Religions- og debattredaktør Alf Gjøsund

Religions- og debattredaktør

De som tapte

Den første konservative har varslet sin utmeldelse av Den norske kirke. Kanskje burde flere følge ham.

Publisert: 12. apr 2016

I går formiddag var det bare noen timer igjen av Kirke­møtet. Om du ikke visste­ det, ville du sett det på delegatene.­ De var ikke i beredskap lenger. Kampen var over.

Åpen folkekirke fikk gjennomslag, både i spørsmålet om vigsel for likekjønnede og i sammensetningen av det nye Kirkerådet.­ Men i dag vil jeg skrive om dem som tapte.­ De 28 delegatene som ikke kunne støtte kompromissforslaget som fikk 75 prosent av stemmene.

LES MER: Nær full uttelling for Åpen folkekirke

Mange av dem mente at de kunne dra hjem med selvrespekten i behold. Riktignok tapte de selve saken. Men de hadde ikke vært med på å innføre noe de var imot. Det var viktigst for dem.

Tross alt

Samtidig var mange av dem glade for kompromisset som ble vedtatt. De var glade for at de konservative biskopene hadde fått gjennom et krav om to liturgier, noe som stanset Åpen folkekirkes ønske om å gjøre rent bord og avskaffe den gamle vigselsliturgien.

De var glade for formuleringene om at begge sider ville få full frihet til å fremme sitt syn i kirken.­ De var glade for de ­positive signalene som ble sendt ut om valgmenigheter.

Men de ville ikke være med på kompromisset selv. De advarte­ mot det, snakket det ned fra ­talerstolen.

I stedet lot de andre, mer kompromissvennlige delegater, gjøre jobben for seg: De seks biskopene­ som står for det tradisjonelle ­synet. Andre «konservative» kandidater, som kirkeråds­medlemmene Harald Hegstad og Ivar Braut, til sammen omlag 20 kandidater som primært 
ønsket at Den norske kirke skulle beholde­ det gamle synet.

LES OGSÅ Petter Olsen: Biskopene lot seg presse - spente bein på seg selv

Disse 20 hadde fortjent å få navnene sine på en plakett. 

Her skulle det stått: «Disse tok ansvar og reddet enheten i kirken. De kunne ikke ringe hjem og fortelle at «jeg var i det minste ren på hendene». Men ved å inngå kompromiss sørget de for livsrom, også for dem som avviste løsningen deres.»

Andre muligheter

De som tapte, har muligens større forståelse for presten Dag Øivind Østereng. Mandag gjorde han kjent at han melder seg ut av Den norske kirke på grunn av kirkemøtets vedtak. Østereng er initiativtaker til nettverket 
Carissimi, som forgjeves har 
arbeidet for alternativt tilsyn for konservative prester. Nå orker han ikke lenger.

Kanskje vil andre følge ham. Kanskje burde de gjøre det. Det er ikke lett å arbeide konstruktivt og målrettet i en kirke man ikke lenger kan identifisere seg med. I så fall vil kreftene kunne brukes bedre i en annen kirke.

Det finnes mange alternativer: Både Indremisjonsforbundet og Misjonssambandet har 
fått egne trossamfunn. Den Evangelisk Lutherske Frikirke har stått med åpne armer i snart 140 år. Noen har alt gått til Den katolske kirke.

Små endringer 

Men for dem som vurderer å bli, er det viktig å være klar over hva liturgivedtaket på Kirkemøtet 2016 endrer – og ikke endrer.

Det endrer svært lite. En tredel av de 24.000 som gifter seg hvert år, gjør det i Den norske kirke. Hvis en tredel av de likekjønnede gjør det samme, vil tallet slike vigsler bli 100 i året.

LES MER: Kai Steffen gråt av glede 

De fleste av disse vil antakelig skje i Oslo. Her har de allerede velsignet likekjønnede ektepar siden 2009. Liturgien har vært omtrent den samme som brukes ved borgerlig inngåtte ekteskap. Det samme har man gjort i en rekke andre bispedømmer.

De fleste av disse vil nå gifte seg. Menigheter uten ansatte som vil medvirke, må melde behovet inn til prostiet eller bispedømmet. Da vil det bli prostens ansvar å skaffe prest, eventuelt organist og klokker.

Resten er som før: Kirken har to syn på saken. Fløyene vil fortsette å krangle. De konservative vil riste på hodet over utviklingen og lure på hvor dette skal ende. De mer progressive vil ­irritere seg over dem og spørre hvordan noen kan nekte andre kjærligheten?

LES MER: Den nye kirkerådslederen var nær ved å miste troen i jakten på det vellykkede liv

Noe større

Og kanskje vil noen oppleve det to unge kirkemøtedelegater opplevde under lunsjen mandag. Begge to hadde hatt ordet i debatten, de hadde vært svært tydelige og svært ­uenige. 

Nå satt de ved samme bord. De lyttet til hverandre, prøvde å forstå hverandre. Noen ganger runget latteren.

Da måltidet var over, var begge enige om at dette var noe av det fineste de hadde opplevd hele uken. De hadde skjønt at de ville hverandre vel. At det var mulig å respektere hverandre.

«Hvis det er sånn de er på den andre siden, da kan det kanskje gå bra likevel», sa den konservative til meg etterpå.

De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Mye annet er også som før

Publisert rundt 3 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
Resten er som før: Kirken har to syn på saken. Fløyene vil fortsette å krangle. De konservative vil riste på hodet over utviklingen og lure på hvor dette skal ende. De mer progressive vil ­irritere seg over dem og spørre hvordan noen kan nekte andre kjærligheten?

Gjøsund glemte ganske mye annet som også er som før. Som før kommer oppslutningen om DnK til å avta jevnt og trutt. Som før kommer kirken kommer til å tappes for gammeltroende prester jevnt og trutt. Prestemangelen kommer til å øke som før og nedgangen i antallet teologistudenter kommer til å fortsette som før. Tendensen med å bevege seg mot matriarkatet kommer til å fortsette som før. Tendensen til å ikke bry seg om den kirkelige tradisjon og Skriftens ord kommer til å fortsette som før. De gammeltroendes sorg over en bortkommen kirke kommer til å være som før.

Og stadig flere kommer kommer til å finne ut at en kirke som fornekter kontradiksjonsprinsippet umulig kan forkynne sannheten. Jeg mener å huske noe fra en visss bok om hva som skjer når saltet mister sin kraft. De som er interessert i det kan jo selv slå opp i den gamle bok. 

Kommentar #2

Ben Økland

13 innlegg  4083 kommentarer

Kjærligheten er det viktigste ved ekteskapsinngåelse

Publisert rundt 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
stadig flere kommer kommer til å finne ut at en kirke som fornekter kontradiksjonsprinsippet umulig kan forkynne sannheten

Her kom du med en interessant uttalelse. Eller kanskje ikke. Det kommer an på hva du egentlig sikter til?

Mener du at kirken er i ferd med å forlate et prinsipp om at oppfatning av sannhet med nødvendighet må hvile på tenkning ut fra enten-eller, svart-hvitt, Gud-djevel, himmel-helvete etc.?

Kirken (den katolske) bestemte seg, for veldig lenge siden, for at tenkningen til Aristoteles (kontradiksjonsprinsippets "far", om jeg husker riktig?) skulle være rådende for kirkens tenkning.

Kirken var Europas suverene kulturbærer ved utgangen av universaliestriden. Mitt syn er at da gikk det skeis. Konsekvensene ble på sikt en rådende dualisme, som bl.a. banet veien for utbredt materialistisk anskuelse gjennom mange hundre år.

For å aktualisere: Mener du at kirkemøtets beslutning om to vigsels-liturgier er ødeleggende fordi hvis den ene bygger på teologisk sannhet, så må den andre med nødvendighet bygge på teologisk usannhet? Altså basert på en art "aristotelisk"/kontradiktorisk epistemologi?

Min tro støtter seg i større grad på Jesus enn på Aristoteles. Umiddelbart kan et slikt utsagn fortone seg noe banalt, for gjeldende latin er at Jesus etterlot seg ingen filosofisk avhandling, og derfor går det ikke an å si noe slikt? Men her er det adekvat å forstå historien med bakgrunn i at Jesus virket i en muntlig tradisjon.

Både "bergprekenen" og "sletteprkenen", slik disse talene er omtalt/referert hos hhv. Matheus og Lukas, kan eksempelvis, etter min forstand, tolkes og forstås dypere og mer meningsfullt med platonske/dialektiske "briller på nesen".

Hvis man tillater seg å anvende dialektisk i stedet for kontradiktorisk logikk, så kan man overkomme en rekke "ideologiske" hindringer.

I praksis kan det enkelte ganger innebære at den som kompromisser, blir situasjonens seierherre. Hva som er sannheten, er nemlig ikke da nødvendigvis underlagt streng domsavsigelse iht. et enten-eller premiss, faktisk forutsetter den en både-og tenkning, hvor sannheten blir en syntese av motstridende oppfatninger og utsagn.

Slik tenkemåte kan lede inn på kompromissets og fredens vei. Ut fra Jesu budskap om nestekjærlighet er den veien ikke så ueffen. Muligens kan den eksemplifiseres gjennom noe så pragmatisk som å benytte to, alternative vigselsliturgier.

Så kanskje var de kompromissvillge kirkemøtets egentlige seierherrer?

Kommentar #3

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Selvsagt

Publisert rundt 3 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
For å aktualisere: Mener du at kirkemøtets beslutning om to vigsels-liturgier er ødeleggende fordi hvis den ene bygger på teologisk sannhet, så må den andre med nødvendighet bygge på teologisk usannhet? Altså basert på en art "aristotelisk"/kontradiktorisk epistemologi?

Kontradiksjonsprinsppet går ut på A og ikke-A umulig kan være det samme. Det finnes en rekke slike radikale motsetninger i Skriften: Levende vs. død tro, godt vs. ondt, rettferdighet vs. urettferdighet, naturlig vs. urettferdighet, trofasthet vs. troløshet, lys vs. mørke, sannhet vs. løgn. 

Kirken lever nå med den illusoriske oppfatning at homoekteskap både er velsignet og forbannet av den samme gud, i den grad man tror på en annen gud en seg selv og sin egen fortreffelighet. For noen er dette naturlig og for andre er det unaturlig. En oppheving av kontradiksjonsprinsippet betyr at forskjeller finnes ikke lenger, og alt er fullstendig likegyldig, dvs. like gyldig. 

Skal vi følge den logikken når det gjelder dødsstraff må det være greit at noen praktiserer dette og andre ikke praktiserer det, og at det går fint å leve med disse to synene på dødsstraff. De som kan leve med begge syn må jo være de mest kompromissvillige slik at disse er de som egentlig er seierherrene i denne debatten. 

Kommentar #4

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Skal vi følge den logikken når det gjelder dødsstraff må det være greit at noen praktiserer dette og andre ikke praktiserer det, og at det går fint å leve med disse to synene på dødsstraff. De som kan leve med begge syn må jo være de mest kompromissvillige slik at disse er de som egentlig er seierherrene i denne debatten.

Nei, dette blir litt for mye Rasmus på Bjerget logikk. Det er ikke mangel på logikk som fører til at et samfunn bestemmer seg for at i en sak er det mulig å leve med to motstridende syn mens det i en annen sak, ikke lar seg gjøre. Vi har svært mange eksempler på begge deler.

Men jeg skjønner selvsagt at når noen mener at vigselsaken er av samme kaliber som dødsstraffsaken, blir dette vanskelig. I den siste er jeg enig i at, selv om vi kan leve med to forskjellige syn, kan vi ikke leve med to forskjellige handlingsmønstre.

Kommentar #5

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Det er snakk om ulike handlingsmønstre

Publisert rundt 3 år siden
Hermod Herstad. Gå til den siterte teksten.
I den siste er jeg enig i at, selv om vi kan leve med to forskjellige syn, kan vi ikke leve med to forskjellige handlingsmønstre.

Men nå er det ikke lenger snakk om ulike syn. Nå er det snakk om ulike handlingsmønstre, som gjensidig utelukker hverandre. 

Kommentar #6

Hermod Herstad

0 innlegg  7381 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Men nå er det ikke lenger snakk om ulike syn. Nå er det snakk om ulike handlingsmønstre, som gjensidig utelukker hverandre.

I et samfunn har vi utallige saker hvor vi finner at det er mulig å leve med valgmuligheter og forskjellige handligsmønstre. Dødsstraff er ikke blandt disse og det er heller ingen logikk som tilsier at om man gir valgfrihet på andre områder, er man logisk tvunget til å gi valgfrihet rundt å utføre dødsstraff.

Jeg synes det er positivt at de norske kristne har vedtatt at vigselspørsmålet havner i en annen kategori enn dødsstraffspørsmålet. Men som sagt, jeg ser absolutt problemet som oppstår om man har en overbevisning om at disse temaene logisk må likestilles.

Kommentar #7

Ben Økland

13 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Kirken lever nå med den illusoriske oppfatning at homoekteskap både er velsignet og forbannet av den samme gud, i den grad man tror på en annen gud en seg selv og sin egen fortreffelighet. For noen er dette naturlig og for andre er det unaturlig. En oppheving av kontradiksjonsprinsippet betyr at forskjeller finnes ikke lenger, og alt er fullstendig likegyldig, dvs. like gyldig

Kirken har slett ikke den oppfatning at Gud er en humørsyk tulling som velsigner eller forbanner homoekteskap, alt etter hvilket lune Gud måtte være i den dagen. Hvor får du en slik vanvittig ide fra?

Kontradiksjonsprinsippet dreier seg om en metode for tanken, en logisk nyttig regel å benytte seg av når man skal avgjøre hva som er sant og hva som ikke er sant.

Men det er ikke alfa og omega i den forstand at denne metoden i seg selv sier noe avgjørende om hva som fins/eksisterer eller ikke fins/eksisterer. Eksempelvis slik du gjør her, når du proklamerer at forskjeller fins ikke lenger hvis man ikke benytter kontradiksjonsprinsippet i sin tenkning. Selvsagt gjør de det, i den virkelige verden.

Kontradiksjonsprinsippet sier heller ingen ting om hva som er rett eller galt, skjønt eller heslig, godt eller vondt. At alt skulle være likegyldig i etisk forstand, avhenger neppe av kontradiksjonsprinsippet, snarere beskriver det vel en slags patologisk tilstand som er blottet for sjelsevner.

Mangfoldet og variasjonene gjør skaperverket rikt. Hvis vi antar at Gud skapte det slik, hva er da vitsen med å fordømme dem som er "annerledes" - "de andre"? Bygger ikke slik adferd på notorisk fornektelse av at alle forskjellighetene i tilværelsen faktisk fins?

Den virkelige "arvesynden", den kulturelt nedarvelige trangen til å ville omskape skaperverket og omgjøre det fra "i Guds bilde" til "i mitt eget bilde", er den mest gudsbespottelige formen for hovmod.

Kjennetegn på slikt er menneskelig adferd som ruinerer naturen og begår nådeløs krigføring. Gudsbespottelighet og ukjærlighet er både etisk uforsvarbart og uklokt. Et viktig Jesus-sitat kan forstås som at hele den gammeltestamentelige loven kan kokes ned til at gudsbespottelighet og ukjærlighet skal man ikke drive på med.

Kjernebudet gjelder at vi skal høyakte Gud (og da må vi nødvendigvis høyakte ogfså skaperverket hans), og så skal vi omgås hverandre med ekte nestekjærlighet.

Følgelig får vi bare vær så god akseptere at eksempelvis noen mennsker er heterofile, og noen er homofile. Sånn er virkeligheten. Gud skapte den sånn. Da er det klokt av kirken å innrette sine ekteskapsliturgier slik at både heterofile og homofile kan få en vigselsliturgi som de opplever som riktig for sin del.

Hvis det derfor er praktisk med to liturgier, so what? Variasjon og mangfold er berikende, for det er kjerne-kjennetegn på den Guds skapte virkelighet som vi lever i.

Når ekteskap skal inngås, er det kjærligheten som er det sentrale og viktige. Variasjoner i seksuell legning og adferd blir da nærmest knekkende likegyldige i forhold. Det blir feil å tillegge seksuallivet større tyngde enn kjærlighetslivet. Heldigvis er Den norske kirke kommet ut av en sånn blindgate.

Ja, det er sikkert litt surt for dem som har benyttet passasjer i "Skriften" til å tolke seg ut i en formeining om at sosial ensretting og strømlinjeforming er en høyverdig målsetting. Det er alltid litt sårt å måtte leve med at man har begått feil.

Kommentar #8

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Et fundamentalt prinsipp

Publisert rundt 3 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Men det er ikke alfa og omega i den forstand at denne metoden i seg selv sier noe avgjørende om hva som fins/eksisterer eller ikke fins/eksisterer.

Økland overbeviser ikke med sine refleksjoner om kontradiksjonsprinsippet. Kontradiksjonsprinsippet er ikke en metode som Økland antyder, men et grunnleggende prinsipp som all tenkning må forutsette, og som virkeligheten selv ikke kan oppheve.

Prinsippet sier nemlig noe om hva som kan eksistere og hva som ikke kan eksistere. For eksempel kan ikke en firkantet sirkel eksistere i den virkelige verden fordi noe ikke kan være en sirkel og en firkant samtidig og i samme forstand. 

Selvsagt kan man tåkelegge problemet og omdefinere sirkel til å bety både en geometrisk figur med sentrum og periferi med lik avstand fra sentrum, og en figur med rette linjer og 90 graders vinkel. Man kan omdefinere ekteskap til å bety både homoekteskap og heteroekteskap, men betyr ikke at homoekteskap og heteroekteskap er det samme, eller noen gang vil kunne bli det. 

Kirkemøtets vedtak har som konsekvens at nå lærer Den norske kirken at homoekteskap er i samsvar med Guds vilje og at homoekteskap ikke i samsvar med Guds vilje. Kontradiksjonsprinsippet innebærer at det er umulig at homoekteskap både kan være i samsvar med Guds vilje og ikke i samsvar med Guds vilje gitt at premissene og omstendighetene ellers er like. Begge påstander kan ikke være sanne samtidig.

Men det er i og for seg ikke noe som forhindrer at begge kan være feil. Hvis det for eksempel ikke eksisterer en Gud, vil begge påstandene være ukorrekte. Man kan jo tenke seg at mennesket forestiller seg selv å være gud, og dermed påtar seg rollen med å avgjøre hva som er godt og ondt. 

Kommentar #9

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Det er korrekt

Publisert rundt 3 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
Kontradiksjonsprinsippet sier heller ingen ting om hva som er rett eller galt, skjønt eller heslig, godt eller vondt. At alt skulle være likegyldig i etisk forstand, avhenger neppe av kontradiksjonsprinsippet, snarere beskriver det vel en slags patologisk tilstand som er blottet for sjelsevner.

Det er korrekt at kontradiksjonsprinsippet ikke sier noe om hva som er rett og galt. Men når man snakker om rett og galt forutsettes kontradiksjonsprinsippet. En handling kan ikke være god og ond samtidig. Et drap kan ikke både være en god handling og en ond handling samtidig. Hvis et drap kan være både en god og en ond handling samtidig, da er alt like gyldig, og det er ingen forskjell på godt og ondt. 

At noen kan betvile kontradiksjonsprinsippet vil jeg si kan være uttrykk for en patologisk tilstand hvor man lider av manglende forankring i virkeligheten. 

Kommentar #10

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Gud er større enn det

Publisert rundt 3 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det.

Uansett hva som skjer i den norske kirke, så er det trolig med Guds tillatelse. Spørsmålet gjenstår, bor Gud i den menigheten som heter DNK? Erfarer de liv, erfarer de som går i DNK Guds liv og natur når de lytter til prestene i DNK, blir deres lamper tent, slik lampene ble tent i den øvre sal når Paulus talte, kommer Ånden over forsamlingen som samles der, slik at Ånden vitner med deres menneskelige ånd? Mange ubesvarte spørsmål. At folk er så imot hva åpen folkekirke gjør, kan tyde på at det ikke lenger er Gud som regjerer der, men Hans fiende. Men til tross for det, kan noen av Guds folk ennå finnes blant dem som skal få evig liv, fordi de hører Guds ord, og ikke fiendens ord. Hvem er det? Det gjenstår å se.

MVH

Rolf Larsen

Kommentar #11

Ben Økland

13 innlegg  4083 kommentarer

Publisert rundt 3 år siden
Torleiv Haus. Gå til den siterte teksten.
Det er korrekt at kontradiksjonsprinsippet ikke sier noe om hva som er rett og galt. Men når man snakker om rett og galt forutsettes kontradiksjonsprinsippet.

Ikke sier kontradiksjonsprinsippet noe om hva som eksisterer heller. Men prinsippet forutsettes når man skal skille fantasi fra virkelighet, for det sier noe om hva som er sant og hva som er usant (og det er faktisk dets eneste, men svært viktige, funksjon).

Ingen har betvilt kontradiksjonsprinsippet. Poenget mitt er at det er ikke det eneste prinsipp her i verden. (Kontradiksjonsprinsippet er ikke "det godes ide", for å benytte en term som historisk peker bitte litt bakenfor Aristoteles).

I din kommentar #3 skrev du: "De som kan leve med begge syn må jo være de mest kompromissvillige slik at disse er de som egentlig er seierherrene i denne debatten." Dette er vi to, du og jeg, enige og samstemte om.

Kirken kan leve med begge syn. Det er kirkens rolle som seiersherre i denne sammenhengen.

Hva så med dem som ikke kan leve med begge syn (fordi de kan ikke tåle det ene av de to synene)? 

Vel, når noen krever som ufravikelig at deres eget syn skal være det eneste som er rådende, så viser de ingen kompromissvilje. Strengt tatt passer det ikke så godt for slike personer å delta i noen organisasjon i det hele tatt, for innen en organisasjon er det alltid en eller annen grad av ulike meininger. I alle fall passer de ikke inn i noen organisasjonssammenheng hvor det å finne sannhet i fellesskap er viktigere enn det å personlig få rett i sitt eget synspunkt (eller sin egen tolkning av "Skriften").

Kirken har bedre nytte av personer som er sannhetssøkende enn fanatiske kranglefanter.

Kommentar #12

Torleiv Haus

76 innlegg  3323 kommentarer

Enige om lite

Publisert rundt 3 år siden
Ben Økland. Gå til den siterte teksten.
I din kommentar #3 skrev du: "De som kan leve med begge syn må jo være de mest kompromissvillige slik at disse er de som egentlig er seierherrene i denne debatten." Dette er vi to, du og jeg, enige og samstemte om.

Avslutter denne debatten. Konstaterer at det er nytteløst. Vi er nok ikke enige om særlig mye. 

Kommentar #13

Bernt Torvild Oftestad

102 innlegg  159 kommentarer

Sjikane fra "myk mann"

Publisert rundt 3 år siden

 

I sin kommentar om "De som tapte" (Vårt Land 13.04) angriper Alf Gjøsund de 28 på Kirkemøtet som ikke støttet kompromissforslaget. Han beskylder dem for dobbeltmoral, men uten referanser, uten konkret grunnlag for en slik alvorlig beskyldning. Her er enkel og grei sjikane av 28 konservative medlemmer av Kirkerådet. Deres "forbrytelse" er å ha stemt mot det de er i mot! Et pussig resonnement. De skulle etter Gjøsunds moral ha stemt mot sitt syn, slik at det man kaller kirkens enhet, kunne bevares. Det gjorde biskoper og 20 andre ved å gi parlamentarisk grunnlag for en homoliturgi, som de var imot, men ikke imot å innføre. Hva biskoper og andre som støttet dem, mener med kirkelig enhet, vet jeg ikke. Men Gjøsunds oppfatning av enhet er enkel og grei. Det er den følelse man kan få ved en hyggelig samtale med andre. Han viser til en observasjon av en slik samtale mellom to delegater til Kirkemøtet med ulike syn. Den hyggelige samtales enhet trumfer de teologiske lærespørsmål, mener Gjøsund.

 

Denne form for enheten er myk, mild og god. Men i lengden må den bli ganske klam. Det vrimler av honnørord som respekt, forståelse, osv. osv. når den skal uttrykkes og etableres. Man må til eks. ha respekt for og kunne "leve med" ulike syn på det 6. bud og det 5. bud. Men hva da med ulike syn på det 8. bud? Det "falske vitnebyrd" som budet forbyr, er enkelt sagt påstander (om min neste) som ikke stemmer med virkeligheten. Å leve med ulike syn i en kirke på hva som er sannhet og løgn, er krevende. Ikke minst når man sperrer for å avgjøre sannhetsspørsmålet ved å forlange at man "må leve med" sannhet og løgn side ved side.

 

Den enhet som her anbefales, kommer til uttrykk ved bruk av ord som skal skape en god psyko-sosial relasjon, men som mangler (og skal mangle) et forhold til de konkrete, objektive realiteter. Det interessante er at den må forsvares med sjikane overfor "avvikerne". Jeg må tenke på ferskenen. Den er myk på utsiden, men inni er den hard som stein.

 

 

Kommentar #14

Andreas Kjernald

0 innlegg  27 kommentarer

Teologisk okunskap oväsentlig?

Publisert rundt 3 år siden

Jag förstår att debatten i denna fråga är både lång och svår men jag vill kommentera en liten mening i slutet av artikeln som handlar om det "unga två" som var oeniga men hade lunch och förstod att man inte var fiender. Det är för övrigt väldigt viktigt att inse.

Men sedan skriver Alf G. att "De to unge delegatene forsto muligens ikke den fulle teologiske rekkevidden av sitt ståsted. Men de forsto at noe var enda større enn det." Jag är försiktigt orolig över ett sådant iakttagande, av två anledningar:

a) att man sätter teologi mot "något större", antagligen kärleken eller vänskapen

b) att det visar på att det ofta är svårt för meningsmotståndare att vara vänner

Det råder i mina ögon en gigantisk brist på lärjungar med teologisk förankring för vad och varför man tror. Det som vi har väldigt gott av är diffusa lärjungar som drömmer om att "kärleken är störst" utan att ha en Biblisk förankring eller förståelse av vad kärlek är. 

Jag förstår artikelns vinkel men vill slå ett slag för att utan teologi, i alla dess former, har vi ingen grund att stå på. Om Gud kan vara både Helig och Kärlek, Full av Nåd men också full av Dom så måste vi göra allt för att inte släta ut alla frågetecken eller vara eniga om att vara oeniga.

En robust och historisk  förståelse och upplevelse av Gud och Bibel, dvs. god teologi, är grunden för allt vad en kyrka ska vara. Att vara vänner med meningsmotståndare borde vara det minsta man kan begära av oss.

Kommentar #15

Alf Gjøsund

143 innlegg  128 kommentarer

Til Oftestad og Kjernald

Publisert rundt 3 år siden

Først en liten kommentar til Bernt Oftestad. Din terskel for å kalle noe sjikane er bemerkelsesverdig lav. Jeg så ikke deg på Kirkemøtet. I motsetning til deg, snakket jeg med delegatene. Min analyse er mine observasjoner og tanker fra Kirkemøtet, jeg synes ikke de kvalifiserer til så sterke karakteristikker. 

Jeg minner om at delegater til kirkemøtet i Den norske kirke er valgt etter – og for å delta i – denne kirkens demokratiske ordninger. Det finnes måter å markere sitt syn på, uten at man nødvendigvis prøver å hindre andres forsøk på å skape en kirke der det er mulig å praktisere sitt konservative syn, for eksempel stemme subsidiært. Jeg har respekt for at de valgte en annen løsning, men synes det er interessant at de var takknemlig for den friheten de fikk på grunn av et kompromisset de advarte mot selv. 

Uttrykket «dobbeltmoral», er ditt, ikke mitt. Jeg brukte uttrykket «ren på hendene». Det var etter en rekke signaler fra den offentlige debatten, samt samtaler med delegater, som fortalte at de ikke kunne «være med på å innføre en ny liturgi». Etter min oppfatning ville de ikke «vært med på dette» dersom de stemte subsidiært for kompromisset. Det var nemlig det flertallet i kirkemøtet som ønsket likekjønnede ekteskap, som var ansvarlig for at Kirken nå har to syn på ekteskapet. I den grad det er et problem at dette skjer, ligger det problemet i selve kirkeordningen, som tillater lærespørsmål å bli avgjort på den måten det gjøres i DNK. Det tror jeg Oftestad er enig med meg i. 

Så et svar til både Oftestad og Andreas Kjernald: Jeg nevner ikke i teksten hva som er større enn uenighetene om ekteskapet. Det kunne jeg gjort, men jeg håpet at leserne ville gjette seg til det. Jeg siktet ikke til vennskapet mellom to meningsmotstandere, men til det kirken samler seg om: Den oppståtte Jesus Kristus. 

Med vennlig hilsen
Alf Gjøsund 

Kommentar #16

Rolf Larsen

19 innlegg  3052 kommentarer

Problemet er...

Publisert rundt 3 år siden
Alf Gjøsund. Gå til den siterte teksten.
men til det kirken samler seg om: Den oppståtte Jesus Kristus.

... at det er ikke kirken som samler seg rundt den oppståtte Kristus, men du viser til de to meningsmotstanderne som gjør det. Og disse mener du er kirken. Men så lenge det er meningsmotstandere innad i en kirke, og de står så langt fra hverandre, betyr det at de strever med å finne en enhets grunn, som man ville ha hatt om man nøt Kristus i sin ånd. For som Bibelen sier. Ånden vitner med vår ånd, og hvordan kan det være at Ånden her vitner med to forskjellige ting, to forskjellige vigselslitturgier? En ånd må være feil, må være falsk? Eller lyver Bibelen?

MVH

Rolf Larsen

Mest leste siste måned

Kjønnsideologi på avveie
av
Marit Johanne Bruset
21 dager siden / 2236 visninger
Den verkeleg raude fare
av
Emil André Erstad
28 dager siden / 1998 visninger
Kunnskapsløst om «koranskoler»
av
Usman Rana
21 dager siden / 1615 visninger
Slutt å gjøre kirken kul!
av
Merete Thomassen
rundt 1 måned siden / 1385 visninger
KRIK og samlivsteologien
av
Aksel Johan Lund
8 dager siden / 1357 visninger
En fallende stjerne?
av
Vårt Land
21 dager siden / 1272 visninger
Kallmyrs tabbe
av
Vårt Land
24 dager siden / 1193 visninger
Forledet av Frp
av
Vårt Land
28 dager siden / 1124 visninger
Gut eller jente?
av
Ann Kristin van Zijp Nilsen
11 dager siden / 1114 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere