Stefan Fisher-Høyrem

7

Et digert hull i ex.phil.

Det er et digert hull i Ex.phil. Et tomrom. En pinlig stillhet i filosofihistorien som strekker seg fra den kristne biskopen Augustin på 400-tallet til hellige Thomas av Aquinas – et strekk på nærmere 800 år.

Publisert: 9. apr 2016

Det ene kurset som sammen med generell og fagspesifikk vitenskapsfilosofi (kjente og kjære Ex.Fac.) er obligatorisk for alle som vil ha en bachelorgrad ved norske universiteter, det ene kurset som skal gi et generelt og felles utgangspunkt for tenkning innenfor den store, vide universitetstradisjonen, det pensumet har et hull i seg.

Det som mangler er selvsagt Islam. Islam er borte vekk. Muslimske tenkere, ja selv jødiske og kristne og "hedenske" tenkere under muslimsk styre, er så godt som fraværende fra det norske studenter blir fortalt er våre intellektuelle røtter, og den historiske veien frem til der vi er.

Det finnes en populær fortelling som sier noe sånt som at Islam hadde en "gullalder", at alt var flott og mer vitenskapelig og rasjonelt og hva det nå skal være, og at ettertiden er en eneste gedigen nedgangstid. Om det stemmer vet jeg ikke. Men jeg vet at dette med å snakke om tidligere "gullaldere" etterfulgt av nedgangstider, det er gjerne noe man gjør på et mye senere tidspunkt for å fremme sin egen sak. Få faghistorikere snakker om "gullaldere", enten det er Islams, kristendommens eller sosialismens.

Men om Islam ikke hadde noen gullalder, så er vel ikke det grunn nok til å utelate det fra pensum? Muslimske tenkere utviklet flere temaer som fremdeles er filosofisk relevante, og som skulle bli formende for hele den senere vestlige moderniteten, og de gjorde det fordi Islams interne logikk gjorde dem ekstra oppmerksomme på bestemte problemområder, og fordi de måtte utarbeide sin teologi i møte med jødiske, kristne og nyplatonske tenkere.

Hva er forholdet mellom Gud og Guds egenskaper? Eller er det egentlig snakk om ulike modaliteter? I respons på den kristne treenighetslæren videreutviklet muslimske tenkere (i "motsatt" retning, om du vil) sofistikerte teorier om sammenhengen mellom deler og helheter, spørsmål moderne mereologi (fremmedord! pling!) fremdeles pusler med.

Og hva er egentlig forholdet mellom Gud og verden? I kjølvannet av dette spørsmålet (på ingen måte nytt i seg selv) utviklet muslimske tenkere spennende tanker om ulike typer årsaksforhold, og hva det vil si at noe er opphav til noe annet.

Islam gir individet et direkte moralsk ansvar overfor en allvitende og allmektig Gud, uavhengig av klan og stamme – i skarp kontrast til alle tanker om utvalgte folk (i jødisk eller kristen versjon). Dette sporet til lange avhandlinger om på hvilken måte man kan sies å være ansvarlig for det Gud visste man ville gjøre – predestinasjon og fri vilje.

Og hva er egentlig et individ? Ibn Sina (Avicenna) sitt tankeeksperiment med den "flyvende mannen" som er bevisst på seg selv også om han ikke har noen sanseerfaringer kom Descartes hundrevis av år i forkjøpet. Det var også Ibn Sina som leverte varene til det skillet mellom væren og eksistens som vestlige pensum vanligvis gir Thomas av Aquinas æren for. I det hele tatt er det ingen overdrivelse å si at en av de filosofene som tegnet opp linjene for europeisk senmiddelaldersk og tidlig-moderne tenkning, han satt i dagens Uzbekistan og skrev på persisk.

Og han var langt fra alene. Islam hadde oversettelsesbevegelser og renessanser lenge før (og også samtidig med) de europeiske vi blir fortalt om på bachelorstudiet. De filosofiske tekstene vi ser på som klassikere i vår egen historie var innlegg i en diskusjon der Islam var en naturlig del. Islamsk filosofi har vært motpart, alliert, utgangspunkt, utfordring, spørsmål og svar, direkte eller indirekte alt ettersom, i alt vi kan kalle høydepunkter i "vestlig" idéhistorie.

Man kan spørre seg hvilken forskjell det kunne gjort for integreringen av innvandrere fra muslimske majoritetsland dersom samtlige som tok en norsk bachelorgrad fikk høre om dette. Hva kunne ikke et slikt mer utfyllende pensum gjort for de "interne" diskusjonene "innad" i muslimske miljøer om identitet og forskjellighet i møte med den "vestlige" og "sekulære" tradisjonen man (angivelig) møter ved universitetet? Jeg kan komme på mer enn én hvit vestlig mannlig tenker som godt kan droppes fra det pensumet for å skape plass til dette.

Og kanskje først og fremst – så mye mer vi kunne forstått om vår egen tenknings historie dersom ikke nettopp vestlige hvite menn hadde gjemt unna 800 år av den, for så å late som ingenting! Å lære om Islam og denne tradisjonens filosofiske hovedtemaer er ikke å lære om noen andre. Det er å lære om oss selv.

Innlegget ble først publisert på www.gjentagelser.no  

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere