Ruth Iren Grimstad

2

Om maktens ofre

Nå er vi så mange med liknende historier at ledelsen i Sentermenigheten ikke kan blåse av det og kalle det løgn, slik de alltid har gjort. Skal sår leges, må det åpenhet til.

Publisert: 14. apr 2016.

I dagens Vårt Land står en artikkel om nye overgrepsavsløringer i pinsebevegelsen der jeg også er sitert, og jeg vil gjerne utdype hva som ligger bak når jeg her sier at en unnskyldning fra ledelsen i Sentermenigheten ikke er nok.

 

En unnskyldning som bringer forståelse og en eventuell forsoning må inneholde noen elementer som mangler i dette tilfellet. I over 30 år har en del opplevd det fint å være i Sentermenigheten. Like mange har opplevd det ekstremt traumatisk, og for en god del av disse har det ført til langvarig tap av selvfølelse, suicidale tanker, traumatisert gudsbilde og stor angst. Familier har blitt splittet og de som har gått ut av menigheten har opplevd å bli fryst ut og at all skyld ble lagt på dem.

 

Jeg synes det står respekt av pinsebevegelsen som nå tar tak i dette og har bestemt seg for å høre på ofrenes historie også. For nå er vi så mange med liknende historier at ledelsen i Sentermenigheten ikke kan blåse av det og kalle det løgn, slik de alltid har gjort.  De har alltid avvist å høre de personlige og vonde historiene. Felles for disse historiene er et møte med en maktstruktur som helt tar fra deg verdighet og mulighet til å stille spørsmål. Og de fleste av oss var veldig unge og sårbare da det skjedde. 

 

Når bønn om tilgivelse kommer ut fra en personlig prosess, erkjennelse og forståelse av hva man har påført andre, vil det føre til at ofrene kjenner at det er ektefølt. Det er ikke sikkert at tilliten nødvendigvis blir gjenopprettet, men det kan bli heling av sår og en mulighet til å legge ting bak seg. Den siste uken har to tidligere ledere i Sentermenigheten skrevet personlige og private brev til oss, og fortalt hvordan de gjennom en egen erkjennelse, med sorg har oppdaget hvor mye skade de har påført mennesker ved maktovergrep, utfrysning, kroppsspråk og definisjoner av menneskers personlighet som var langt over grensen for hva som er akseptabelt. De har kommet med en bønn om tilgivelse og et ønske om at det kan gå bra med oss i livet. Det varmet oss alle, og bønnen om tilgivelse er mottatt og vi tilgir med glede.

(moderator har fjernet et sitat fra en tredjeperson)

Men min opplevelse er at Ole Bjørn Urne er blitt presset til dette, og i så fall betyr tårene ingenting.

Jeg etterlyste på verdidebatt.no at ofrenes historier skulle få komme fram. Dette ble kontant avvist av Raymond Urne, han henviste til artikkelen i Korsets Seier, sa at de ”nå hadde en oppryddingsjobb sammen med pinsebevegelsen og at de verken kunne eller ville kommentere enkeltsaker offentlig”. Problemet er at de gjennom 30 år offentlig har kalt alle ofrenes historier løgn. Deres oppryddingsjobb er først og fremst ikke med pinsebevegelsen, men med de som har blitt knekt av deres behandling. Hadde de reelt ” lagt seg flate” og bedt om tilgivelse, hadde de benyttet anledningen i tilsvaret til å igjen si at det har blitt begått en stor urett mot barn, unge og voksne i sårbare situasjoner. Det ville ha hatt en god og stor effekt. Dessverre føyer uttalelsene til Vårt Land seg inn i en mangeårig historie med fornektelse når de blir konfrontert med de konkrete historiene.

 

Når det gjelder min egen erfaring, vil jeg bare presisere bakgrunnen til at det flere ganger i løpet av min tid i Sentermenigheten (da hetende Senteret) ble påstått at jeg hadde demoner. Bakrunnen for det var at jeg stilte teologiske spørsmål til lederen. Jeg var en brennende Jesusjente, lovsangsleder og assistent til bibelskolelæreren. Jeg var godhjerta og helhjerta i troen , men hadde styrke i meg til å si fra. Dette ble vendt mot meg og teknikken for at jeg skulle ”bøye meg” var å si at jeg var inntatt av åndskrefter. Dette skapte en forferdelig angst i meg som ungdom – voksne menn som er mine åndelige ledere og som ser meg gjennom slike øyne. Jeg knakk.

I dag er dette avklart for meg. Jeg har brukt 25 år på å lese meg opp på temaet, jeg har pratet med sjelesørgere, grått, hatt timer hos psykolog og fått andre erfaringer i kirken.

Men selv som bønneleder i Oase og lovsangsleder gjennom mange år etterpå, har mitt gudsbilde og selvbilde i mange år vært preget av de traumene jeg opplevde i Sentermenigheten. Jeg har mange ganger sagt til Gud: ”Jeg er glad for å holde meg litt på respektfull avstand til deg, siden jeg ikke er helt trygg på hvem du er.

Slår du eller er du min gode far?” I dag vet jeg at Gud kan leve med meg og tåle meg. Det jeg ikke tåler er selvutnevnte kristne ledere som spiser unge jenter til lunsj.

