Lars Olle Engaas

4

La oss spre asken hvor vi vil

Kroppen vår tilhører verken Staten eller Kirken, og vi skal selvfølgelig ha eiendomsretten til den både i liv og død, enten vi tror på en Gud eller ikke.

Publisert: 2. apr 2016

 Denne avisen har 30. mars en artikkel om kirkens holdning til askespredning. Kirkemøtet i 2012 vedtok å tillate kirkelig deltakelse i gravferder som resulterte i askespredning. Det var på høy tid. Bispemøtet hadde tidligere uttalt at askespredning ikke er uforenlig med den kristne tro, forteller preses Helga Haugland Byfuglien. Det var også på høy tid. Vi får vite at i fjor ble 438 urner utlevert til askespredning.

Når det gjelder askespredning, er det Kristelig Folkeparti som har mye av ansvaret for dagens ordning. Jon Lilletun var saksordfører for gravferdsloven i 1996, og han var statsråd i 1999, da Fremskrittspartiets stortingsrepresentant Ulf Erik Knudsen forgjeves forsøkte å få endret en bestemmelse om at det ikke var lov å søke om askespredning mens man var i live. Det skulle pårørende gjøre etterpå. Denne bestemmelsen ble heldigvis endret i 2001, så nå er det også anledning for levende å søke om askespredning.

           Norge har fortsatt en restriktiv bestemmelse om askespredning, og enda mer restriktive og anakronistiske forskrifter. Asken skal helst spres der bare Lars Monsen har satt sin fot, men de fleste vil ha den spredd på et geografisk sted man har sterk følelsesmessig tilknytning til. Det er et paradoks at det kan graves ned mange lik i en gravlund utenfor kjøkkenvinduet ditt, mens asken skal pres langt fra allfarvei. Hvorfor er det mer ukristelig å begraves på egen eiendom enn på kommunal eiendom? Hvorfor er det ukristelig å grave ned urnen på hytta, som har vært paradiset til avdøde? Etter min mening har den norske gravferdsloven ikke noe å gjøre med sann kristendom, men heller med gammeldags paternalisme. Enhver tid har vært og er blind for dens egen ondskap og dumskap, og kristendommen er intet unntak.                                                   

 I flere land har familien eiendomsretten over asken og kan gjøre med den hva dem vil. De er vel ikke så mye mer ukristelige i Storbritannia? Når det gjelder andre land, så har den svenske ”Begravningsförordningen” omtrent samme bestemmelser som gravferdsloven i Norge, men i Sverige kan det gis tillatelse til å dele asken. Det er ikke tillatt i Norge. I land som Frankrike og Storbritannia kan man ta med seg asken hjem etter kremeringen, og man kan gjøre hva man vil med den. I Storbritannia har nå hinduene fått lov til selv å brenne deres døde på samme måte som i India.

Norge bør ta etter lovgivningen i Storbritannia. Der kan man fritt spre asken i hagen, eller sette ned urnen i gressplenen. Det er også lov til å plassere en gravstein der, om den ikke er for høy eller for nær en motorvei. Det er selvfølgelig også lov til å plassere urnen hvor som helst i eget hus eller leilighet. Flere velger å sette ned urnen på fotball-, rugby- eller cricketbanen.

           I Storbritannia er det også lov med kistegrav på sin egen eiendom, eller med tillatelse også på andres eiendom. Antallet begrenser seg til en eller to graver på hvert sted. Det er også noen begrensninger i forhold til avstand til brønner og grøfter, men det er langt lettere å få tillatelse til å gravlegge den døde i hagen, enn det er å få satt opp en garasje. Alt dette kan boka ”Green Burial” av JB Bradfield fortelle oss. Det står i boka et det tar bare tre fire timer å grave en grav. Den trenger ikke å være dypere enn at det skal være 30 inches av jord over kistelokket.

           Asken som blir igjen etter oss utgjør noen få liter, litt avhengig av om vi er små eller XXL- utgaver. Asken er resultatet av at vi er blitt kremert i en temperatur mellom 750 til 1100 grader. Den ideelle temperaturen skal være 900 grader. Hva er det som er så farlig med denne asken? Hva er vi redde for? Det virker som om vi skal behandle denne asken som radioaktivt avfall.

De fleste av oss besøker ikke ofte kirkegården eller gravlunden til våre kjære. Det blir kanskje et par ganger i året. Mange vil sette lys på graven Allehelgensdag og julaften, men har problemer med å komme dit. Dersom man kan ha asken plassert i sin egen leilighet eller hage, kan det tennes lys der. Vi vil få et mer normalt, nærmere og ansvarlig forhold til døden, om vi selv får ta vare på våre døde på denne måten, enn å sende en postgiro til kirkevergen for stell av graven.

Når fylkesmennene avslår søknader om askespredning, så henvises det til forarbeidene til gravferdsloven, spesielt til odelstingsproposisjon nr 64 (1994-95) side 66. Der står det følgende: ”Fylkesmannen vil således så langt det er mulig kunne forsikre seg om at askespredningen vil foregå i sømmelige former og på et egnet sted. Det legges til grunn at det ikke blir gitt tillatelse til spredning av aske i nærheten av bebyggelse, eller der bebyggelse kan forventes. Som hovedregel bør askespredning kun tillates på åpent hav og i høyfjellet. Fylkesmannen kan sette vilkår for tillatelsen.” Den siste revisjonen av gravferdsloven har utvidet området for askespredning noe, men fortsatt er forskriftene rigide, som røper en autoritær formynderholdning til både innbyggerne og døden.

Kroppen vår tilhører verken Staten eller Kirken, og vi skal selvfølgelig ha eiendomsretten til den både i liv og død, enten vi tror på en Gud eller ikke.

Derfor må gravferdsloven endres slik at asken kan spres eller settes ned på egen eiendom, deles i flere urner og kunne oppbevares av etterlatte i deres eget hjem, på hytta eller andre steder. Mange av oss er på den siste oppløpssiden i livet, og vi har dårlig tid.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Lars Olle Engaas. Gå til den siterte teksten.
Kroppen vår tilhører verken Staten eller Kirken, og vi skal selvfølgelig ha eiendomsretten til den både i liv og død, enten vi tror på en Gud eller ikke.

Samtidig som det er din aske har vi andre krav på å slippe å vake rundt i den i skog og mark, bade i den i sjøen, drikke den fra ferskvannskilden eller overta eiendommen etter dine arvinger vel vitende om at du ligger spredd bak utedoen. Ærlig talt, ikke vær så egoistisk. Finn deg et hvilested bort fra folks gjøren og laden og bli der!

Når du er borte er du borte for oss. Det spiller liten rolle for deg, men kan være mer betydningsfullt for alle som lever videre å vite at du er forsamlet på ett sted, og kanskje noen vil huske deg også om de finner et minnested med navnet ditt. I livet som i døden; ens eget ego er ikke alt. 

Kommentar #2

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

He he Njål

Publisert over 4 år siden

Du får det sagt på din finurlige måte ... her også. Det blir vel ikke masse etterlatenskaper etter urneinnholdet at man trenger å frykte for at man behøver å bli besmittet av asken, vil jeg tro. Jeg antar at asken blander seg inn i miljøet temmelig fort og blir en del av området.

Jeg har vært komposttilhenger i rundt 30 år og har erfart hvor fort biologisk materiale blir til god jord, så noen forurensning av slik aske blir det i hvert fall ikke. Denne asken etter avdøde blir å forsvinne temmelig fort. (Siden jeg allerede har nevnt kompost, så har jeg sagt til mine pårørende at dersom de en gang finner meg død i/ved en av mine kompostbinger med spade eller greip i nærheten, ja ... da har jeg dødd lykkelig. :-)

Kommentar #3

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
Jeg har vært komposttilhenger i rundt 30 år og har erfart hvor fort biologisk materiale blir til god jord, så noen forurensning av slik aske blir det i hvert fall ikke

Jeg er for så vidt klar over dette, men jeg vemmes likevel over at det kan bli mange spredninger innen enkelte områder, og jeg vil ikke like å vite at jeg tråkker i menneskerester samme hvor pulveriserte de er. 

Kommentar #4

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Kanskje

Publisert over 4 år siden

overreagerer du litt.

Vi har nok tråkket i og på slike "menneskerester" flere ganger, bare ved å ha vært i diverse begravelser. Der blir jo jorden spadd opp og gjenvunnet etter noen år ... uten at det har ført til de helt store protester fra folk flest. Når man ser en nyoppgravd grav, som skal benyttes snart, ser man jordhaugen lagt pent ved siden av. Den ser svært "jordaktig" ut, men skjuler/opptar mange rester av døde menneskers pulveriserte legemer. Graverne har på forhånd gått (nøye) gjennom jordhaugen og har skuflet bort og skjult de restene, som ennå ikke har blitt pulveriserte ... for ikke å støte pårørende. Disse beinrestene har blitt lagt ned i bunnen av den nyåpnede graven og har blitt dekket av et jordlag.

Jeg minnes en tid da jeg og mine venninner brukte å gå på søndagsskole i Alta kirke, og etterpå brukte vi å gå et sted på kirkegården, der det vokste så fine, ekstra store blåbær, som vi kappedes om å spise. Husker at mamma ble ganske forskrekket da hun fikk greie på hvor vi hadde funnet dem.  Jeg ble nektet å spise bær der, men blåfargen rundt munnen min avslørte meg senere. ;-)

Kommentar #5

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Jada, klart vi har tråkket i menneskerester. Spredningskulturen er ikke heeelt ny. 

Jeg tenker på parkene hvor hundene pisser. Etterhvert finner jeg det vemmelig å legge seg rett ned på gresset i en park. Det skjedde en endring hos meg etter at jeg lå på gresset i Birkelunden en gang. Rundt oss var det folk med hunder som trengte lufting hele veien. Jeg opplevet meg etterhvert som en som holdt til i en hundedass. Og ut fra dette spør jeg meg; hvorfor vil noen bli begravet som var de hundelort?

Kommentar #6

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Sammenligner

Publisert over 4 år siden

du da asken fra døde mennesker med hundelort, eller ...? 

Vel, jeg liker heller ikke å finne hundelort på gangstier og fortau, og enda eklere synes jeg at det ser ut med fraslengte hundebæsjposer rundt om. Denne plasten tar jo mye lengre tid å forsvinne enn denne bæsjen inni, så der blir et dobbelt problem. Da er det nesten bedre å sparke hundebæsjen direkte under en busk ... enn først å late som om man er nidkjær i tjenesten og ta opp bæsjen, for senere å bare kaste posen, mens ingen ser på.

Kommentar #7

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
du da asken fra døde mennesker med hundelort, eller ...?

Ja dessverre, i denne sammenhengen synes jeg asken behandles likedan som vi behandler hundebæsj. Jeg synes det er lite verdig for et menneske å bli begravet slik. 

Kommentar #8

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Jeg respekterer

Publisert over 4 år siden

selvsagt at du ser det slik, men jeg kan selv ikke se den helt store forskjellen, for ... "til jord er du kommet, til jord skal du bli ... osv.", blir jo ivaretatt i begge disse tilfeller. Askespredning blir vel vanligvis ikke fullbyrdet uten at avdøde selv hadde ytret ønske om det, så da oppfyller jo de pårørende den avdødes ønske. 

Selv har jeg testamentert mitt legeme til Anatomisk Institutt, men det er jo alltid de pårørendes ønsker, som i siste instans bestemmer dette. Samme for meg egentlig, men dyrere for mine pårørende.  Min avdøde mann hadde gjort det samme, men legemet hans kunne ikke benyttes på grunn av for store skader, så det ble askeurne, som er nedsatt på felleslund ved Fjære kirke. 

Kommentar #9

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
selvsagt at du ser det slik, men jeg kan selv ikke se den helt store forskjellen, for ... "til jord er du kommet, til jord skal du bli ... osv.", blir jo ivaretatt i begge disse tilfeller. Askespredning blir vel vanligvis ikke fullbyrdet uten at avdøde selv hadde ytret ønske om det, så da oppfyller jo de pårørende den avdødes ønske.

Det er nyanser i mitt syn. Jeg kunne fx se en såkalt himmelbegravelse i Tibet som en ren og ryddig affære fordi den foregår innen et visst område satt av til nettopp dette, og vanlige folk skyr dette stedet i sitt daglige liv. Men altså, asken til andre synes jeg behandles uverdig med å spredes på linje med lort i naturen og jeg stiller meg uforstående til hvordan folk vurderer seg selv som mindreverdige til en slik grad at de ikke skulle fortjene en gravplass for seg og sine. 

Kommentar #10

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Interessant

Publisert over 4 år siden

at du kunne tenke deg en slik Tibet-begravelse; den tanken har ikke streifet meg, men hvorfor ikke egentlig? Siden det er skikken der, må det vel være helt ok. 

Jeg ser ikke noe nedvurderende i å benytte forskjellige skikker i slike tilfeller. Vi er/var like mye de menneskene vi er/var, om våre siste hvilesteder blir litt annerledes enn folk flest anser for riktige. Vi fødes, lever og går inn i evigheten alle sammen. Jeg synes ikke det blir så stor forskjell om "avhendingen" foregår på den ene eller den annen måte. Men det er jo mine tanker om dette.

Jeg har forresten også litt sans for denne fryse/tørre-metoden, som en svensk dame forsøker (ennå?) å ta patent på. Ved frysetørring blir legemet forhåndsbearbeidet, før det begraves i det øvre skiktet i jorden, der artsmangfoldet er mye større enn i de nedre lag, hvor vanlig begravelse nå finner sted. I de øverste lagene blir legemet til jord i løpet av noen få måneder, i motsetning til slik som nå ... rundt et par-tre decennier. Dette er plassbesparende og ... ikke minst ... tidsbesparende. Men dette blir/ble det visstnok ikke noe av på grunn av protester fra flere hold. Enkelte prester var velvillige til dette.

Kommentar #11

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
at du kunne tenke deg en slik Tibet-begravelse; den tanken har ikke streifet meg, men hvorfor ikke egentlig? Siden det er skikken der, må det vel være helt ok.

Du vet, der har de ikke andre muligheter. Ikke har de jord å begrave i pga telen, ikke har de ved til kremasjon. Da fremstår det som ryddig å lage et rituale rundt å gi legemet til fuglene. Hele seremonien har fått sin form for hellighet i tråd med stedets skikker, og alt dette fremstår som noe annet enn å tilsvine sine omgivelser. Det er antagelig så man ser den kjødelige inkarnasjonen utspille seg foran øynene på deltagerne. Selv om legemet også da blir til avfall med tid og stunder har det gjort sin misjon i en større kjede. Jeg ser denne kjeden som anderledes enn det sjelløse i å gjøre asken til avfall. 

Kommentar #12

Oddbjørn Johannessen

192 innlegg  13478 kommentarer

Minnested

Publisert over 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Når du er borte er du borte for oss. Det spiller liten rolle for deg, men kan være mer betydningsfullt for alle som lever videre å vite at du er forsamlet på ett sted, og kanskje noen vil huske deg også om de finner et minnested med navnet ditt. I livet som i døden; ens eget ego er ikke alt.

Viktig poeng.  Personlig finner jeg såkalt askespredning både uestetisk og egoistisk (for ikke å si "imperialistisk"). Jeg vet ikke om jeg kan slå i bordet med rasjonelle argumenter som holder, men slik opplever jeg det. Og for mange etterlatte (jeg selv inkludert) er det fint å ha en grav å gå til - både med sin umiddelbare sorg, og senere som et minnested.

Kommentar #13

Knut Ivar Heggem

4 innlegg  360 kommentarer

Minnested 2

Publisert over 4 år siden

Noen mennesker ønsker å bli spredd i havet. På den måten har man et minnested hvor enn i verden man går ned til sjøkanten. Det er også en måte å se det på, og behøver slett ikke å være et uttrykk for egoisme. Merkelig dette, at det går an å se på et menneskes ønsker for den siste reise som noe egoistisk. Minner har vi da i bilder, tekst, eller felles steder der man har opplevd noe sammen etc.

Kommentar #14

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Gravsteder/minnesteder

Publisert over 4 år siden

kan også skape endel problemer og belastninger for etterlatte over en viss tid. Folk flytter på seg, og det blir kanskje bare en eller to etterlatte igjen på stedet ... til å ta seg av gravstell m.m. Dette kan føles belastende for enkelte, og det kan også skape krangler mellom slekta, noe jeg har litt kjennskap til via samtaler med kjente. Det kan blant annet bli uenigheter om fordeling av priser og utlegg for blomster. Hvem betaler og hvordan ... Skal dette gå på skift, og hva med de som aldri betaler noe.  Etter en tid har kanskje de mest flittige også oppnådd en alder, der de må ha skyss for å nå frem til gravene osv. Dette blir da ikke helt problemfritt for etterslekta, som også må sørge for å fornye gravstedskontrakter m.m. 

Askespredning skaper ikke slike problemer. Minner om de døde har man jo inne i seg selv og kan ta dem frem når det måtte høve, gjerne tenne lys hvis man ønsker og ha en stille stund for seg selv, eller sammen med andre.

Kommentar #15

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Det passer kanskje

Publisert over 4 år siden

å fortelle om ett eksempel på slik problematisk samordning av gravstell: En bekjent av meg har flyttet sydover fra Nord-Norge for mange år siden. Hun har alle sine eldre begravet nordpå et sted. Hun hadde avtalt og betalt en gjenværende slektning hvert år til å ordne med gravene, og trodde at dette fungerte fint, inntil hun fikk brev om at gravene ville bli slettet, hvis de fortsatt ikke ble stelt på. Hun skjønte ingen ting og fikk sine døtre til å reise en tur nordover for å se hva som foregikk. Der var tre graver min bekjentes slektning skulle stelle, men det viste seg at de hadde ikke vært gjort noe med på mange år. De var helt nedgrodd og store busker hadde slynget seg oppetter gravsteinene, så navnene var delvis skjult. 

Kommentar #16

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 4 år siden

Jeg tror man må skille mellom teologiske og sekulære argumenter i denne saken.  De teologiske argumentene skal jegsom ateist avstå fra å legge meg opp i.

Det er mange ting å ta hensyn til.  Det mest prosaiske er rene forurensingsargumenter; det bør ikke være tillatt å deponere døde kropper hvor som helst (f.eks. av hensyn til forurensing av drikkevannskilder), og man kan muligens se for seg siuasjoner hvor lik inneholder såpass mye medikamentrester at kroppen vil være å betrakte som spesialavfall.

Så har man hensynet til stedet der en kropp graves ned. Om man skal tillate at det graves ned lik i private hager og lignende må man ta hensyn til fremtidig bruk av området - hvis bestefar begraves i bestemors hage, hva skjer når bestemor dør et par år senere?  Om ingen slektninger er interessert i å overta huset, skal ny eier pålegges å la graven ligge urørt, eller kan han anlegge svømmebasseng der?  Muligens kan slik ordnes ved at private gravsteder fredes og at dette føres inn som en heftelse i eiendomsregisteret (matrikkelen) slik at senere brukere av eiendommen ikke risikerer å grave opp mer eller mindre nedbrutte kropper i vanvare.

Så har vi mer generelle holdninger til håndtering av døde kropper. De fleste vil ta hensyn til avdødes ønsker om hva som skal skje etter døden, men i praksis vil de nærmeste pårørende rå over kroppen.  I dag vil valgene være kremering/kistebegravelse, merket/umerket gravsted, utsmykking av gravstedet og eventuelt askespredning.  Men man kan tenke seg en lang rekke andre gravferdsskikker med tradisjon hos oss eller andre steder i verden, og også helt nye løsninger.

En metode som har tradisjon hos oss er senking av lik på havet.  Så vidt jeg forstår har vel dette begrenset seg til dødsfall om bord i krig eller andre situasjoner hvor det har vært uhensiktsmessig å frakte liket i land.  Balsamering av lik er vanlig i mange land, hos oss er vel dette mest vanlig med lik som brukes til forskning og undervisning ved medisinske fakulteter

Av mer fremmede metoder for oss er for eksempel himmelbegravelsen Njål nevner (jeg kan godt se for meg at man kunne få til noe lignende på øde holmer og skjær i Norge) eller endog kannibalisme.  Mer moderne metoder er frysetørringen som er nevnt, men også alkalisk hydrolyse (kroppen løses opp i lut og behandles som annet avløpsvann) eller sending av asken ut i verdensrommet.

For meg mener jeg at metoder som er i samsvar med den dødes og de nære pårørendes ønsker, og som ikke fører til vesentlige ulemper for samfunnet ellers, burde være lovlige.  Ting går jo i den retningen; tidligere var det et absolutt krav om bruk av kiste ved begravelser, nå kan man få fritak for dette (f.eks. for muslimer og personer som mener at det er feil å bruke penger og ressurser på en kiste som skal råtne eller brennes likevel). Kirkelig arbeidsgiver- og interesseorganisasjon har laget en veileder for håndtering av begravelser uten kiste.

Kommentar #17

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Hva med dyr

Publisert over 4 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
Så har man hensynet til stedet der en kropp graves ned. Om man skal tillate at det graves ned lik i private hager og lignende må man ta hensyn til fremtidig bruk av området - hvis

Forurensning fra kjæledyr blir vel omtrent den samme som fra mennesker, men jeg ser at folk har private kjæledyrplasser til døde små venner i et hjørne av hagen ... ofte med steinstøtter. Finnes der noen restriksjoner der?

Kommentar #18

KarI Erik BirkeIand

1 innlegg  688 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Marianne Solli. Gå til den siterte teksten.
Forurensning fra kjæledyr blir vel omtrent den samme som fra mennesker, men jeg ser at folk har private kjæledyrplasser til døde små venner i et hjørne av hagen ... ofte med steinstøtter. Finnes der noen restriksjoner der?

Jeg vil anta at kommunen kan sette begrensninger iht forurensings- og drikkevannslovgivningen (og kanskje etter plan- og bygningsloven dersom det tar helt av), men kjæledyr er unntatt det generelle forbudet mot nedgraving av døde dyr så lenge de gravlegges så dypt at de ikke graves opp av åtseletere.

Kommentar #19

Lars Olle Engaas

4 innlegg  36 kommentarer

Vi eier vår kropp i liv og død

Publisert over 4 år siden

Det er kommet kommentarer på mitt avisinnlegg som handler vår aske, der Norge er et paternalistisk, udemokratisk og underutviklet land på dette området, sammenliknet med mange andre land, etter min mening. Askespredning var fullstendig forbudt før 1997, og det har nok vært den norske kirkens teologiske syn som har vært den største motstander av askespredning. Likevel har det etter gravferdsloven vært tillatt for aristokrater å ha privat gravsted på egnet sted, og fortsatt er det i denne forbindelse forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Askespredning bør kunne finne sted på steder der den døde personen har en emosjonell tilknytning til. Dette er det ikke anledning til i dag. Det er fylkesmannen som har eneretten til å bestemme hvor asken skal spres.

Like viktig som askespredning er det at vi har eiendomsretten til urnen, som vi skal kunne plassere på steder avdøde eller pårørende har emosjonell/praktisk tilknytning til. I Sverige er det lov å dele asken i flere urner. Det er ikke lov i Norge.

Når det i Storbritannia er lov med private kistegraver på egen eiendom, også med tillatelse på andres eiendom, så burde det bli anledning i Norge til at urnen kan utleveres til pårørende. Hvorfor kan man ikke få lov å oppbevare urnen i sitt eget hus eller leilighet? Det plager ingen andre, og asken kan deles i flere urner til andre pårørende. Ønsker noen av de pårørende en ordinær grav, kan noe av asken plasseres der.

Det er ganske merkelig at Fremskrittspartiet er tilhenger av aktiv dødshjelp, men sannsynligvis imot privat eiendomsrett av urner. Det burde vært omvendt.

Med tiden vil også den private eiendomsretten til urner bli tillatt i Norge. Ethvert samfunn befinner seg til enhver tid på et bestemt utviklingstrinn - også Norge. Det kan illustreres med følgende digresjon:

 Nå i april i 1864 ble de to siste i Oslo henrettet på Etterstad, om vi ser bort fra henrettelsene etter krigen. Den gang på Etterstad var 5000 til stede for å bli underholdt med å se to bli halshugget av Samson Isberg. I dagens Oslo tilsvarer antallet omtrent 50-60 tusen tilskuere. 

Kommentar #20

Marianne Solli

19 innlegg  1547 kommentarer

Takk

Publisert over 4 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
Jeg vil anta at kommunen kan sette begrensninger iht forurensings- og drikkevannslovgivningen (og kanskje etter plan- og bygningsloven dersom det tar helt av), men kjæledyr er unnt att det generelle forbudet mot nedgraving av døde dyr så lenge de gravlegges så dypt at de ikke graves opp av åtseletere.

for henvisning til den loven. Da vet jeg hva jeg skal forholde meg til, hvis jeg overlever kattepusen min.

Kommentar #21

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
KarI Erik BirkeIand. Gå til den siterte teksten.
Av mer fremmede metoder for oss er for eksempel himmelbegravelsen Njål nevner (jeg kan godt se for meg at man kunne få til noe lignende på øde holmer og skjær i Norge) eller endog kannibalisme.

Jeg kan anbefale å lese en av Færøviks bøker om sine reiser til Tibet. Der er prosessen og mytologien rundt beskrevet. Jeg fant det å være god lesning. 

Kommentar #22

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Lars Olle Engaas. Gå til den siterte teksten.
. Likevel har det etter gravferdsloven vært tillatt for aristokrater å ha privat gravsted på egnet sted, og fortsatt er det i denne forbindelse forskjell på kong Salomo og Jørgen Hattemaker.

Askespredning bør kunne finne sted på steder der den døde personen har en emosjonell tilknytning til. Dette er det ikke anledning til i dag. Det er fylkesmannen som har eneretten til å bestemme hvor asken skal spres.

Det finnes svært få unntak for aristokrater mht og begravelse. Jeg kjenner til at familien Treschow har en egen gravlund, men vet ikke om andre. Fridtjov Nansen ble begravet på Polhøgda i 1930 men det var ingen selvfølge. Slik jeg husker det var det en slags ex-gratia-handling for hans tjeneste for landet. 

Ellers er det å si at det er ryddig og greit at de døde er samlet på kirkegården. Jeg regner med at det er derfor man har kirkegårder, og at det også derfor har vært strengt. Når det er slik har det også med respekten for avdøde å gjøre. Når man dør er man omsluttet av et regelverk som ivaretar at kroppen ikke skjendes, at den behandles med respekt og at vår integritet fra livet videreføres også den siste veien. Da er det praktisk med regler slik at det blir lik behandling, eller i det minste at de som skal gjøre jobben vet hva de skal gjøre. Det er også definert at man ikke uten videre kan stjele innvollene, noe som skal ha vært vanlig på mange sykehus, slik det også har blitt utført eksperimenter på lik ved at de har blitt kastet i gulvet for å måle effekten på kroppen. Slike forsøk har vært stoppet fordi de har vært å anse i strid med respekten for avdøde.

Heller ikke pårørende får lov å gjøre hva de vil med en avdød. Ved syning er man ikke alene med avdøde i den grad at man kan skade kroppen. 

Hvem vil kjøpe en eiendom med en grav i hagen? Hvilke regler skal gjelde for å besøke graven? Skal de etterlatte komme etter eget forgodtbefindende å besøke graven til tross for at eieren av hagen har andre planer den dagen? Dette virker ikke særlig gjennomtenkt. 

Kommentar #23

Dag Løkke

10 innlegg  2331 kommentarer

Publisert over 4 år siden

I denne tråden har min VD-venn Njål Kristiansen hatt mange gode kommentarer. Les dem! Innimellom kan han også være morsom, uten at det går ut over seriøsiteten. Derfor drister jeg meg til å si at det å stå askefast får en ny betydning etter dette!  

Kommentar #24

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Dag Løkke. Gå til den siterte teksten.
Derfor drister jeg meg til å si at det å stå askefast får en ny betydning etter dette!

Jeg er opptatt av likbehandling ifbm begravelser. 

Kommentar #25

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Kolumbariumet - den nye arvtageren ved livets slutt?

Publisert over 4 år siden

PLASSMANGEL er et av stikkordene som gravferdsbransjen visstnok er nødt til å forholde seg til i årene fremover, og særlig i det øyeblikket generasjonen jeg selv representerer nærmer seg rulatoralderen og x-large eldrebølgeboomen er få skrittlengder fra livets slutt.

Jeg har sett noen skissetegninger og forskjellige arkitektutkast som løsningsforslag i møte med den kommende befolkningsveksten, og at kirkegården således kan få sin fremtidige avløser i form av kolumbariumer i sentrumsnære storbyområder.

Et arkitektfirma mente blant annet at flere av de tomme tilfluktsrommene noen få meter under bykjernelarmen i Oslo, var egnede lokaler for videreutviklingen av såkalte kolumbariumer der urnene altså finner sin siste "standplass" i små fordypninger i betongveggene.

"Gravferdsbransjen ønsker innspillet velkommen", skrev Aftenposten i 2012.

Og nettopp fordi kremasjonsetterspørselen er økende, vil flere spørsmål omkring kolumbariumene som et gunstig gravferdsalternativ, presse seg frem.

Vel, vi får se hva likbransjen etterhvert lander på som mest hensiktsmessig - for i kalenderåret 2030 vil innbyggertallet i hovedstaden passere 800000 og da er det kanskje ingen vei utenom - enn at rulletrappen på vei ned til T-banesporet har en "urneholdeplass" next door..?

Kommentar #26

Njål Kristiansen

158 innlegg  20651 kommentarer

Publisert over 4 år siden
Eirik Flikke. Gå til den siterte teksten.
Jeg har sett noen skissetegninger og forskjellige arkitektutkast som løsningsforslag i møte med den kommende befolkningsveksten, og at kirkegården således kan få sin fremtidige avløser i form av kolumbariumer i sentrumsnære storbyområder.

Slike finnes mange steder i verden. Man trenger knapt en studietur til Argentina av den grunn. Hvis det er mangel på gravplasser er det en relativt smal sak å klaske opp kolumbarier. Jeg vil tro at det er plass på allerede eksisterende gravlunder om man bygger dem som td en vegg på en side av lunden. Løsningen er veldig enkel selv om det må være litt avløp og planering til. Det burde være en grei løsning samtidig som folk slipper å ligge spredd rundt i tyttebærlyngen. 

Kommentar #27

Gunnar Søyland

18 innlegg  2558 kommentarer

Arne og Hulda Garborgs aske er hauglagt

Publisert over 4 år siden
Njål Kristiansen. Gå til den siterte teksten.
Det finnes svært få unntak for aristokrater mht og begravelse. Jeg kjenner til at familien Treschow har en egen gravlund, men vet ikke om andre. Fridtjov Nansen ble begravet på Polhøgda i 1930 men det var ingen selvfølge.

i hagen rundt deres hytte Knudaheio på Undheim i Time kommune på Jæren.

https://no.wikipedia.org/wiki/Knudaheio

"Arne Garborg ble kremert etter sin død, og urnen med hans levninger ble hauglagt her i 1925. Enken Hulda Garborg ble hauglagt samme sted i 1935."

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere