Verdidebatt

Debatten om Jesus Revolution må ikke bli for ensidig

Jeg har de siste ukene med interesse fulgt debatten om Jesus Revolution. Og jeg tror det er viktig at den ikke blir for ensidig. Det er også gode grunner til å takke Anne og Stephan Christiansen.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Den første gangen jeg traff Anne Christiansen var hun bønneleder på Oslo Kristne Senter. Jeg var elev på bibelskolen i Staffeldtsgate på begynnelsen av 1990-tallet – og vi møttes i forbindelse med lovsangseventen March for Jesus. Å møte Anne var utrolig inspirerende. Jeg husker enda godt da hun i et bønnemøte inviterte meg til å få personlig forbønn. Det var en ny verden. En fantastisk omsorg, og et sterkt møte med Gud for meg. Anne har en egen evne til å inspirere andre til innsats. Når jeg tenker på dette nå, så kjenner jeg på takknemlighet og glede. Det var en opplevelse som satte spor. Og det kallet Gud har lagt ned i Anne Christiansen, har hun levd ut på en forbilledlig måte i de 25 årene som har gått siden den gangen.

Den første gangen jeg traff Stephan Christiansen, så var vi begge ute på gatene i Oslo for å evangelisere. Han kom bort og hilste på meg – med oppmuntrende ord og et klapp på skulderen. Det var lett å merke at jeg stod overfor en mann som elsket Jesus. De kommende årene møttes vi sporadisk i ulike sammenhenger. Det var alltid, uten unntak, inspirerende og godt å treffe Stephan. Han var i brann for Jesus, ønsket å leve radikalt og arbeidet utrettelig for å spre evangeliet. Men han var også en som oppmuntret, støttet og viste omsorg. Også i situasjoner der jeg selv hadde det tøft. Det er også minner jeg enda ler godt av, som da bandet til Stephan ble kastet ut fra et utested under en spillejobb – fordi de spilte kristne sanger og ikke akkurat var beskjedne på Jesu vegne.

Det skjedde mye med mange av oss i disse årene. Jeg møtte selv Gud på en konkret måte, og fikk oppleve Den Hellige Ånds kraft og nærvær. Jeg utforsket at Guds rike er nær, og fikk oppleve at dette holdt - at Jesus lever og forandrer liv og omstendigheter. Denne tiden var herlig. Vi var unge og ubekymrede, men også uerfarne. Vi gjorde helt sikkert mange feil. Men Gud tok tak i oss og brukte oss likevel. Og vi hadde flotte mennesker rundt oss – åndelige fedre og mødre – som investerte inn i oss og løftet oss opp. Det er jeg så takknemlig for.

Selv havnet jeg i Olso Vineyard – og fikk oppleve masse bra der. Vi gikk også gjennom en stor krise på slutten av 1990-tallet, der Vineyard var på Vårt Land sine forsider i ukesvis i forbindelse med lysbærersaken. Det var utrolig tøft, også fordi vi langs veien måtte erkjenne at vi hadde gjort en hel del feil. Vi hadde et sterkt engasjement for vekkelse og fornyelse, men så også at vi dessverre utviklet sterke sosiale koder og praksiser. Dette førte til at en del av de som var engasjert i menigheten ble såret – og i realiteten førte det menigheten nærmere og nærmere en skikkelig smell. Dette så vi ikke selv før det var for sent. Og det er noe jeg fortsatt er oppriktig lei meg for. Det tok nok i hvert fall menigheten fem år å komme til hektene igjen. Mye takket være solide folk som Ole Petter og Anne Mari Erlandsen og Aslak Rønneseth – som gikk inn på pastorsiden i Oslo Vineyard.

Nå stormer det rundt Anne og Stephan. Med store mediaoppslag, intense debatter på TV og ledere som nærmest står i kø for å for å kritisere.