 

Ruth Iren Grimstad

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Sondre Bjørdal, konstituert religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Forbilledlig

Publisert nesten 3 år siden
Ruth Iren Grimstad. Gå til den siterte teksten.
Når bønn om tilgivelse kommer ut fra en personlig prosess, erkjennelse og forståelse av hva man har påført andre, vil det føre til at ofrene kjenner at det er ektefølt. Det er ikke sikkert at tilliten nødvendigvis blir gjenopprettet, men det kan bli heling av sår og en mulighet til å legge ting bak seg. Den siste uken har to tidligere ledere i Sentermenigheten skrevet personlige og private brev til oss, og fortalt hvordan de gjennom en egen erkjennelse, med sorg har oppdaget hvor mye skade de har påført mennesker ved maktovergrep, utfrysning, kroppsspråk og definisjoner av menneskers personlighet som var langt over grensen for hva som er akseptabelt. De har kommet med en bønn om tilgivelse og et ønske om at det kan gå bra med oss i livet. Det varmet oss alle, og bønnen om tilgivelse er mottatt og vi tilgir med glede.

Takk for flott innlegg Ruth - du skriver klokkerent, bånnærlig og vemodig vakkert om både dine egne prosesser og debattens tema.  Det overfor siterte mener jeg er forbilledlig, både av deg og dine tidligere ledere.  Forhåpentligvis sender dette legende og verdifulle signaler om ekte forsoning til mange andre i samme situasjon.  Alt godt til deg og dine!

Kommentar #2

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Takk!

Publisert nesten 3 år siden

"I dag vet jeg at Gud kan leve med meg og tåle meg. Det jeg ikke tåler er selvutnevnte kristne ledere som spiser unge jenter til lunsj."

Alt Gud lever med oss og toler oss, er ei viktig oppdaging. For meg vart dette ei oppdaging som gjorde at eg kunne bevare trua på tross av alt det vonde og alt maktmisbruket eg hadde opplevd i den forsamlinga eg gjekk i.

Takk Ruth Iren for at du er med på å sette ord på dette. Takk for at du deler så raust og er så tydelig. Det gir trøst.

Kommentar #3

Ruth Iren Grimstad

2 innlegg  6 kommentarer

En presisering

Publisert nesten 3 år siden
Jeg presisere at jeg snakker på vegne av meg selv og min historie. Det er også mange andre jeg snakker for. Men det personlige brevet med bønn om tilgivelse fra to tidligere ledere, har jeg ikke mandat til å si VI på, da jeg ikke vet verken reaksjonene til alle som har fått brevet, eller om de ønsker å tilgi. Her er alle i forskjellige faser og varianter! Beklager!
Kommentar #4

Ole-Edvin Utaker

1 innlegg  5 kommentarer

Undertrykkende teologier

Publisert nesten 3 år siden

Det er flott at disse problemstillingene knyttet til overgrep i religiøse miljøer endelig kan drøftes i det offentlige rommet og ikke lenger forbli skjult bak låste kirkedører.

Jeg tenker at her handler det ikke bare om å be om tilgivelse for de som har stått bak disse overgrepene, selv om det også er svært viktig. I tillegg og kanskje like viktig er at det tas et oppgjør med det som ofte har legitimert slike overgrep: undertrykkende teologier og gudsbilder som har røtter langt tilbake i den kristne historien

Det gudsbildet som utviklet seg etter at kristendommen ble statsreligion under Konstantin på 300-tallet hadde den eneveldige og suverene romerske keiseren som rollemodell. Går vi til Luther som stod til knes i de føydalistiske maktstrukturer i Europa på hans tid, så hadde han den suverene føydalherren som modell for sitt gudsbilde. I dag hører vi i ulike kristne kretser om en påstått "guds skaperordning" som ofte tjener som legitimasjon for maktmisbruk og undertrykkelse av de som er annerledes.

Slik jeg ser det, må det tas et grundig oppgjør med absolutte og undertrykkende teologier som eksisterer og finner næring i mange religiøse miljøer. Totaliserende forklaringer på tilværelsen, meningen med livet og hvem Gud, har lange tradisjoner som sterke disiplinerende verktøy for å få mennesker til å gå i takt.

Et oppgjør med dette handler om mer enn sinnelag og beklagelser. Det krever en kritisk gjennomgang av den teologien som har ført til at religiøse ledere, under påskudd av å ha Gud på sin side, har brukt sin makt til å undertrykke andre. Og, det handler om en grundig revurdering av hva 'religiøse sannheter' er.

Kommentar #5

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Sakens kjerne

Publisert nesten 3 år siden
Ole-Edvin Utaker. Gå til den siterte teksten.
Et oppgjør med dette handler om mer enn sinnelag og beklagelser. Det krever en kritisk gjennomgang av den teologien som har ført til at religiøse ledere, under påskudd av å ha Gud på sin side, har brukt sin makt til å undertrykke andre. Og, det handler om en grundig revurdering av hva 'religiøse sannheter' er.

Dette mener jeg er sakens kjerne. Det er ikke tilfeldig at det avdekkes "slemme" ledere i Livets Ord, Levende Ord, Jesus Church, Ungdom i oppdrag og Sentermenigheten.

Det handler om teologi. Det handler om ledere som handler ut fra en overbevisning om hva som er rett å gjøre. Mitt poeng er at det ikke nødvendigvis handler om et primitivt ønske om å utøve makt og undertrykke. Det dreier seg om handlinger utført på bakgrunn av overbevisning om gyldigheten av en bestemt lære.

Det kan selvfølgelig også være at teologien forsterker personlige tilbøyeligheter.

Det kan desverre synes som om det er en motvilje til å ta teologiske oppgjør i Pinsebevegelsen. Alternativt at den teologiske bevissthet på dette området er lav. Det nåværende lederskapet er i stor grad brente barn etter den såkalte Sarons Dal-striden, en bitter strid som mange oppfattet å være unødvendig.

Pinsebevegelsen har i de senere år sluppet inn en rekke menigheter fra Trosbevegelsen som man nå kan frykte har teologiske lik i lasten, og resultater av det i form av overgrepsoffer.

Mest leste

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere