Verdidebatt

Farlig når religion forfaller til ideologi

Den sekulære religionskritikken er ikke intellektuelt ærlig. Den utelater at overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn – kort sagt sivilisasjon.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

All historisk erfaring til­sier at når religion forfaller til ideologi, blir den farlig. Hvilke krefter er i spill når religioner som bygger sin tro på medlidenhet og humanitet forvrenges til det motsatte av sine idealer? Her snakker ­religionskritikere og religiøse alltid forbi hverandre.

For den som med distansert, fremmedgjort blikk betrakter grusomhetene som i dag begås i religionens navn, er det nærliggende å være enig med Sam Harris i at, og at religion i seg selv produserer en pervers form for solidaritet som det sekulære samfunn må finne midler å ­beskytte seg mot.

Gale. Det er mulig Harris er inne på noe. Religion kan virkelig gjøre mennesker gale. Men på galskapens hav kan det også finnes en blinkende lanterne av visdom, for å låne Michel Foucaults uttrykk. Kritikken i Harris' utsagn er ikke presis. Den rammer ikke der den skal. Hvor går skillet mellom et menneskes ­religiøse tro og dets eksistensielle livsbetingelser?

Hva er forskjellen på en mer generell maktkritikk og en mer spesifikk religionskritikk? Når Harris summarisk diagnostiserer cirka en milliard mennesker som sinnsforvirrede, må det sies å være et maktovergrep i seg selv. Stiller han da i noen annen klasse­ enn det han kritiserer? Harris' måte å tenke på har jo i vår kultur dannet rasjonale for blant annet psykiatriens voldsherredømme. Og det kan man i alle fall ikke laste religionen for.

Jomfruelig. Sekularismen, som Harris representerer, er historisk sett et jomfruelig fenomen. Den har ikke, slik det ofte påstås, vokst organisk frem av historien som et mer humant alternativ til religion.

Tvert imot er den vokst frem av helt bestemte historiske omstendigheter i Vest-Europa som det ikke er gitt har overføringsverdi til andre samfunn med annen historisk erfaringsbakgrunn enn vår.

Sekularisme har – sin korte­ historie til tross – sin andel i både jødehat, nasjonalistisk sjåvinisme­ og psykiatriens kriminelle overgrep. Men den gjøres sjelden til skyteskive for slikt. Den er ennå for ung og jomfruelig, vi er for tett på fenomenene til at vi får det opp på historiens radar.

Men den tid kommer, vær sikker på det. Religionen, derimot, har alltid vært der. Ja, mer enn det: Den har også omfattet alt. Intet har vært unndratt dens ­domene.

Floke. Her står vi ved noe som gjør at all samtale om religion har en tendens til å floke seg til og ende i demagogi. Hvis religion alltid har vært der og har omfattet alt, hva snakker vi da egentlig om? Ordet finnes ikke i verken latin eller klassisk gresk, man er ikke engang sikker på dets ­etymologiske betydning.

Men dette er like lite merkelig som at eskimoene ikke har noe ord for snø (men mange hundre ord for fenomener forbundet med snø). Det som alt er omfattet av, trenger man ikke noe eget ord for. Å separere begrepet ­religion ut fra sin historiske helhet, må nødvendigvis by på noen metodiske problemer.

Det finnes ingen omforent definisjon av hva som hører inn under begrepet. Vi tar definisjonen for gitt. Det skyldes at vi er vokst opp i en protestantisk kultur. Det var Martin Luther som skilte ut religionen som et særskilt område for subjektet. Sekularismen har sin begynnelse her, og den er også hovedsakelig et protestantisk fenomen.

På stengrunn. Dette er også en grunn til at mye av den ­sekulære religionskritikken faller på stengrunn. Det den er ment å treffe­ ligger ikke der man sikter. ­Objektet man vil ramme ligger alle steder på en gang.

Å destillere religionen ut av historien som et avgrensbart fenomen, er egentlig meningsløst, for gjennom det meste av denne historien har absolutt alt av menneskelig adferd og aktivitet, det være seg politikk, pløying på åkeren, kalvefødsler eller økonomiske transaksjoner, på en eller annen måte inngått i religionens domene.

Demagogi. Kan dette være en årsak til den spesielle aggressiviteten og den tydelige hang til demagogi, generaliseringer og ­monomani som så ofte ledsager sekulær religionskritikk? Man får ikke objektet man vil ramme ­ordentlig overfor seg. Det blir som å skyte med hagle i tåke. Man treffer blindt og alle steder på en gang, men aldri rammende.

Jeg har lest mye intelligent ­religionskritikk (selvsagt også mye uintelligent, som nå til påske da Braanen Sterri gikk i svart i Dagbladet), og den har rammet og utfordret meg punktvis. Men aldri grunnleggende, aldri fullt ut overbevisende. Pilene som skytes, er aldri vasse nok. Før eller siden får kritikken alltid et anstrøk av det verste ved det den vil ramme, den blir propaganda for sin egen tro.

Vold. Dette gjelder særlig i kritikken av religionens voldsfremmende potensial. En påstand som ofte høres, er at fordi religionen setter et skille mellom dem og oss, genererer den samtidig en spenning mellom dette «dem og oss» som unngåelig vil måtte føre til voldelig konflikt.

Effekten forsterkes av at ­religionen krever lydighet til ­irrasjonelle postulater som fritar det enkelte menneske fra ansvar. Igjen må jeg svare: Det er mulig dette er rett. Mye ­taler for at det er en funksjon av en ­bestemt type menneskelig ­adferd som forsterkes av en bestemt type religiøs praksis. Men igjen må jeg tilføye: Hva er det som rammes? Et allmennmenneskelig ­fenomen? Eller et spesifikt innhold i den religiøse tro?

Religionskritiker. Da Jesus innledet sin offentlige virksomhet med å rense templet, opptrådte han som historiens mest suksessrike religionskritiker. Han lot barna synge og de rettsløse få sin rett. Hans budskap var det motsatte av det religions­kritikken impliserer: Menneske­heten er ikke et dem og oss, vi er alle ett, og fordi vi er ett, gjelder også retten for alle. Hans budskap var pasifistisk, og det er også hevet over tvil at kirken i de første århundrer forkynte­ et pasifistisk budskap.

Like hevet over tvil er det dessverre også at straks det første kristne fellesskap var etablert, oppstod det et betent forhold til de jøder som ikke delte de kristnes­ tro – et motsetningsforhold som skulle sette et tragisk fotavtrykk på hele den ­videre historie frem til i dag.

Like sikkert er det også at de kristne tvunget av omstendighetenes krav måtte fire på sin opprinnelige idealisme og tillate våpenbruk i noen og deretter stadig flere tilfeller. Fordringen i evangeliet om å vende det annet kinn til og elske sine fiender tålte rett og slett ikke alltid møtet med virkeligheten.

Ikke ærlig. Problemet med den sekulære kritikken er at den ikke er intellektuelt ærlig. Den etablerer et narrativ hvor noe utelates, og som utelates bevisst og med overlegg, fordi det tjener propagandaens formål. Den utelater det historien også handler om, og ved å gjøre det slutter man å tro på kritikkens edle motiver: At overalt hvor kristendom rykket frem, ble det etablert rettssamfunn, kort sagt sivilisasjon.

Dette er et faktum, det er ikke noe man kan tøyse vekk med ­dilettantiske alternativtolkninger. Mer enn dette også: Troen på én Gud var selve forutsetningen for å kunne hevde alle menneskers likeverd og rett og dermed også den ufravikelige forutsetning for at universelle rettsprinsipper­ kunne forsvares.

Nedkjempes. Denne prosessen gikk ikke nødvendigvis fredelig for seg. Selvsagt gjorde den ikke det. Hvem og hva var det som måtte nedkjempes på veien mot rettssamfunn og ­sivilisasjon?

Det var ikke hyggelige folk. Det var barbarer som ikke lå et heste­hode etter IS i råskap, brutalitet og rettsvilkårlighet. Germanere som satt i trærne og hylte eller lå og rullet seg på skinn­feller mens de gnagde på benene til sine stammefienders spedbarn.

Vikinger som tredde frankernes barn på spidd og grillet dem på glør. «Fri oss fra normannernes raseri», ble det bedt i Europas kirker før kristendom kom og temmet oss smått om senn. Det skjedde ikke i en håndvending. Det skjedde med punktvise fremrykninger, med etablering av klostre og lærdomssentra. Med makt. Men også med rett. Det var aldri en ferdig prosess. Volden var uunngåelig. De menneskelige livsvilkår mer brutale enn vi i vårt isolerte hjørne av historien har fantasi til å forestille oss.

Infantil moralisme. Derfor ligger det også en infantil moralisme i måten religionskritikken retter sitt blikk utover og bakover i historien på. Den gjør seg uskyldig. Den sier: Så slemme de var. Den kan gjøre dette fordi den er så ung og jomfruelig, så hevet over historiens tunge slag.
Men det er hykleri. Et hykleri som jeg finner et svar mot i nettopp min religiøse tro: Vi er alle skyldige. Vi spikret ham alle til korset og gjør det igjen og igjen. Vi er alle bærere av den menneskelige naturs tilkortkommenhet med dens uendelige kapasitet for ondskap, men også til å beseire ondskapen i oss selv.

Om noe har vært forkynt fra prekestoler gjennom århundrer, så er det dette som de sekulære evangelister prinsipielt er unndratt fra å kunne si: At menneskets kapasitet for ondskap er uendelig, men det er også dets kapasitet for å betvinge den.

Men også dette har med ­intensitet vært forkynt fra kirkens­ prekestoler: Vent. Vær tålmodig og utholdende. Våk. Be. Du skal få din lønn, men ikke ennå. Dette er et kjernepunkt, fordi det definerer en avgjørende forskjell mellom en totalitær sekulær ideologi og troen på en transcendent virkelighet, det vi forstår under begrepet religion. En gudløs ideologi har intet å vente på. Den er prinsipielt­ utålmodig, den kjenner ikke historiens langvarighet, bare øyeblikkets krav. Den har ikke noe gudsrike å håpe på, men vil skape den fullkomne verden nå. Med én gang.

Det er i denne utålmodighet at voldspotensialet ligger. Utålmodigheten kan være både moralsk berettiget og psykologisk forståelig, skapt som den ofte er av fortvilelse, lidelse og raseri over urett. Voldelig blir den like fullt. Å undertrykke rettferdig harme er ikke lett. Det går på liv og tro løs. Håp er ikke en lettvint sak i en vanvittig verden. Derfor skal vi ikke bare moralisere over at det gang på gang skjer: At religion forfaller til ideologi og blir til ideers og systemers forsvar som vil forskuttere Guds gjerning og skape den fullkomne verden her og nå.

Urett. Det er heller ikke uten moralsk omkostning når kirken gjennom historien igjen og igjen har appellert til tålmodigheten, for dermed kan det se ut som om man passivt aksepterer den urett som utålmodigheten er et svar på.

Men tålmodighetsbudskapet er ikke uten innsikt i menneskets vilkår: Den fullkomne verden finnes ikke her og vi lever av mer enn brød alene. Den fullkomne verden kan bare håpes på og tros på. Den utålmodige har tapt troen og fyller vakuumet av sin tapte tro med handlingens panikk.

Troens modus er et annet: vente,­ tåle, håpe og be.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 5.4.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt