Selvsagt leses Listhaug med maksimal vrangvilje av forskere og journalister

Her er det avsnittet i Listhaugs kronikk der hun omtaler forskningen på dette området:

"Forskning viser at det svært ofte er foreldrene og familien som sender barna sine ut på farefulle reiser. Dokumentasjon fra henholdsvis Høykommissæren for flyktninger, FAFO- rapporten fra 2014, samt en undersøkelse basert på intervjuer med 30 enslige mindreårige under 15 år fra Psykologisk institutt ved Universitetet i Oslo, avdekker at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene."

Det eneste Listhaug påstår her, er altså at det er familiene som sender barna ut på farefulle reiser, og at det i liten grad er barna selv som velger å legge ut på disse farefulle reisene.

Og hva sier så egentlig undersøkelsene? I Dagbladet omtales funnene bl a slik:

"I intervjuet står det om barn som føler et sterkt ansvar for å hjelpe familien sin økonomisk. I Norge føler de at de møter stor forståelse for ønsket om å gå på skole, men ikke for ønsket om å jobbe og tjene penger til de som er igjen hjemme. De opplever altså at de har et forsørgeransvar — men ingen av dem sa til forskerne at de følte seg tvunget, eller at dette var grunnen til at de hadde reist hjemmefra og søkte asyl."

Barna sier altså at de føler et sterkt ansvar for å hjelpe sin familie økonomisk. Hvordan tror forskerne dette ansvaret har oppstått? I et vakum? Nei, barna sier ikke at de er tvunget, men når et barn legger ut på en farefull ferd og risikerer livet for å hjelpe familien, blir det temmelig søkt å bastant hevde at det er helt feil å snakke om press fra familien. I mange land har individet en svak stilling, og kollektivet og familiens interesser står over den enkeltes egne ønsker. Når barn reiser halve jordkloden rundt, og sier de gjør det fordi de vil forsørge sin familie, må det være lov, selv i vurderingen av en forskningsrapport, å tolke slike utsagn uavhengig av om barnet selv oppgir at det forekom press. Barn er ofte svært lojale over for sine foreldre, og særlig de barna som opplever grov omsorgssvikt er ofte så lojale at de lyver om foreldrenes svik fordi det oppleves så vondt for dem selv - skam er ofte det som preger barn som pålegges et ansvar som ligger langt over det de burde oppleve som barn. Det er svært vanlig i f eks barnevernssaker at de misskjøttede barna ønsker å beskytte sine foreldre.

Og hva ville forskerne si, dersom de foretok en undersøkelse av et visst antall barnevernsbarn og barna systematisk avga svar til foreldrenes fordel og forsøkte å skjule foreldrenes omsorgssvikt? Ville de da påstå at undersøkelsen beviste at barna egentlig ikke var utsatt for omsorgssvikt, fordi de selv benekter det?

Dagbladet skriver videre:

"Hva angår Fafos forskning, så finnes det ingen rapport om dette temaet fra 2014. Derimot finnes det en fra 2010, av sosialantropolog Cecilie Øien. Også her er 30 mindreårige asylsøkere intervjuet. Øiens intervjuobjekter er over femten år. De fleste sier at avgjørelsen om å reise til Europa ble tatt av eldre familiemedlemmer, i samråd med dem selv. Bare én, jente fra Eritrea, ville ikke dra selv om onkelen bestemte at hun skulle. Disse konklusjonene er nærmere det Listhaug sier, men heller ikke dette gir grunnlag for en kategorisk konklusjon. Noen av tenåringene forteller at de selv bestemte seg for å dra. Motivene de oppgir, varierer. Noen forteller om å være i fare i hjemlandet, andre om ønsket om skolegang og muligheter for en bedre fremtid."

Det er altså temmelig åpenbart at denne undersøkelsen samsvarer rimelig godt med det Listhaug skriver: Nemlig at det er familiene som i stor grad sender barna ut på den farlige reisen - selv om avgjørelsen altså tas "i samråd" med barnet.

I det neste avsnittet i sin kronikk, skriver Listhaug så:

"Barn tvinges altså i stor grad på flukt og ofte stilles de under press om å sende penger tilbake til familien. Jeg har selv i samtale med ansatte på institusjoner for enslige mindreårige fått bekreftet at det er mange eksempler på at barn gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det selv. Slik skal det ikke være, og dette må vi som ansvarlige politikere gjøre det vi kan for å få bukt med."

Kritikerne av Listhaug tar det for gitt at den første setningen i dette avsnittet, er hennes oppsummering av hva forskningen har avdekket. Og slik kan det selvsagt oppfattes om man leser med vrangvilje. Leser man derimot med et mer nøytralt øye, fremstår denne setningen som en gjentagelse av Listhaugs egne meninger, som hun fremsetter både før og etter dette avsnittet. Og begrunnelsen for at hun hevde at det forekommer tvang, kommer i oppfølgingen til setningen, der Listhaug påpeker at hun i samtale med ansatte har fått bekreftet at det er mange eksempler på at enslige mindreårige gir uttrykk for at de er i Norge selv om de ikke ønsker det. Det er dette argumentet hun anvender som begrunnelse for å bruke uttrykket tvang, slik jeg oppfatter det.

Listhaug bruker altså forskningen til å påvise at barna selv hevder at familiene har spilt en avgjørende rolle for deres avgjørelse om å reise til Norge. Og så bruker hun sine egne erfaringer til å begrunne at hun anser at mange barn har opplevd tvang eller press for å reise ut for å kunne forsørge familien.

Men både forskere og journalister flest leser selvsagt Listhaug med maksimal vrangvilje, i håp om å kunne diskreditere henne. Forskere og journalister flest misliker FrP og hater selvsagt å komme i en situasjon der de kan risikere å bli tatt til inntekt for noe Listhaug mener og påstår.

Og i dette tilfellet ser vi forskere som krever å bli gjengitt ytterst presist og i samsvar med deres egne vurderinger, mens de selv gjengir Listhaug med så stor vrangvilje, at de ikke makter å oppfatte at de faktisk kunne ha valgt å tolke Listhaugs innlegg på en helt annen måte dersom de leste med litt mer velvillige briller.

Man kan også stille forskerne det spørsmålet, om de mener det skal være forbudt å tolke deres resultater annerledes enn det de selv gjør. Dersom et barn f eks stjeler i butikken fordi han/hun vet at familien lider, og gir maten til far, mor og søsken, og så hevder at foreldrene ikke har noe med stjelingen å gjøre, så er ikke det automatisk sannheten. Svarene må vurderes i sammenhengen og utsettes for drøftinger og vurderinger. En forsker kan like godt, ved å sette dette opp mot andre forhold i undersøkelsen, komme til den konklusjonen at det er tvilsomt om barna snakker sant når de beskytter foreldrene.

Og Listhaug viser altså til egne erfaringer gjennom samtaler med de ansatte som møter disse barna i mere uformelle samtaler. Skal tro om ikke de svarene er mer sannsynlige, enn når barna intervjues i offisielle forskningssituasjoner?

Sverre Avnskog