Verdidebatt

Dagen derpå

Kunsten å slikke sine sår med stil

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Dagen etterpå.... det er en dag jeg kjenner....Det er ikke et emne hvor man akkurat blir utlært eller fagmann. Lærdommen bør heller ikke komme i for hyppige eller for store doser, men det er ikke til å underslå at den har vært der. Den har sine brutale sider, men også de gode øyeblikk. Først går man omkring litt, naken og shaky. Så finner man kanskje en halvrøkt sneip eller en skvett i en flaske, og aldri smaker de så godt som akkurat da. En kopp kaffe kanskje? Eller te for teologer. Når man bare finner stolen sin kan man sitte der og lure litt på hvordan man havnet akkurat her.

Og så kommer den gode stunden. Refleksjonen. Tankene om veien videre. Ok, det ble sagt for mye, alt var ikke bra, noe kunne man godt spart seg for, og hun derre kjeftakjerringa fra.. som..... nei, slike burde bare holde seg hjemme....Litt om senn faller bitene på plass. Det blir litt mat, legingen av kropp og sjel setter inn og lyset kommer inn i ens sinn som var det en ny vårdag. Særlig når man har valgt seg april. En liten kroppslig renselse og så ut i frisk luft. Fylle lungene, fylle hodet med frisk luft som gjenskaper Livet.

Der begynner stien til et nytt liv. Til en ny hverdag. Kanskje blir det ikke så store forandringer. Man finner fort tilbake til vante spor. Verden går videre, og vi med den. Veien blir til mens vi går. På tide å finne sammen. Er det krise har vi mennesker en trang til å finne sammen. Nå er det bra om alle finner sammen og oppdager at det er ingen krise. At det vil gå fint til tross for at man skal slite med samvittighetskvalene for en livlig kveld lenge, ja kanskje til evige tider.

Vanligvis går det bra. Lykke til!

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt