La oss spre asken hvor vi vil

Denne avisen har 30. mars en artikkel om kirkens holdning til askespredning. Kirkemøtet i 2012 vedtok å tillate kirkelig deltakelse i gravferder som resulterte i askespredning. Det var på høy tid. Bispemøtet hadde tidligere uttalt at askespredning ikke er uforenlig med den kristne tro, forteller preses Helga Haugland Byfuglien. Det var også på høy tid. Vi får vite at i fjor ble 438 urner utlevert til askespredning.

Når det gjelder askespredning, er det Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for dagens ordning. Jon Lilletun var saksordfører for gravferdsloven i 1996, og han var statsråd i 1999, da Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen forgjeves forsøkte å få endret en bestemmelse om at det ikke var lov å søke om askespredning mens man var i live. Det skulle pårørende gjøre etterpå. Denne bestemmelsen ble heldigvis endret i 2001, så nå er det også anledning for levende å søke om askespredning.

Norge har fortsatt en restriktiv bestemmelse om askespredning, og enda mer restriktive og anakronistiske forskrifter. Asken skal helst spres der bare Lars Monsen har satt sin fot, men de fleste vil ha den spredd på et geografisk sted man har sterk følelsesmessig tilknytning til. Det er et paradoks at det kan graves ned mange lik i en gravlund utenfor kjøkkenvinduet ditt, mens asken skal pres langt fra allfarvei. Hvorfor er det mer ukristelig å begraves på egen eiendom enn på kommunal eiendom? Hvorfor er det ukristelig å grave ned urnen på hytta, som har vært paradiset til avdøde? Etter min mening har den norske gravferdsloven ikke noe å gjøre med sann kristendom, men heller med gammeldags paternalisme. Enhver tid har vært og er blind for dens egen ondskap og dumskap, og kristendommen er intet unntak.

I flere land har familien eiendomsretten over asken og kan gjøre med den hva dem vil. De er vel ikke så mye mer ukristelige i Storbritannia? Når det gjelder andre land, så har den svenske ”Begravningsförordningen” omtrent samme bestemmelser som gravferdsloven i Norge, men i Sverige kan det gis tillatelse til å dele asken. Det er ikke tillatt i Norge. I land som Frankrike og Storbritannia kan man ta med seg asken hjem etter kremeringen, og man kan gjøre hva man vil med den. I Storbritannia har nå hinduene fått lov til selv å brenne deres døde på samme måte som i India.

Norge bør ta etter lovgivningen i Storbritannia. Der kan man fritt spre asken i hagen, eller sette ned urnen i gressplenen. Det er også lov til å plassere en gravstein der, om den ikke er for høy eller for nær en motorvei. Det er selvfølgelig også lov til å plassere urnen hvor som helst i eget hus eller leilighet. Flere velger å sette ned urnen på fotball-, rugby- eller cricketbanen.

I Storbritannia er det også lov med kistegrav på sin egen eiendom, eller med tillatelse også på andres eiendom. Antallet begrenser seg til en eller to graver på hvert sted. Det er også noen begrensninger i forhold til avstand til brønner og grøfter, men det er langt lettere å få tillatelse til å gravlegge den døde i hagen, enn det er å få satt opp en garasje. Alt dette kan boka ”Green Burial” av JB Bradfield fortelle oss. Det står i boka et det tar bare tre fire timer å grave en grav. Den trenger ikke å være dypere enn at det skal være 30 inches av jord over kistelokket.

Asken som blir igjen etter oss utgjør noen få liter, litt avhengig av om vi er små eller XXL- utgaver. Asken er resultatet av at vi er blitt kremert i en temperatur mellom 750 til 1100 grader. Den ideelle temperaturen skal være 900 grader. Hva er det som er så farlig med denne asken? Hva er vi redde for? Det virker som om vi skal behandle denne asken som radioaktivt avfall.

De fleste av oss besøker ikke ofte kirkegården eller gravlunden til våre kjære. Det blir kanskje et par ganger i året. Mange vil sette lys på graven Allehelgensdag og julaften, men har problemer med å komme dit. Dersom man kan ha asken plassert i sin egen leilighet eller hage, kan det tennes lys der. Vi vil få et mer normalt, nærmere og ansvarlig forhold til døden, om vi selv får ta vare på våre døde på denne måten, enn å sende en postgiro til kirkevergen for stell av graven.

Når fylkesmennene avslår søknader om askespredning, så henvises det til forarbeidene til gravferdsloven, spesielt til odelstingsproposisjon nr 64 (1994-95) side 66. Der står det følgende: ”Fylkesmannen vil således så langt det er mulig kunne forsikre seg om at askespredningen vil foregå i sømmelige former og på et egnet sted. Det legges til grunn at det ikke blir gitt tillatelse til spredning av aske i nærheten av bebyggelse, eller der bebyggelse kan forventes. Som hovedregel bør askespredning kun tillates på åpent hav og i høyfjellet. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.” Den siste revisjonen av gravferdsloven har utvidet området for askespredning noe, men fortsatt er forskriftene rigide, som røper en autoritær formynderholdning til både innbyggerne og døden.

Kroppen vår tilhører verken Staten eller Kirken, og vi skal selvfølgelig ha eiendomsretten til den både i liv og død, enten vi tror på en Gud eller ikke.

Derfor må gravferdsloven endres slik at asken kan spres eller settes ned på egen eiendom, deles i flere urner og kunne oppbevares av etterlatte i deres eget hjem, på hytta eller andre steder. Mange av oss er på den siste oppløpssiden i livet, og vi har dårlig tid.