Jeg tror det er viktig at debatten om Jesus Revolution ikke blir for ensidig. Jeg kjenner at jeg også har behov for å takke Anne og Stephan Christiansen. De har investert utrolig mye tid, penger og ressurser i å reise opp en ny generasjon for Gud i Norge. På mange måter har de også lyktes. Ny Generasjon, Jesus Revolution, Jesus Kvinner og Jesus Church har samlet brakt de gode nyhetene om Jesus til hundretusenvis av mennesker. Tusenvis har blitt frelst, berørt, helbredet og reist opp. Jeg er glad for at dette arbeidet finnes. Og ikke minst skal Anne og Stephan ha et stort «yes» for trofastheten de har vist i alle disse årene. Det er inspirerende, sterkt og fantastisk å se brannen de fremdeles har for Ham – Jesus – Frelseren.

Ja, det er alltid ting vi kan gjøre enda bedre. Jeg er selv i siste sving på min master i ledelse, og har større ydmykhet enn noen gang for at ledelse er komplekst og til tider meget utfordrende. Når jeg ser meg over skulderen, ser jeg at jeg har gjort mange feil som leder gjennom årene. Det er jeg oppriktig lei meg for.

Jesus Revolution har – for å vise til organisasjonsteoretikeren Gareth Morgan – brukt en armé metafor i sitt arbeid. Den kan muligens kanskje sammenliknes litt med maskinmetaforen til Morgan. De som har blitt med i Jesus Revolution, har nok også vært helt klar over armé tilnærmingen. Kanskje var det nettopp dette som tiltrakk dem. En armé er en kommandostruktur med sterk disiplin. En slags maskin for å oppnå et mål. Derfor kan nok fort medarbeiderne også oppleve seg som et middel for å nå målet. Maskinmetaforen er på sett og vis en utdatert og lite hensiktsmessig organisasjonsmodell. Verden forandrer seg raskt, og det finnes nok andre organisasjonsmodeller som er mye mer hensiktsmessige for vår tid.

Jeg tenker kanskje også at mange kristne sammenhenger vil ha nytte av å se nærmere å Lave & Wenger sine teorier om situert læring. De vektlegger betydningen av den sosiale dimensjonen i praksisfellesskap, og hvor viktig dette er for å skape læring og utvikling. Utover det har jo også Bibelen utrolig mange spennende perspektiver å tilføre oss med tanke på ledelse. Jesus er vårt største og beste eksempel på hvordan vi kan lede, og ikke minst gi menneskene rundt oss verdi, støtte og omsorg.

De fleste kristne sammenhenger kan bli mye bedre på ledelse. Solid og relevant ledertrening er helt essensielt, både for å lykkes og for å ta godt vare på dem som engasjerer seg i arbeidet. Noe godt og produktivt som kan komme ut av denne debatten, er kanskje nettopp et tydeligere fokus på ledelse. Kanskje er tiden moden for et tyngre tverrkirkelig lederforum i Norge, med fokus på ledelse gjennom både erfaringsutveksling, formell utdanning og praksis. Samtidig skal vi ikke miste hverken gløden, iveren etter å nå ut eller åpenheten for Den Hellige Ånd.

Til slutt: Når lederrådet i pinsebevegelsen nå har mottatt en rekke anonyme og negativt ladede henvendelser om arbeidet til Stephan og Anne Christiansen, så er det viktig å påpeke noe viktig. Om en skal sikre et representativt utvalg i forskning, vil det være utrolig viktig hvordan respondenter velges ut og data samles inn. Om bare negative tilbakemeldinger når lederrådet, så er derfor all grunn til å være forsiktig med å trekke for raske og bastante konklusjoner.

FØLG HELE DEBATTEN HER

• Stian Kilde Aarebrot: Tilgivelse må ikke forveksles med blanke ark

• Knut Tveitereid: Det er ikke sterke ledere som bærer Guds rike

 Knut Tveitereid: Å ikke kjenne igjen seg selv i heseblesende åndelighet

• Stian Kilde Aarebrot: Mye god selvransakelse å spore

• Sigmund T. Kristoffersen og Andreas Hegertun: Maktspråk og manipulasjon er alltid uakseptabelt

• Jarle Haugland: Takk til VGTV for serien Frelst

• Kristine Banggren: Kirken trenger kritikerne

• Birgit S. Holtebekk: Jeg fant Guds plan med mitt liv etter å ha sett serien Frelst

• Johannes Morken: Ansvaret for brente barn

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt