Ståle Halsne

50

Palestinsk stat - et reelt ønske fra palestinerne?

Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere.

Publisert: 5. apr 2016

En palestinsk stat virker å være vanskelig å realisere. Det siste tiåret har hverken ført til fremskritt for å realisere en palestinsk stat, eller noe større ønske om fred mellom partene. I tillegg til at partene har glidd lenger fra hverandre er det også tvil om hvem som er de egentlige partene på palestinsk side. De palestinske selvstyremyndighetene og Mahmoud Abbas har liten eller ingen kontroll på hverken Hamas eller andre grupperinger blant palestinerne. For Israel blir det vanskelig å føre forhandlinger med en part som er så lite samlet.

Her hjemme viser de aller fleste politikere og rikssynsere til okkupasjonen av Vestbredden som årsaken og kjernen i konflikten. Men det blir for enkelt. Det tjener ikke Israel, og langt mindre palestinerne å forenkle bildet av konflikten på denne måten.

For det første stemmer ikke dette med historien. Om okkupasjonen er årsaken til konflikten betyr det at konflikten startet i 1967 etter at Israel tok kontroll over Vestbredden og Gaza som følge av at de vant seksdagarskrigen mot araberstatene rundt. Men konflikten startet lenge før dette. Den kan spores helt tilbake til 1920 tallet, og ble for alvor en del av Midtøsten da FN lanserte sin delingsplan i 1947. I tillegg vil en forklaring på konflikten ut fra okkupasjonen stille nye spørsmål; For det må nødvendigvis bety at araberne på Vestbredden og Gazastripen var i konflikt med Egypt og Jordan fra 1948 og frem til 1967. Da var det henholdsvis Egypt og Jordan som okkuperte Gazastripen og Vestbredden. Men på denne tiden var det ikke konflikt mellom Egypt, Jordan og befolkningen i de okkuperte områdene. Tvert imot var det også i denne perioden konflikt mellom Israel og araberne. Det er altså helt tydelig at det ligger mye mer i denne konflikten enn Israels kontroll av de gamle jødiske kjerneområdene Judea og Samaria.

For det andre vedtok FN resolusjon 242 i 1967. Denne resolusjonen definerer hva som skal skje med okkuperte områder etter krigen i 1967. Den sier klart at Israel skal trekke seg tilbake fra okkuperte områder. Og her stanser som regel de fleste når de skal sitere resolusjonen. Men den sier også at Israel skal trekke seg tilbake etter at en fredsavtale foreligger. Fred først, deretter tilbaketrekning. Israel ville egentlig ikke dette i 1967. De ønsket å trekke seg ut av okkuperte områder med en gang, og forhandle om fred etterpå. I forhandlingene om resolusjonen var det også flere stater som ville at Israel skulle trekke seg tilbake umiddelbart. Men dette ble nedstemt. Det er derfor helt i tråd med resolusjonen at Israel administrerer områdene før en fredsavtale er på plass. Når man da sier at Israel må trekke seg tilbake for å skape fred, snur man resolusjonen på hodet. Den sier nemlig fred først. Deretter tilbaketrekning.

For det tredje har Israel allerede trukket seg ut fra noen okkuperte områder fra 1967. I 1979 trakk Israel seg ut av Sinaihalvøya etter at de undertegnet en fredsavtale med Egypt. I 2005 trakk Israel seg helt ut fra Gazastripen. Etter dette har Gaza vært jøderent. I forbindelse med tilbaketrekningen fra Gaza ønsket Ariel Sharon at grensen mellom Israel og Gazastripen skulle defineres som en internasjonal anerkjent grense. Det fikk han ikke til. FN og USA sa nei. For Ariel Sharon var dette viktig av flere grunner. Mest fordi det ville gi Israel internasjonale rettigheter i konflikten, og Palestinske selvstyremyndigheter ansvar. Dersom dette ble en internasjonal grense ville FN pakten gjelde mellom Israel og Palestina. FN pakten gjelder bare mellom stater, men så lenge Palestina ikke er en stat vil ikke FN pakten kunne anvendes i konflikten. For Israel er dette et problem fordi artikkel 51 i FN pakten ikke gir Israel rett til å gå inn i Gaza for å forsvare seg mot rakettangrep.

Hever vi oss litt over dette scenarioet ser vi et bilde av situasjonen som ikke har vært problematisert hverken av media eller politikere her hjemme. Det er ikke uten videre en fordel for palestinerne at det etableres en stat med internasjonale grenser. Det gir nemlig palestinske selvstyremyndigheter et betydelig ansvar som det er reell tvil om de er i stand til å håndtere. Ethvert angrep på Israel fra en annen stat, her Palestina, vil ifølge FN paktens artikkel 51 utløse rett til selvforsvar. I en slik situasjon vil man ikke kunne fordømme Israel. De har samme rett til selvforsvar som alle andre stater i verden har. Men for palestinske selvstyremyndigheter er dette en enorm utfordring da ethvert angrep fra Hamas eller terrorceller vil kunne utløse forsvarsangrep fra Israel hvor Israel har folkeretten i ryggen.

I tillegg er det enkelt å forstå Israels protest mot at Palestina anerkjennes som stat av FN og andre stater, før Palestina faktisk eksisterer på kartet. For med dette får Palestina rettigheter innenfor FN systemet, men uten anerkjente grenser. De får altså rettigheter uten plikter. På bakken har de i realiteten ikke noe ansvar for egen befolkning slik alle andre stater har. For Israel er dette et stort problem. Palestina eksisterer ikke på kartet, og Israel har dermed ingen selvforsvarsrett mot en part som likevel er anerkjent av FN.

Med dette bildet av situasjonen bør politikere skifte fokus. Presset må skifte side og økes mot palestinske selvstyremyndigheter. De har både et ansvar for å komme til forhandlingsbordet, og et ansvar for å få etablert staten på kartet med internasjonalt anerkjente grenser mot sine naboland. Det er faktisk et spørsmål om de i realiteten ønsker det.

Ståle Halsne
Kommunestyrerepresentant for KrF i Hjelmeland Kommune

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Roald Øye

370 innlegg  2311 kommentarer

En annerledes samtidsanalyse.

Publisert over 4 år siden

Takk for en god historisk gjennomgang av Palestina-problemet, Ståle Halsne! Fra en annen side sett kan den også fremstilles slik:

Verden vil bli bedratt når det gjelder eiendomsretten til det som en gang het Kanaans land, og noe annet er heller ikke å forvente, for i rettsgrunnlaget til dette lille landområdet på størrelse med Hedmark fylke ligger det en guddommelig hemmelighet. Skaperen av himmel og jord, ja hele universet for ca. 13 milliarder år siden, har skrevet i sitt testamente/ord til oss mennesker, i 2. Mosebok, at han forbeholder seg eiendomsretten til dette lille landet, og at han vil la sitt eiendomsfolk, jødene, disponere det på ubestemt tid. Det ble tatt fra dem av ulike grunner i mer enn 2000 år, men de er nå i ferd med å få det tilbake med Jerusalem som deres udelte hovedstad. Det bibelske kjerneområdet, Judea og Samaria og halve Jerusalem er ennå ikke innlemmet i det gjenopprettede Israel. Demonstrasjonsfolket, jødene, vil i de kommende år fullføre sitt guddommelige oppdrag, som Gud har planlagt fra tidenes morgen, og som det står litt om i Skriften. Hvordan det vil skje, er det ingen som vet. Det kan komme til å gå både vinter og vår, så vi må være tålmodige.

Jeg syns jeg hører vox populis respons på denne politisk ukorrekte forståelsen av krisen i Midtøsten: «At det går an!» Mitt svar/forsvar er: «Time will show!» Likevel: Takk for ditt bidrag, Ståle Halsne.

Kommentar #2

Terje Johs. Johansen

26 innlegg  1906 kommentarer

Til Halsne

Publisert over 4 år siden

Egentlig synes jeg konflikten er merkelig i Midt-Østen. Da delingen av et jødisk land og et arabisk land som kalte seg palestina, fikk de tildelt Transjordan som heter Jordan i dag til sitt hjemland og at jødene fikk Palestina som det het. Hele Palestina er jo bibelens Israel. Så i utgangspunktet er det araberne som okkuperer det gamle Israel. Da Jesus ble født i Betlehem var jo dette Davids stad som var en by i Israel. I dag er den på palestinske  hender noe de okkuperer. Da vestbredden eller Judea og Samaria var okkupert av jordanerne fra 1948-67 ble det ikke nevnt et eneste ord om okkupasjon fra noen. Men da Israel tok det tilbake i 67 ble det og siden et ramaskrik hvor hele verden raste mot jødene. De bare tok sitt land igjen i eie . i FN sitter det mange "tullebukker" som ikke vet noe om denne konflikten og det er her det hele problemet startet. I begynnelsen av konflikten gikk det greit, men siden har de arbeidet mot å forstå Israel i denne konflikten.

Kommentar #3

Roald Øye

370 innlegg  2311 kommentarer

Israel - et tosidig begrep

Publisert over 4 år siden

En tradisjonell forståelse.

Den teologiske forståelsen av Bibelens Israel har vært omdiskutert i Kirken siden oldtiden. I Norge har spørsmålet vært fremme som debatt-tema i kirkelige kretser siden sionismen oppstod i Europa på  1800-tallet. Hvordan skal «løfteslandet» Israel bli forstått. Har «Israel» gått over til å bli den kristne menighet på jord, eller er det den gjenopprettede stat, Israel på de bibelske landområdene i Midtøsten? Eller kan det være begge deler?

Lederskapet i den verdensvide kirke, representert ved Kirkenes Verdensråd og Lutherske Verdensforbund har holdt fast på den første forståelsen, populært kalt erstatningsteologi. Israel som sekulær statsdannelse “er for alltid forbi”, slik også dr. teol. Ole Hallesby sa før 1948. Denne  staten har liten plass i disse teologers tenkning. De som forstår landløftene bokstavlig, ofte i lavkirkelige kretser, ser det annerledes: Løfteslandet er enten et fremtidig Stor-Israel fra Eufrat til Nilen, eller bare Kanaans land fra elven Jordan til Middelhavet. Noen mener at det er alt land der Jesus vandret omkring i Jødeland, også områder på østsiden av Jordanelven, som i dag er en del av kongedømmet Jordan. Andre kristne tenker: Den saken vil Gud ordne opp i når tiden er inne.

Vi som ikke er teologer og ikke har sittet mange år under skriftlærdes kateter verken på TF eller MF,  har holdt fast ved en bokstavtro forståelse av Skriften. Vårt lekmannssyn har, som for mange andre, blitt bestemt av familie og menighet, og av å lese Bibelen og teologisk og historisk faglitteratur. Dagens Israel ser vi på som løfteslandet Israel - der begrepet «Israel» ikke bør raderes ut verken i liturgi eller i forbønnshandlinger, slik praksis har blitt i flere norske kirkesamfunn.

Kristne har ofte et ureflektert syn på Israel og jødenes rolle i frelseshistorien. De ulike oppfatningene kan ha både teologiske og politiske implikasjoner: 57 muslimske stater i FN har erklært at målet med tostatsløsningen, på PAs premisser, er å erstatte Israel med «Palestina, og både den norske regjering og Mellomkirkelig Råd har utrolig nok vært positive til denne løsningen.

Det er ikke urealistisk å tro at realisering av denne agendaen kan bli at Israel som jødisk stat forsvinner. Slik ser i hvert fall den israelske statsminister Netanyahu og hans regjering på saken. Derfor har den av forståelige grunner gått mot John Kerry's tostatsløsning.

Mange av Den norske kirkes kristne palestinske samarbeidspartnere i «Palestina» feirer Nakba, “katastrofen” den 15. mai hvert år sammen med muslimske palestinere mens de synger: «From the river to the sea, Palestine will be free». Dette teologisk/politiske slagordet kan ikke forenes med en oppfatning om at dagens Israel er løfteslandet. Det viser splittelsen i spørsmålet om hva Bibelens Israel er. Kristenheten ser ut til å stå på «Palestinas» side i dette spørsmålet. Hvor skal da Israels hjelp komme fra?

Svaret gisi Esters bok 4. 13.-15.: «Mordekai ba dem si til dronning Ester: «Tro bare ikke at du som den eneste av jødene skal berge livet fordi du er i kongens slott. For om du tier i denne tiden, vil hjelp og redning komme til jødene fra et annet sted, mens du og ditt fars hus vil gå til grunne. Og hvem vet om det ikke er for en tid som denne at du har fått dronning-rang?»

Fra hvilket sted vil hjelp og støtte til jødene i Israel komme i dag, og hva vil skje med dem som tier? De fleste tror nok at en deling av landet vil komme før eller siden. Ett parti i Norge har i dag gått foran med helhjertet støtte til Israel der de andre partiene svikter. Partiet “De kristne” ligger for tiden langt under sperregrensen på 4%, men håper på en politisk oppsving hvis Kr.f. svikter i spørsmål som dreier seg om Israel, deling av landet og,  i den siste tid, spørsmålet om å flytte den norske ambassaden til Jerusalem.



 

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere