på unge sinn som de opplever kommer for tett på frelsen. Når logikken kobles ut er man ikke lenger på en rasjonell sti til frelse. Da er det ikke lenger den hellige ånd, men pastoren. Her må man vite å vise sine evner til å bedrive grensesetting slik man ville gjort det på andre sider av livet. Ingen må føle seg lurt inn i noe, og ingen må føle at de er med på noe som ikke er naturlig for kroppen. 

Religion som opphavet til alt ond blir da til Guds fiende. For de som blir rammet finnes kanskje ikke den gode Gud lenger, og hans image forsvinner inn i et bilde av Satan. En slik utvikling ønsker ingen, og derfor må forkynnelse og frelse skje med lempe, med conduite, og uten å krenke noens iboende premisser. 

Svar
Kommentar #6

Iver-Olaf Grimstad

0 innlegg  12 kommentarer

Idear har konsekvensar

Publisert over 1 år siden

Her er eit forsøk på eit litt overordna perspektiv frå ein ex-UiO'ar. Trine Lise Aasheim: Din artikkel var ærlig og flott. Nokre tankar:

1. Barn av si tid

Mange som har leia kristent arbeid har vore barn av si tid. Det virkar f.eks. ufattelig at den same reformatoren som gav oss grunnsanningane "Trua åleine, og ordet åleine" også forsvarte forfølgelse og drap av jødar. Men han var ein mann av si tid. Dette unnskyldar ingen, men kan gi litt meir innsikt i vanskelege situasjonar. Når vi ser på t.d. unnfallenheita når det gjeld seksuelle overgrep for nokre tiår sidan, så forstår vi at det var både eit problem i kristne miljø, men også i samfunnet generellt. Heldigvis har dette iallfall blitt betre!

2. Jesus-prinsippet:

Kritikk: Når det er bra og når det ikkje er bra.

"Våre kritikarar er våre beste venner" sa Bill Hybels. Likevel må vi vere forsiktige med å rette skyts mot ein leiar (les: Eivind frøen) som ikkje eingong har fått forklart seg. God nett-tilgang og tilgang på avisartiklar er viktig dersom han skal få gi eit ekte og veloverveid svar - og dette har vel ingen eit absolutt grunnlag til å tvile på, eller? Jesus sitt prinsipp om at dersom bror din syndar mot deg, så tal han til rette, og viss han ikkje høyrer på deg, ta med deg ein bror etc..." bør følgast. Slik hadde det spart norsk kristenheit for mange ulykkelige konflikter. vi får her inntrykket av at det er Eivind Frøen som er 'syndaren' her. Men vi bør vel tre litt varsomt enn så lenge...Kanskje var det andre i UiO miljøet i den tida.

3. 1980-talet.

Sjølv om mitt første møte med UiO kom då ein gjeng flotte ungdomar besøkte huset vårt ein kveld på 70/80 talet, så var det ikkje før ut på midten av 80-talet at eg hadde meir kontakt. Etter å ha tatt DTS (Disippel Trenings Skule) i Trøndelag i 1988, så returnerte eg til fulltidsteneste med UiO i England, og jobba der i 10 år. Der opplevde eg litt av dei tinga Trine Lise Aasheim snakkar om på ein base, medan ein annan base hadde ein annan kultur. Altså var det ganske person-avhnegig. Men så oppdaga eg noko...

4. Hyrde Bevegelsen (Shepherding Movement):

Eit djupt ønske om å sjå gjenopprettinga av disippelskap i Jesu kirke, førte til at 4 anerkjente 'amerikanske' lærarar innan hovudsakeleg den karismatiske bevegelsen byrja å understreke visse skriftstader i Bibelen som hadde med disippelskap å gjere. Uheldigvis utvikla det seg slik at ein person skulle vere hyrde over ein annan person, og 'disippelen' skulle underordne seg denne personen. Sjølv om der var enkelte gode og gudlege prinsipp i denne retninga, så førte det i ei litt for ekstrem retning. Ein av desse 4 lærarane var Derek Prince. Han tok seinare avstand frå denne måten å gjere ting på. Men UiO (eller YWAM som det heiter i England) vart ganske påverka av denne tankegangen dei fyrste åra dei etablerte seg i området nær London, og det same gjaldt også mange andre kyrkjer og organisasjonar, spesielt med kobling til karismatisk miljø. Sjå gjerne her: https://en.wikipedia.org/wiki/Shepherding_Movement

I det teamet eg jobba, så hang det igjen ei litt 'kontrollerande' mentalitet. På same tid ville eg aldri ha vore den tida foruten. Den var for min del veldig lærerik og kjekk. Men eg veit at der er andre som sit igjen med sår og framleis er brent idag. Måtte dei finne medisin for sine sår.

Eg kan ikkje seie det med absolutt sikkerheit, men eg trur norske UiO trulig var påverka av denne strøyminga av disippelskap, fordi UiO'arar ofte møtte kvarandre internasjonalt på sommarleirar og festivalar, og kanskje blei det ein fristelse for unge leiarar å bli kontrollerande, særlig dersom der var eiga usikkerheit som skulle dekkast over.

5. Den gode samtalen

I tillegg er vi ikkje alltid så flinke å prate om ting, og spesielt gjeld vel det menn. Ein må sjølv vere litt bereist i det empatiske landskap for å kunne forstå når ein annan person ikkje har det godt.

6. Når Gud gjer noko nytt

Når Gud gjer noko nytt, har vi menneske ein tendens til å  enten motstå det nye, eller dra det litt for langt. For å holde oss på vegen må vi unngå begge grøftene. Vi må verken bli saddukearar (for liberale) eller farisearar (for konservative). Jesus er vårt eksempel. Han representerer den perfekte leiar, hyrde og den perfekte balanse. Som alltid må vi feste blikket på Han og tilgi dei som har såra oss.

7. Testen:

Ein av testane på ein god leiar er dette: Han gir fridom.

"Guds rike er rettferd, fred og glede, i Den Heilage Ande".

Det er ei glede å tene under ein god leiar. Han gir deg kjensla av at du er verdsatt og at han/ho er glad for at du er med i teamet/kyrkja/arbeidet. Men ein slik leiar vil alltid gi deg fridom til å bli leia av Gud, og har tillit til at du faktisk er den beste til å høyre Hans stemme.

Her har det blitt synda mykje.

8. Presisjon:

Og la meg berre presisere. Eg er ikkje ex-UiO'ar fordi eg er brent. Eg er kjempe takknenlig for alle dei opplevingane eg har hatt der, og lever på mange av dei den dag idag. Det få negative opplevingane får eg prøve å huske på, slik at eg ikkje gjer same feila i mitt leiarskap.

Svar
Kommentar #7

Oddbjørn Johannessen

151 innlegg  12546 kommentarer

Et sentralt poeng

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Det er viktig at alle med makt og myndighet vet at de snakker og handler på vegne av seg selv, og at de ikke er på oppdrag for Gud.

Her er du nok ved kjernen, Njål.  Psykiske overgrep kan i og for seg skje innenfor alle sosiale rammer - men befinner man seg i en religiøs kontekst, kommer det inn en tilleggsdimensjon som er særlig farlig:  Ledere som opptrer som selvbestaltede talerør for Gud selv.  Og i de sammenhengene der interne forhold er blitt brettet ut i det siste, er alle eksemplene på at kritikk av disse lederne har blitt karakterisert som satanisk, mildest talt rystende!

Svar
Kommentar #8

Robin Tande

13 innlegg  3417 kommentarer

En kommentar fra tribuneplass

Publisert over 1 år siden

Men største skylda har kanskje snekkern, som laga stegan ta røtne bord?

Svar
Kommentar #9

Sigurd Eikaas

12 innlegg  4919 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Her var det mye gode tanker. Eller refleksjon.

Anbefales!

Svar
Kommentar #10

Petter Kvinlaug

190 innlegg  5346 kommentarer

Det er ikke bare religion.......

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Da denne serien med avsløringer innen kristne menigheter startet tok jeg relativt lett på det. Lignende hendelser kan ha forekommet i ulike sammenhenger hvor unge i opprør forlater sitt vante og finner trøst i en alternativ vennegjeng, og i tillegg en gjeng med sterkt ankerfeste som i en religion. Etterhvert forstår jeg at det knapt er mulig å bli like sterkt grepet av basketball som av religion, og at det religiøse står i en sterkere særstilling enn jeg først trodde. Alternativt er jeg bare overveldet over omfanget, dybden og rekkevidden i det som nå veller frem fra en hver krik og krok i kristenheten.

Det er også ideologier. Hvor mange var det ikke som var innom hippie-bevegelsen og brant seg skikkelig? Det hører vi ikke så mye om.......

Mange døde jo faktisk av det, og det må vel betraktes som enda mer alvorlig?

Forresten, jeg har møtt folk som er så grepet av fotball at de er fullt på høyde med de mest ekstreme karismatikere innenfor religion, ja kanskje enda verre!

Svar
Kommentar #11

Njål Kristiansen

140 innlegg  18779 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Petter Kvinlaug. Gå til den siterte teksten.
Det er også ideologier. Hvor mange var det ikke som var innom hippie-bevegelsen og brant seg skikkelig? Det hører vi ikke så mye om.......

Mange døde jo faktisk av det, og det må vel betraktes som enda mer alvorlig?

Forresten, jeg har møtt folk som er så grepet av fotball at de er fullt på høyde med de mest ekstreme karismatikere innenfor religion, ja kanskje enda verre!

Jeg er innom dette også i den siterte kommentaren, men som jeg også nevner i min første kommentar da dette begynte å rulle. Dimensjonen er likevel større der hvor Gud topper hierarkiet. Det er og blir noe annet å krenke Gud enn trener Moyes i ManU. Og det jeg hadde lyst til å si i denne sammenheng konsentrerte jeg om bare religionen for det er der ummaen og ommertaen er størst akkurat nå. 

Svar
Kommentar #12

Robin Tande

13 innlegg  3417 kommentarer

Og hva er så religionen?

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Dimensjonen er likevel større der hvor Gud topper hierarkiet. Det er og blir noe annet å krenke Gud enn trener Moyes i ManU. Og det jeg hadde lyst til å si i denne sammenheng konsentrerte jeg om bare religionen for det er

Religion og religiøsitet er like sammensatt som menneskesinnet er. Og vi må huske på at menneskesinnet ikke er konstruert med en helhetlig plan, men har vokst fram gjennom millioner av år med prøving og feiling.

Ingenting med hjernen så vel som med kroppen vår er perfekt. Over lang tid har evolusjonen måttet bruke det som fantes og aldri kunne begynne fra nytt. Derfor er hjernens aktivitet, sansingen, følelsene og tenkningen, ikke alltid logisk og fornuftig, ikke alltid riktig. Men den har fungert, gjennom millioner av år. Og i disse millionene av år har den utviklet seg — på godt og ondt.

For mellom 150 000 og 50 000 år siden, skjedde det noe med hjernen, som vi ikke har oversikt over ennå. Disse endringene gjorde oss til det vi er i dag; tenkende, kreative og intelligente mennesker. Og med på lasset — kanskje som et biprodukt; kanskje som en nødløsning; kanskje som en nødvendig del, fulgte tendenser og tilbøyeligheter som til sammen ledet til det vi kan kalle "det religiøse mennesket". Vi begynte å tenke og føle på måter som skapte grobunn for religion. Religionen kom ikke utenfra, fra en overnaturlig gud. Religion kom fra oss selv, fra vår egen hjerne.

Det er derfor religionene er blitt som de har blitt, om enn forskjellige, så spiller de alle sammen på de samme elementene; vår tilbøyelighet til å dele opp verden i ånd og materie; i godt og ondt; til å tenke oss immaterielle sjeler med et liv etter døden; til å forestille oss en årsak til alt; en mening bak alt. Fordi det var lettest å tenke slik, og fordi vi hadde fått en evne til å forestille oss ting, vesener vi ikke kunne se, ble det helt naturlig for oss å dikte opp, eller se ånder; engler; guder. Og lage historier om dem.

I våre forhold til disse vesenene projiserte vi følelser og tenkemåter evolusjonen hadde gitt oss for å omgås andre mennesker — både de nærmeste og de vi var sammen med i større grupper. Vi er flokkdyr, ekstremt sosiale, og dette gjenspeilte seg i religionene, som ble idealiserte speilbilder av våre pattedyr- og flokkdyrinstinkter. Til og med moralen kommer herfra, fra våre flokkdyrinstinkter.

I religionen finner vi igjen, fordi vi selv har diktet den opp, våre lengsler etter en kjærlig mor, men også våre lengsler etter den sterke og allmektige lederen, en overhyrde. Vi finner et sosialt fellesskap, både med virkelige mennesker og den imaginære "store hvite flokk". Og vi kan stole på at vår hyrde til syvende og sist vil straffe dem som har gjort oss urett. Også frykt og hevn er viktig i religion, akkurat som kjærlighet (Kilde: Sjelens sult avvitenskapsjournalist Bjørn Vassnes)

Svar
Kommentar #13

Njål Kristiansen

140 innlegg  18779 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Og hva er så religionen? spør Tande. Vel, det er et system hvor vår søken etter Gud manifesterer seg i at vi finner ham og de moralske koder vi finner i dette bildet. 

Brukt riktig er dette et godt system. Brukt feil er det like ødeleggende som det kan være skapende i god sammenheng. Det er her man skal trå varsomt for at gode ønsker og god vilje ikke skal ende i misére. Jeg tror at de sakene om krenkelser som har vært fremme hadde et overveiende godt utgangspunkt, men at det gikk galt pga menneskelige svakheter som overmot og feil i oppfatningen av troen med tilhørende formidling. 

Svar
Kommentar #14

Robin Tande

13 innlegg  3417 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Vel, det er et system hvor vår søken etter Gud manifesterer seg i at vi finner ham og de moralske koder vi finner i dette bildet.

Takk for at du oppfatter og bruker min spørrende kommentar riktig. Jeg ønsker ikke å påvirke. De som har stått fram i dette tilfelle har sannelig vært utsatt for påvirkninger nok. De bør oppfordres til å gå videre med å vise selvtillit, tenke igjennom alt slik at all tvil kan ryddes av veien en gang for alle. Da er det som jeg presenterer - som altså er noe mange av oss slår oss avslappet til ro med - ikke til å komme forbi. Hva en så kommer fram til får være ens egen sak. Vi er så ulike og har så ulike erfaringer.

Svar

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 398 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1374 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 23 timer siden / 850 visninger
17 kommentarer
Les flere

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6885 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3582 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 493 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 130 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 398 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1374 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 23 timer siden / 850 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
2 minutter siden / 1977 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
3 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
7 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
9 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
15 minutter siden / 1977 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
16 minutter siden / 1661 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
26 minutter siden / 612 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
30 minutter siden / 345 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
37 minutter siden / 345 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 175 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Show i kirken
rundt 1 time siden / 132 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 1 time siden / 850 visninger
Les flere