Verdidebatt

Buss-reklame mot gud

Ateistisk Selskab i Danmark påvirker tusenvis av dansker til å forlate kirken, gjennom en reklamekampanje på bussene. Er det bra eller ille, klokt eller misforstått? Er ateisme noe å reklamere for?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Danmark har "Ateistisk Selskab" startet en kampanje mot religiøsitet - med bl.a. reklamebannere på busser som oppfordrer folk til kritisk tenkning. Kampanjen har så langt vært "vellykket" - i form av flere tusen utmeldinger fra den danske kirken. En seier for ateismen, med andre ord?

Jeg kan ikke svare for "ateismen" - for hva er egentlig "ateisme"? Det er bare en egenskap, eller rettere sagt: fraværet av en egenskap, hos mennesker som har et livssyn som ikke har et element av gudstro.
Men dette er jo grunntilstanden - naturtilstanden - utgangspunktet for et menneske som ikke har blitt utsatt for påvirkningen fra andre mennesker med religiøst ståsted. Ateisme er derfor ikke noe som særmerker deg som menneske - med mindre du da er en erklært anti-teist: En som hevder, nesten som en religion, at det absolutt ikke finnes en gud.

Det er åpenbart at ateisme-begrepet rommer begge disse formene - noen som kaller seg ateister er aggressive anti-teister. Det er derfor jeg selv foretrekker begrepet "agnostiker" om meg selv - fordi min posisjon er at det som omhandler gud m.m. ligger utenfor erkjennelsens yttergrenser, utenfor det vi kan vite noe om. Imidlertid er heller ikke agnostisme-begrepet helt rent og purt - jeg har sett religiøse som omtaler seg selv som "tvilere" og noen ganger "agnostiske" - begrunnet i at de selv ikke føler de vet at gud finnes, de bare tror det. De deler altså med meg en grunnleggende usikkerhet ift. det vi ikke kan mene noe om - men de skiller seg fra meg i hvordan de forholder seg til det vi ikke vet. De krysser erkjennelsens grenser.

Men som sagt: Ateisme er ikke et livssyn, det er ikke "noe", det betegner bare fraværet av noe som ikke naturlig trenger å være der. Så ateismen kan aldri "seire" i møtet med religionen - fordi ateismen ikke har et eget lag. Det er bare en diffus masse, et bredt spekter av ulike livssyn.

Endel ateister og agnostikere er organisert i det livssyn vi kaller humanetikk, av noen kalt humanisme, eller livssynshumanisme. Er det en seier for humanetikken, dersom store horder av dansker melder seg ut av kirken?

Jeg vil si nei. For det første vet vi ikke hva disse ny-sekulariserte danskene vil gå til - om de vil anlegge et humanetisk syn på tilværelsen, eller om de vil gå inn i andre livssynskategorier som minner lite om humanetikk. Disse "andre" har kanskje ikke noe egennavn, men ser vi på samfunnet rundt oss kan vi kanskje finne deskriptive begreper:
- Individualisme, i betydningen at man distanserer seg fra et helhetlig fellesskap (og dermed fra et viktig element i humanismen).
- Liberalisme, i betydningen at man forkaster en rad med restriksjoner på egen atferd, nesten som et prinsipp om at "ingen skal binde meg, for jeg er fri".
- Teknologioptimisme, i betydningen at man ser på omtrent en hver teknologisk nyvinning som et framskritt, og har en tanke om at verden kun kan gå i en bedre retning. I dette ligger også, mener jeg, en slags forakt for "naturmennesket" som et ineffektivt og sub-optimalisert menneske.
- Kommersialisme, i form av en fundamental aksept av at "alt kan kjøpes for penger", og at det å vurdere ting etter deres monetære verdi, tilstrebe størst mulig materiell rikdom, la etterspørsel og tilbud sette grensene for hva som er etisk "riktig" - preger holdningen til livet.
- (Muligens kan materialisme, sosialdarwinisme og kynisme henges på som selvstendige -ismer, muligens inngår disse i -ismene nevnt ovenfor. Jeg har ikke grublet så mye over dette.)

Jeg opplever selv at disse egenskapene eller fenomenene strider mot grunnleggende humanistiske verdier - selv om jeg også har møtt mennesker som kaller seg for humanister, som har omfavnet disse fenomenene. Det er selvsagt problemet med humanisme - det er ikke et beskyttet eller entydig definert begrep.

Men hva hvis alle disse danskene går rett fra bussen og inn på kontoret til danske Humanistisk Samfund - er det da en "seier" for livssynshumanismen, for det humanetiske livssyn?

Igjen vil jeg svare "nei". For humanetikken har ikke i seg noe krav eller ønske om eller behov for ekspansjon eller misjonering. Det er ikke slik at humanetikken som livssyn styrkes ved at flere deler det. Jeg får ikke mer eller mindre rett avhengig av hvor mange som er enig med meg. Jeg vil aldri få "rett" - for humanetikken bygger på en avvisning av at det finnes noe objektivt, absolutt, entydig "rett" og "galt". Humanetikken bygger på en grunnleggende usikkerhet, en erkjennelse av at mennesket aldri vil kunne vite, at vår kunnskap per definisjon alltid vil være i endring.

Humanetikken (dvs., humanetikeren) erindrer også at det gjennom menneskenes historie til tider har vært utbredt, nesten altomfattende, enighet om ting vi idag vet at bare var sprøyt. Satt på spissen er ikke "enighet" en styrke for humanetikken - tvert om er det en slags trussel: Den dagen uenigheten, de kritiske mot-spørsmålene stilner - den dagen er humanetikken virkelig i fare.

Misjonsbudet, får vi høre, er en sentral del av kristendommen. Bl.a. er mitt inntrykk av at dette er element i striden om skolegudstjenestene: For noen kristne later det til å være et mål i seg selv, å utbre kunnskap om "guds ord", og rekruttere nye lam til Jesus.
For humanetikken er det stikk motsatt: Som humanetiker har jeg et definert ikke-ønske om å verve nye humanetikere til "min side".
Først og fremst handler det om at det ikke finnes noen "min side" - humanetikken er ikke en velavgrenset enhet større enn individene - det er bare en ansamling av mennesker med et livssyn som kan kategoriseres som humanetisk, men med store interindividuelle forskjeller på hva man egentlig mener med dette.

Men det handler også helt grunnleggende om min egen selvsikkerhet ift. mitt livssyn - eller mangel på sådan. Jeg er en overbevist humanetiker - men ikke overbevist at jeg vil prøve å overtale andre til å bli som meg. Hvis andre, på selvstendig grunnlag, finner ut at humanetikk er det beste livssyn for dem, så skal jeg møte dem med glede og åpenhet. Men kjernen i det å være, og å bli, humanetiker - det er at man i sitt innerste lønnkammer finner ut at man ikke har noen tro på noe som står over mennesket - at det ikke finnes noe sted man kan finne "sannheten" annet enn i seg selv, i sine medmennesker, i naturen rundt seg. Jeg kan ikke "omvende" noen til å bli humanetiker - det er en prosess individene evt. må gjennomgå selv.

Ei heller kan jeg egentlig anbefale noen å bli humanetiker. Jeg trives godt som Mannen uten gud, men det er åpenbart at mange trives godt med og har godt støtte av å ha en religion. For dem er det - slik de selv ser det - det beste. Da er det ikke min plass å forsøke å drive dem fra det som, i deres egne øyne, fungerer godt. Derimot er det selvsagt tillatt - ja, det er nesten påkrevet - å opponere mot de religiøse dersom de bruker sin religion som påskudd for å påvirke enkeltmennesker eller samfunnet etter deres egne ønsker.

I et program om HEFs 60-års jubileum i NRKs "Mellom himmel og jord" har de med et arkivopptak med min bestefar, Kristian Horn. Her sier han bl.a. dette om forholdet mellom det nystartede HEF og den kristne omverdenen:
"Vi driver liten propaganda. Vi regner med at det er en del mennesker som ønsker en etisk innordning, men uten å knytte sitt livssyn fast til et dogmatisk system i en eller annen religion, eller i et eller annet metafysisk system. Men vi sier ikke: "Kom her og hør på oss, slik må dere tenke, slik må dere bli." Vi forsøker ikke å påvirke dem som har funnet sitt leie i et annet livssynsgrunnlag til å komme over til oss.  Vi forsøker ikke å omvende andre."

Jeg synes dette er knakende godt sagt - ikke minst fordi det avspeiler den fundamentale usikkerheten som preger - bør prege - humanetikken. En humanetiker er, bør være, så tvilende til sitt eget ståsted at han ikke med godt hjerte kan forsøke å overtale andre til å komme over til det. Blir du humanetiker må det skje på eget ansvar!

En annen sak er hva livssynsorganisasjonene foretar seg. Det er liten mening i at folk som ikke er kristne, som ikke en gang opplever kristendommen som en nyttig eller rettvisende kraft i samfunnet, skal være medlem av kirken. Omvendt kan det være nyttig at folk som faktisk er enig med humanetikken, og som ser på HEFs arbeid som viktig for samfunnsutviklingen, formaliserer sin støtte gjennom medlemskap i HEF.
Så lenge vi har livssynsorganisasjoner i Norge (noe man gjerne kan diskutere om vi trenger å ha) er det hensiktsmessig at medlemstallet i disse avspeiler hvor mange som faktisk deler livssynet organisasjonene fronter. Det er ikke urimelig at folk som ikke er kristne tenker over om de kanskje bør melde seg ut av kirken, mens folk som egentlig er humanetikere vurderer å melde seg inn i HEF.

Spørsmålet er likevel om den typen utadvendt propaganda som Ateistisk Selskab i Danmark har iverksatt, er i tråd med humanistiske grunnverdier. For meg er det noe som skurrer. Ateisme er ikke noe å reklamere for.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt