Eyvind Skeie
En stor gruppe mennesker godtar ikke at kirken skal tolke deres tilværelse, i livet eller døden. Denne torpedoen kan komme til å senke folkekirken de kommende tiårene.
Så fikk vi en ventet melding:
Det er nå over halvparten av befolkningen i Norge som sier at de ikke tror. Det er 39
prosent som svarer at de ikke tror på Gud, mot 37 prosent som svarer at de tror. Og så er det 23 prosent som ikke har tatt stilling.
Dette endrer ikke kirkens kall til å forkynne evangeliet og til å lukke opp døren inn til det kristne trosmysteriet.
Men alle som forkynner må ta dette på alvor, ikke minst de som har tilgang til en mer åpen prekestol, for eksempel de som forkynner i offentlige medier, som radio, fjernsyn og aviser. De (eller
vi) bør spørre seg (eller oss) om hvordan det kristne evangelium skal bli forkynt inn i denne kulturen og samtiden, i spenningen mellom dialog og konfrontasjon.
Det går an å stille seg noen helt grunnleggende spørsmål knyttet til disse to stikkordene. Hvor hører, for eksempel, dialogen hjemme, og konfrontasjonen, og hvilke uttrykk skal de begge ha?
Konfrontasjon. Når må budskapet om Jesus Kristus med nødvendighet medføre konfrontasjon med mennesket i kulturen? Er det et riktig inntrykk at svært mye offentlig forkynnelse har så
mye preg av et ønske om å skape godvilje og vennligsinnet samtale at noe av skarpheten i evangeliet blir borte?
Men at 62 prosent av befolkningen enten svarer nei eller stiller seg indifferente til spørsmålet om Gud, er ganske alarmerende på mange måter for kirken, og ikke minst for Den norske kirke som folkekirke.
LES OGSÅ: Flertallet av kirkemedlemmene er ikke kristne
Dette betyr i praksis at nærmere 2/3 av befolkningen har avsatt kirken som den institusjon som skal gi dem livstolkning i tilværelsens avgjørende øyeblikk.
Konflikter. På denne bakgrunnen kan vi forstå alle de små og store konfliktene som oppstår i forbindelse med kirkelige ritualer, ikke minst begravelser, som har vært aktuelle den seneste tiden.
Les Sunniva Gylver: Forkynner vi ikke Jesus, formidler vi indirekte et annet budskap
Blant denne store gruppen av mennesker som enten ikke tror på Gud eller kjenner seg hjemløse i det religiøse landskapet, finnes det mange personer med høy etisk, estetisk og filosofisk bevissthet. Men de godtar ikke uten videre at kirken skal tolke deres tilværelse, i livet eller døden. Dette er den egentlige torpedoen som skytes mot kirkeskipet og som kan komme til å senke folkekirken i løpet av de kommende tiårene.
Disse tallene synes å være helt i motstrid til den religionspolitiske virkeligheten som både Stortinget og Kirkerådet befinner seg i, hvor man forhandler om et stort religionspolitisk forlik som
også innebærer omfattende statlig finansiering av den grunnlovsfestede folkekirken.
Mot null. Dersom utviklingen fortsetter, vil den allerede svekkede kirkepolitiske kontoen bevege seg mot null.
For kirken vil det fremdeles være et kall og en oppgave å befinne seg i skjæringspunktet mellom forkynnelse og livstolkning. I dette ligger folkekirkens redning.
Det vil kreve all mulig faglighet, fromhet og kreativitet å befinne seg der.
Kirken trenger strateger for en annerledes tid.
FØRST PUBLISERT PÅ SKEIES EGEN BLOGG, OG SÅ I VÅRT LAND 2. APRIL 2016
Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land
Skriv innlegg
Jeg er ganske sikker på at prekestolen skal brukes til å forkynne eller fortolke evangeliet slik at legfolket kan se dets verdi i sin tid. Skriftlesningene og fortolkningene er ikke noe som skal diskuteres fra prekestolen.
Jeg tror at her pekes det på en av DNKs mest ømme tær. Dialogen er uendelig og tilsynelatende uten holdepunkter eller retningslinjer. Jeg ser en kirke som ikke er noe, som ikke klarer å samle seg til et noenlunde felles uttrykk. Dette er i mine øyne feilen. Man blir ikke gjenkjennbar. Liturgien kan sprike, prestenes budskap kan sprike, og alt peker i retning av sprik, uenighet og vag dogmatikk fordi man ikke kan støte noen. Det er 20 år siden jeg forlot DnK, så mitt intrykk kan være foreldet, men når jeg ser den offentlige debatt tror jeg egentlig ikke det heller. Men uansett, dialogen kan ikke foregå fra prekestolen, men må skje i egnede fora som mediene eller møtevirksomhet hvor leg og lærd møtes, eller også bare lærde for å forme den kurs man vil stå for. De siste årene har vist oss hvor vanskelig det er, og jeg ser ikke hvordan man skal klare å samle seg nå som alt virker være individualisert.
Her er tingen. Folkekirken er et umulig konsept. Det er bygget på statlig tvang, og når tvangen reduseres blir det umulig og opprettholde folkestatusen. Krampeaktig forsøker man og holde på skolegudstjenester, være den prefererte plass i kriser, økonomi, vielser, begravelser, lønninger til ansatte, samtidig som en tenker at det å få denne hjelpen til å få folket på plass ikke skal gi folket en inflytelse på hva troen består av.
Uten hjelpen vil folkekirken splittes i ulike denominasjoner med ulik tro. Slik det må være.
Kirkens strategi burde være en erkjennelse av at den ikke er en folkekirke.
Først takk til vår alles gode prest og salmedikter Eyvind Skeie for et godt innlegg!
Til Njål Kristiansen (#1) vil jeg si at det sprik og den "vage" dogmatikk du ser i Den norske kirke via den offentlige debatt, den opplever ikke jeg i de menighetsfelleskap som jeg frekventerer. Debattene her på Verdidebatt, og i andre fora, avspeiler på ingen måte den virkeligheten som vi opplever i menighetene våre. I sistnevnte opplever i alle fall jeg varme fellesskap og trosstyrkende samling på den felles grunn vår kristne kirke bygger på.
Morten Christiansen (#2) kan ha mye rett i at folkekirkeidéen svekkes med synkende medlemstall. Men kirken kan også velge å definere seg som folkekirke ut fra sin målgruppe. Om kirken ikke alltid (i fremtiden) kan sies å være en folkekirke ut fra sin oppslutning i folket, så kan den fortsatt være en kirke for folket. Så lenge kirken har som mål og oppgave å nå ut med det kristne budskapet til så mange som mulig i hele det norske folk, vil den ha rett til å kalle seg en folkekirke.
Det er bra. Sett utenfra kan man få inntrykk av at det ikke er annet enn sprik, svik og maktkamp. Om det er anderledes i den interne virkelighet er det bare bra. Vi trenger alle at DNK er en sterk institusjon som fortsetter tradisjonen som bærer av norsk kultur.
Jeg lar meg vel forvirre av at mange av ytringene på VD kan være preget av andre folk utenfor DNK som har veldig sterke og høylytte meninger men som sogner til sekter av ulik kvalitet langt fra kjernen i DNK.
Jeg tror at Kirkens strategi bør være å utvikle seg til et sted der mennesker er velkomne til å arbeide med sin egen tvil og tro, i gode og onde dager, uten å kreve at man skal tro på begrensende dogmer. Det er noe som heter kristen-humanisme, der mennesket settes i sentrum og der kristne verdier bidrar til å skape mening. Få, om noen, lutherske prster har vært nærmere dette enn Helge Hognestad. Men ham kunne den norske kirken ikke akseptere. Jeg tror Kirkens holdning der stanset mange søkende mennesker på veien. Omvendelse til en stålsikker tro er for de meget få. Heldigvis. Jeg fant engang en klistrelapp i USA der det sto: "Believe those who seek the truth. Doubt those who find it". Vi er forskjellige og skal vandre hver enkelts vei, innenfor meget vide grenser. Kirken bør være en prosessleder, ikke en dogmeforkynner.
For meg er det naturlig å sitere Hans Børli: Den navnløse:
Kristendommen - tja,
den kan være temmelig lunken.
Som lukten av prestefis
i sakristiet.
Alt dette ulne Jesus-pratet
har gjort Vårherre til
en tannlaus gammel gubbe
som lever på kår hos Sønnen.
Er det rett å ta lynet ut av Jehovas hånd
på denne snakkesalige måten? Nei-
den som alltid ferdes til fots
underåpen himmel, demn som
skjelver for tordenværets velde,
slåss mot vinterstormene,
lytter ved sommerengene,
han aner
en høgere guddom:
Den ansiktsløse, den navnløse
som bor i boliger av lys
der du må legge av deg din menneskeham
ved porten før du trår inn,
slik husmennene i gamle dager
måtte kippe av seg de jordete skeoen
før de gikk inn til husbonden.
Det er ikke mulig for oss mennesker
å uttale den navnløses navn
fordi vi har ord
og tunge.
Jeg tenker: det er ikke rart at stillhetens dikter og mester, Jon Fosse, har konvertert til den katolske kirken. Jeg tror vi vil få se mange slike konverteringer i tiden som kommer. Det er der mange finner den ordløse sammenhengen når de skjønner at alt dette helgenpratet etc. bare er metaforer for å forsøke å sette ord på det ordløse, te navnløse, det vi alle sammen søker etter.
Takk til dere som har skrevet her fordi dere har holdt dere til saken.
Merk at jeg skrev i "strategier for en annerledes tid", men "strateger for en annerledes tid".
En strategi er noe som "finnes opp" i et ledende forum.
En strateg er et menneske som makter å forstå tiden og å være til stede i den på en slik måte at de gode forandringskreftene kommer i bevegelse.
For øvrig er det mange flere enn Hans Børli og Jon Fosse som har sagt viktige ting om stillheten.
Og vi er mange som forsøker, på ulike vis, å tegne bilde av den kirken som Hans Erik Heier etterspør. Denne bevegelsen finnes alt, i den norske folkekirken. Men fordi den nettopp er stille, får den ikke alltid oppmerksomhet.
Jeg tillater meg å sitere noe jeg skrev i boken "Jesu syv fødsler", for omkring ti år siden:
Pilegrimens ord etter oppbruddet:
Før hang jeg fast i alt det kjente.
Hverdagens mange gjøremål
gjorde at drømmen ble holdt nede.
Nå er jeg innviet til reisen,
til det å være i bevegelse.
Før var jeg en av dem
som hadde fanget Gud i ritualet.
Nå har jeg mange altere langs veien;
et flyktig ansikt og en sten i grøften,
et meget gammelt tre, en blomst, en kilde,
ja, alt jeg ser er helligdommer nå
og det jeg lengter etter er å gå.
Eyvind Skeie
