Olav Øygard

Biskop
2    0

Den norske kirke i en ny tid

Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni».

Publisert: 1. apr 2016 / 522 visninger.

Vi har nylig lagt bak oss feiringen av kirkens største høytid, påsken. Markeringen av høytiden ble innledet med nyheter om at nå er det godt under halvparten av befolkningen i Norge som sier at de tror på en gud. Like etter smalt det i Europa, denne gangen i Brussel. Meningsløs vold og terror, som treffer helt tilfeldige mennesker, og som skaper redsel og angst. Det kristne budskapet om fred, om liv og om nåde trenges når slikt skjer.

Det er snart kirkemøte. Den norske kirkes øverste ledelse skal møtes i Trondheim 6.-12. april og drøfte viktige sider ved kirkens framtid. Båndene til staten skal løsnes enda mer fra 1/1-2017. Den norske kirke skal bli et eget rettssubjekt, og vil få større frihet i forhold til staten, samtidig som vårt norske samfunn får større religionsfrihet idet de forskjellige trossamfunnene i Norge likebehandles i større grad. Men fortsatt er flertallet av Norges innbyggere medlemmer av Den norske kirke, og fortsatt døpes ca 70% av barna som blir født i Norge. På årets kirkemøte skal man også behandle saken om kirkelig vigsel for likekjønnede. Det er grunn til å tro at kirkemøtet vil vedta at det skal utarbeides en slik liturgi.

Hvordan skal Den norske kirke opptre i dagens samfunn? Meningene er mange, og kritikken mot Kirken og dens ledere er det ikke så vanskelig å oppdage. Undertegnede har uttalt meg om både klimapolitikk og flyktninger. Jeg har oppfordret til en større grad av nøkternhet i vårt vestlige forbruk og utvinning av olje og gass. Jeg har også prøvd å kommunisere vårt ansvar for mennesker i nød, også flyktninger som er hos oss.

Jeg har blitt kritisert for å blande tro og politikk, og har med rette fått beskjed om at det er våre valgte politikere som skal bestemme statens politikk, og ikke forskjellige biskoper og andre ledere i kirken. Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni». Vi vil gjerne fortsette å mane til godhet mot alle mennesker – og det må vi klare uten at det skal være et tyranni. På den annen side: kirken skal være for alle, og det er viktig at vi ikke stiller oss slik at kirkens medlemmer er så uenige i det som blir sagt fra enkelte av oss at de vender både kirken og troen ryggen.

Når kirkelige organer uttaler seg i samfunns-spørsmål, utfordres vi også på om vi skal levere løsninger på saker som til dels kan være svært komplekse. Noen ganger kan nok kirken med god grunn ha forslag til konkrete løsninger. Vi kan for eksempel som kirke gjerne uttale oss om at samisk språk må kunne brukes aktivt i samfunnet vårt. Dette kan vi gjøre med troverdighet, i alle fall dersom vi selv bidrar til det. I andre saker vil det ikke være så naturlig at vi er så konkrete, men likevel må vi kunne stille kritiske spørsmål til beslutningstakere.

Kirkens fremste oppgave har alltid vært å vitne om frelsen i Jesus Kristus. Påskens dramatiske beretning om Jesu lidelse og død – og at han sto opp igjen fra de døde vil alltid være kjernen i Kirkens budskap til alle tider, og uansett hvordan samfunnet endrer seg. Dette har vi felles med alle de andre kristne trossamfunnene. Kirkens budskap er 2000 år gammelt. Men det er fortsatt aktuelt. Budskapet om liv og håp, om nåde og barmhjertighet skal fortsatt lyde i kirkene våre. Det er en nær sammenheng mellom vår kirkes engasjement for at alle mennesker skal bli kjent med det kristne budskap og kirkens diakonale engasjement for at alle mennesker, uansett hvor de bor, uansett hvilken etnisitet de har, og uansett funksjonsnivå, skal kunne ha gode og meningsfulle liv.

Pave Frantz har kommet med bok i vinter. Den heter «Guds navn er barmhjertighet». Paven formidler med sterke ord ansvaret for å formidle budskapet om Guds nåde og barmhjertighet, samtidig som han frimodig utfordrer både troens folk og alle gode krefter om å bringe mer rettferdighet inn i verden, og å hjelpe mennesker i nød, uansett hvor de er. De som fulgte med på påskemessen fra Roma i år la sikkert merke til at dette engasjementet hos paven ikke svekker hans formidling av budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde.

Vi opplever at vår kirke står i store meningsfulle oppgaver over hele landet. I vårt nordligste bispedømme, Nord-Hålogaland står kirken fortsatt sterkt. De fleste benytter seg av kirkens tjenester. Vi vil fortsatt være en levende kirke som er til stede i hele Troms, Finnmark og Svalbard. Vi vil fortsette å bygge menighet, vi vil være til stede for mennesker både i sorg og glede, og vi vil også gjerne være en røst i samfunnet.

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #1

Roald Øye

180 innlegg  1103 kommentarer

Biskopen i nord har talt - -

Publisert over 1 år siden
Olav Øygard. Gå til den siterte teksten.
Det er snart kirkemøte. Den norske kirkes øverste ledelse skal møtes i Trondheim 6.-12. april og drøfte viktige sider ved kirkens framtid.

om alt annet enn om teologiske belegg for liturgi for likekjønnet ekteskap, bl.a. om innvandringsbølgen og volden i Brussel som han ikke ser som noen fare for norsk kultur og økonomi. Også det norske samfunn går etter 12. april "inn i en ny tid".

Svar
Kommentar #2

Ben Økland

13 innlegg  3899 kommentarer

Seriøst

Publisert over 1 år siden

Så vidt jeg husker, og med forbehold om at jeg husker feil:

Filosofen Nikolaus Cusanus regnes for å være en betydelig platoniker. Han ble pavens advokat. Aldri har noen annen ikke-geistlig person bekledt et så høyt rangert embete i den katolske kirken.

Da Konstantinopel ble inntatt av de muslimske Osman-tyrkerne i 1453, markerte dette slutten for Øst-romerriket. Paven sendte da Cusanus, som sin representant og fullmektig, til sultanen for å forhandle fred.

Cusanus fremførte (helt fritt, og ifølge min sviktende hukommenlse) følgende resonnement:

"Både muslimen og den kristne tror på en, eneste, sann Gud. Både muslimen og den kristne er fullstendig overbeviste om at det finnes ingen andre, sanne Guder. For enhver, holdbar logikk må det da nødvendigvis være samme Gud de tror på. Ingen av dem kan fornuftig påstå at den Gud som den andre parten tror på, er en annen Gud, for det fins jo ingen annen - i følge begge parter. Faktisk kan den teologiske uenigheten skjæres ned til at det som muslimen og den kristne er uenige om, er hva som er den rette måten å tilbe Gud på. Dette kan ikke være noe vettugt grunnlag for å drive på med å slå hverandre ihjel".

Jeg synes resonnementet holder vann. Hva synes du?

For å forhindre mulige blindspor: I et så grunnleggende spørsmål kan det ikke være avgjørende viktig hvilket morsmål man har: Yahweh, Elohi(Elohim)/Allah, Gud - På ulike språk betegner glosen(e) samme entitet: Den eneste, evige og sanne Gud.

Både muslimer og kristne mener at Jesus er hellig og ytterst sentral. Muslimen titulerer ham "profet", den kristne titulerer ham "frelser". So what? De snakker i det minste om den samme, historiske Jesus, og begge høyakter og helligholder ham.

Keiseren "kuppet" kristendommen og sørget for teologisk ensretting blant biskopene. Han kjøpte dem også, med penger og maktposisjoner. Deretter kunne han selv benytte kristentroen som en samlende, åndelig kraft i sitt store verdensrike, gradvis også til å utøve administrasjon i riket. Grunnsteinen var dermed lagt for den katolske kirke.

Muhammed(s etterfølgere) "kuppet" senere vesentlige deler av kristen tro og lære, inkludert den felles jødisk-kristne, gammeltestamentlige lære, og etablerte seg selv som religionsstifter og enda viktigere profet enn Jesus (fordi han selv angivelig var den siste, sanne profet).

Siden virker det som om de tre monoteistiske retningene har sloss som hund og katt. Med diverse, historiske mellomrom har det gått riktig ille for seg. Nå ser det ut som "vi er der igjen". Enkelte mener vi står foran en verdensomspennende sivilisasjonskrig, andre ser det som frelsesbringende "å drepe vantro".

For meg tar situasjonen seg ut som rene galemattias, som om mange troende ikke kan være skrudd riktig sammen i hodet. Det sømmer seg da verken fredens eller nestekjærlighetens forkjempere å drive på sånn?

Den norske Kirke er min kirke. Jeg er født og døpt inn i den, og ingen skal komme og fortelle meg at jeg ikke hører hjemme der. Kall meg gjerne "fritenker", det er en ganske dekkende betegnelse, egentlig. Men kom ikke her og si at det ikke er plass for meg i min kirke!

Jrg er så "frekk" at jeg drister meg til å spørre: Hvorfor skulle det ikke være plass for min nabo og gode venn, muslimen, også? Går det ikke an å oppføre seg inkluderende og ordentlig mot folk? Når jeg går i moskeen sammen med min venn, blir jeg hjertelig og varmt mottatt og opplever meg velkommen som medmenneske og uten forbehld. Når min venn leser hva muslimhaterne får seg til å skrive, også her på Verdidebatt, så blir han ordentlig lei seg og nedtrykt. Jeg, som er såkalt "etnisk norsk", kjenner da at jeg blir heit i panna og at det er fare for at (viking)blodet kan begynne å koke. Når muslimhaterne truer med å marsjere mot moskeen, og det kan tenkes å bli tøft i gatene, så går jeg dit sammen med min venn...

Vi kan da ikke ha det sånn? Kan kirken hjelpe? Slik jeg ser det, foreligger det en felles plikt til innsats her - altså for både kirke og moske. Kan man over hodet ikke være villig til å komme hverandre i møte? Det er viktig, og ansvaret foreligger her og nå. Om man eventuelt må kompromisse på ett eller annet punkt, ja endog svelge unna noen tros-dogmer som man har lagt seg til med gjennom tradisjonen, hva så? Målet, som er å fremme fred og nestekjærlighet i Guds/Allahs navn, burde vel hellige så pass innsats?

Eller hva mener du, biskop? En ulærd lekmann drister seg til å spørre deg.

Svar
Kommentar #3

Knut Rasmussen

78 innlegg  1360 kommentarer

Ikke samme Gud

Publisert over 1 år siden

 Faktisk kan den teologiske uenigheten skjæres ned til at det som muslimen og den kristne er uenige om, er hva som er den rette måten å tilbe Gud på. Dette kan ikke være noe vettugt grunnlag for å drive på med å slå hverandre ihjel".

Fra John 14: 

37 «Du er altså konge?» sa Pilatus. «Du sier at jeg er konge», svarte Jesus. «For å vitne om sannheten er jeg født, og derfor er jeg kommet til verden. Hver den som er av sannheten, hører min røst.» 38 «Hva er sannhet?» sa Pilatus.

Jesus sier: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Far uten ved meg.  7 Har dere kjent meg, skal dere også kjenne min Far. Fra nå av kjenner dere ham og har sett ham.»

Altså er sannheten en person og det er bare Jesus at vi kan kjenne Gud.

De som søker Gud gjennom andre, finner  en falsk Gud, mener altså en kristen.

For en muslim så er Allah over alle andre guder, altså kan ingen av si at det er den samme Gud.

Svar
Kommentar #4

Ben Økland

13 innlegg  3899 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
De som søker Gud gjennom andre, finner en falsk Gud, mener altså en kristen.

For en muslim så er Allah over alle andre guder, altså kan ingen av si at det er den samme Gud.

Er det da to guder det i virkeligheten er snakk om? Og så mener den kristne at hans Gud er ekte, mens muslimens Gud er falsk? Hvorfor snakker denne kristne om to guder, en sann og en falsk, når han i neste omgang vitterlig bekjenner at det fins bare en Gud - det fins ingen andre?

Og denne muslimen, tror du virkelig at han mener det fins flere guder, med Allah øverst blant dem, når han tilhører en religion som utvetydig slår fast at det fins bare en Gud ("Allah" på arabisk)? Han tror jo ikke at det fins flere guder, hvordan kan han da pluteseelig operere med flerguderi?

Og på toppen av det hele: Ingen av dem, verken muslimen eller den kristne, kan si at gudene deres er den samme Gud? Da må det jo i tilfelle være snakk om to guder - til tross for at begge tror fullt og fast på at det fins bare en, eneste Gud.

Hvordan får du dette til å henge logisk på greip? 

Svar
Kommentar #5

Knut Rasmussen

78 innlegg  1360 kommentarer

Publisert over 1 år siden

Allahu akbar (ar. الله أكبر) er eit arabisk uttrykk som tyder ‘Gud er størst/større’ men blir ofte omsett til ‘Gud er stor’. Frasen blir kalla takbir på arabisk. Han er eit viktig muslimsk uttrykk og symbol som blir brukt i formelle og uformelle situasjonar.

Allah betyr altså en enda større Gud en som står over de andre. Slik er også deres moral den står over alle andre moralkodekser. Derfor står de over de vestlige konvesjoner som menneskerettighetene.

Svar
Kommentar #6

Ben Økland

13 innlegg  3899 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Knut Rasmussen. Gå til den siterte teksten.
Allah betyr altså en enda større Gud en som står over de andre

Da oppfatter jeg deg slik at du her forfekter at den muslimske Allah er en slags øverste Gud innenfor et gude-hierarki hvor der er minst en annen gud, i tillegg til Allah?

Nå er jo kristendom og islam vanligvis omtalt som monoteistiske religioner - nettopp fordi både kristendom og islam begge forfekter som grunnleggende tro at Gud er den eneste, sanne Gud.

Mener du at Islam er en religion som tror på guder (i flertall), og som altså er en polyteistisk religion?

Beklager hvis jeg har misforstått deg, men hvis jeg har forstått deg riktig, så tror jeg du i så fall rett og slett tar feil.

Svar

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere

Siste kommentarer

Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
11 minutter siden / 6253 visninger
Rolf Larsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
31 minutter siden / 6253 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
32 minutter siden / 6253 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Egil Svartdahl på enhet og homofilisaken
rundt 1 time siden / 6253 visninger
Leif GuIIberg kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 131 visninger
Gjermund Frøland kommenterte på
Om du kan være god uten Gud?
rundt 2 timer siden / 210 visninger
Arnt Thyve kommenterte på
Israels hovedstad
rundt 2 timer siden / 131 visninger
Roald Øye kommenterte på
Til kirkesamfunn i Norge: Rettferdighetsteologi og staten Israel
rundt 3 timer siden / 424 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 546 visninger
Rune Eidsaa kommenterte på
Oslos nye biskop og verdier
rundt 3 timer siden / 546 visninger
Les flere