Ydmykhet og selverkjennelse

Påskens Brussel-terror har naturligvis avstedkommet et stort antall kommentarer og en betydelig mengde debatt i media. Etter mange år med bagatellisering, er det fint å se en økende erkjennelse av at Europa faktisk har alvorlige utfordringer knyttet til manglende eller dårlig integrering av store og voksende innvandrergrupper.

Det som imidlertid er en smule forstemmende, er at mange av dem som nå motvillig innrømmer at utfordringene er større enn hva man tidligere har trodd/påstått, i så liten grad er villig til vedstå seg sin del av ansvaret for tingenes bedrøvelige tilstand.

I mange år har moderate motstemmer forsøkt å rope varsku, men disse har hånlig blitt avfeid med invektiver og hersketeknikker. Som Mahmoud Farahmand skriver (Vi lot fanatismen gro, Dagbladet, 22. mars): «Vi har med åpne øyne [tillatt] parallelle samfunn der fanatismen og hatet mot storsamfunnet er i fritt utløp. De som har advart mot utviklingen har selv i stor grad risikert stigmatisering og marginalisering.»

I en slik situasjon burde vi kunne forvente noe mer enn en tafatt konstatering av at det har oppstått problemer, samt lettvint synsing om at vi må bli flinkere til ditt, eller bevilge mer penger til datt, kombinert med fortsatt moralisering mot dem som lenge har etterlyst større grad av realisme, samt ikke minst med formaninger om at nå må vi for all del ikke endre på den politikken som har lagt til rette for de aktuelle problemene.

Det vi burde kunne forvente, er ydmykhet og selverkjennelse.

Det er ynkelig når folk som haropptrådt kritikkverdig, nekter å taselvkritikk. Dette var det bred enighet om i etterkant av Breiviks terror, men hver gang islamske ekstremister begår terror i Europa, glimrer de samme holdningene med sitt fravær hos dem som ga terroristene muligheten.

Det er skuffende og trist når folk som har bidratt til å svekke den generelle tryggheten og sammenhengskraften i samfunnet, er mer opptatt av å skylde på andre enn av å erkjenne egne feilvurderinger.

Dagbladets kommentator John Olav Egeland (Det som er trendy nå: Å si at medfølelse er moralisme og maktmisbruk, Dagbladet 25. mars) og Europarådets generalsekretær Thorbjørn Jagland (Jo mer vi snakker om dem og oss, jo mer vi ønsker å vinne over dem, jo flere blir rekruttert, Dagbladet 24. mars) er to av mange eksempler som illustrerer nevnte, generelle tendens. Gjennomgangsmelodien her er at den virkelige faren er dem-og-oss-tenkning, samt høyreekstreme krefter.

Problemet er ikke at alt som her sies er galt; tvert imot er jeg enig i at Jagland, Egeland og deres meningsfeller har en del fornuftige ting på hjertet.

Problemet er det som ikke sies; problemet er elefanten i rommet som våre eliter helst ikke vil snakke om, men som sannsynligvis er den viktigste faktoren av dem alle, nemlig antall immigranter.

I sin kronikk Innvandringsevangeliet går mot slutten (Aftenposten 29. mars) skriver Helge Lurås, leder ved Senter for internasjonal og strategisk analyse, blant annet: «Hvor mange ikke-etniske nordmenn kan vi klare å absorbere før vi får svenske eller belgiske tilstander?»

Den innlysende observasjon at antall innvandrere nødvendigvis vil ha avgjørende betydning for hvilken grad av integrering vi kan oppnå, blir imidlertid ikke bare forbigått i stillhet av mange; den blir utrolig nok eksplisitt fornektet av enkelte.

Således valgte Liv Tørres, direktør ved Nobels Fredssenter og med doktorgrad i statsvitenskap fra UiO, gjentatte ganger i sitt tilsvar Dommedagsprofeti om innvandring (Aftenposten 29. mars) å gjøre det til et hovedpoeng at Lurås her tok fullstendig feil, og at «antallet [ikke] er viktig».

Et slik oppvisning i aktiv virkelighetsfornektelse fra en fremstående representant for den norske eliten er heldigvis ikke daglig kost. Tørres selvblamering kan tjene som et skrekkeksempel på hvordan det går når behovet for å ri ideologiske kjepphester får anledning til å trumfe elementære krav til intellektuell redelighet. Det er på tide å stikke fingeren i jorden og innsé at ett eller annet har gått galt på veien mot det multikulturelle paradiset.

Sentrale kjennetegn på intellektuell redelighet inkluderer villigheten til å innrømme feil når de påpekes, samt evne og vilje til på forhånd å kunne si hvilke observasjoner eller fakta som eventuelt vil få en til å endre oppfatning.

Hva ville Jagland, Egeland, Tørres og deres meningsfeller si dersom islamske ekstremister for eksempel hadde lammet en rekke europeiske flyplasser og/eller togstasjoner i en koordinert aksjon, og med hundrevis av døde og sårede? Eller hvis de hadde bombet eller skutt ned flere passasjerfly? Eller hvis de hadde drept tusenvis på en fotballstadion? Eller sprengt et betydelig antall tog- eller t-banevogner i ulike land på samme dag? Eller lykkes i å bruke ABC-våpen mot en europeisk storby? Med andre ord: hvor ille må det bli før vi kan håpe på en uforbeholden unnskyldning fra dem som har vært pådrivere for den politikken som har gjort at denne typen scenarier nå fremstår som alt annet enn utenkelige?

Når dette er sagt bør det tilføyes at det finnes formildende omstendigheter. For det første er dagens menneskerettighetsbaserte regime konstruert for å forhindre en gjentagelse av det som skjedde før og under Andre verdenskrig. Min vurdering er at man er kommet skjevt ut etter hvert, og at viljen til kursjusteringer er skremmende liten, men det bør likevel være mulig å ha en viss forståelse for det hele.

For det andre har vi her å gjøre med et intellektuelt paradigme som har fått en så sterk stilling at dets tilhengere etter hvert blir ute av stand til å ta inn over seg perspektiver som bryter med paradigmets forestillinger og antagelser. I min siste bok argumenterer jeg for at dette har gått såpass langt at vi med god grunn kan snakke om en form for fundamentalisme.

Det er trist at det skal være slik, for det betyr at Europa høyst sannsynlig vil fortsette å grave sin egen grav en god stund ennå, og at den nødvendige kursendring vil la vente på seg. Kanskje helt til det er for sent (jf Janne Haaland Matlary, Sikkerhet på territoriet, Dagens Næringsliv, 29. mars).

For all del, jeg tror Norge og Europa kan integrere folk med religiøs, etnisk og kulturell bagasje som skiller seg fra vår egen, og at slike prosesser kan være gjensidig berikende. Dessuten er jeg enig i at vi i det rike Vesten har et moralsk ansvar for våre mindre privilegerte medmennesker. Jeg er imidlertid ikke enig i at vi skulle ha en moralsk forpliktelse til å begå demografisk og kulturelt selvmord.

På lengre sikt må vi håpe at det vil lykkes oss å eksportere demokrati og menneskerettigheter til andre folkeslag. Det tok sin tid før den slags vant frem her hos oss, og det kommer til å ta tid andre steder også. Dersom vi i moralsk overmot gaper såpass høyt at våre egne samfunn blir ødelagt, da vil vi på lang sikt også ha fratatt resten av menneskeheten håpet om å få ta del i våre verdier.

I stedet for en langsiktig plan for en bedre verden, har vi i så fall fått et kortvarig velferdskalas som kun har gavnet en liten brøkdel av alle dem som har skrikende behov for de intellektuelle, vitenskapelige, teknologiske og politiske landevinninger Vesten har brukt flere hundre år på å kjempe frem.

Hvor lenge må vi vente før det blir mulig å diskutere dette på en grundig og ordentlig måte, uten å bli stigmatisert av representantene for det som i sannhet har utviklet seg til å bli et godhetstyranni?

En noe forkortet versjon av dette innlegget ble publisert som kronikk i Dagbladet 08.04.2016.

[ http://www.dagbladet.no/2016/04/08/kultur/debatt/meninger/kronikk/terror/43790369/ ]

Ole Jørgen Anfindsen

*****

PS: Etter at jeg skrev ovenstående tekst, har Helge Lurås kommet med et nytt innlegg i Aftenposten:

[ http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Torres-og-Luras-er-blitt-enige--Helge-Luras-8423076.html ]

Se dessuten professor Terje Tvedts kritikk av Jagland i Dagblad-kronikken «Om tenkemåter og dogmatikk» (som inneholder lenker til tidligere innlegg i denne debatten):

[ http://www.dagbladet.no/2016/04/09/kultur/meninger/kronikk/debatt/thorbjorn_jagland/43816098/ ]

Lenker fra innlegget mitt gjentatt i klartekst:

[ http://www.dagbladet.no/2016/03/22/kultur/meninger/debatt/terror/integrering/43627196/ ]

[ http://www.dagbladet.no/2016/03/25/kultur/meninger/hovedkommentaren/kommentaren/43651786/ ]

[ http://www.dagbladet.no/2016/03/24/kultur/meninger/terror/jagland/politikk/43644972/ ]

[ http://www.aftenposten.no/meninger/kronikker/Innvandringsevangeliet-gar-mot-slutten--Helge-Luras-8407705.html ]

[ http://www.aftenposten.no/meninger/debatt/Dommedagsprofeti-om-innvandring--Liv-Torres-8409661.html ]

http://www.dn.no/meninger/2016/03/29/1216/Molenbeek/sikkerhet-p-territoriet (krever abonnement)

Utdrag fra Janne Haaland Matlarys DN-artikkel finnes her:

[ http://honestthinking.org/no/arkiv/HT.index.2016.04.html#Parallellsamfunn ]