Verdidebatt

Den norske kirke i en ny tid

Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni».

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Vi har nylig lagt bak oss feiringen av kirkens største høytid, påsken. Markeringen av høytiden ble innledet med nyheter om at nå er det godt under halvparten av befolkningen i Norge som sier at de tror på en gud. Like etter smalt det i Europa, denne gangen i Brussel. Meningsløs vold og terror, som treffer helt tilfeldige mennesker, og som skaper redsel og angst. Det kristne budskapet om fred, om liv og om nåde trenges når slikt skjer.

Det er snart kirkemøte. Den norske kirkes øverste ledelse skal møtes i Trondheim 6.-12. april og drøfte viktige sider ved kirkens framtid. Båndene til staten skal løsnes enda mer fra 1/1-2017. Den norske kirke skal bli et eget rettssubjekt, og vil få større frihet i forhold til staten, samtidig som vårt norske samfunn får større religionsfrihet idet de forskjellige trossamfunnene i Norge likebehandles i større grad. Men fortsatt er flertallet av Norges innbyggere medlemmer av Den norske kirke, og fortsatt døpes ca 70% av barna som blir født i Norge. På årets kirkemøte skal man også behandle saken om kirkelig vigsel for likekjønnede. Det er grunn til å tro at kirkemøtet vil vedta at det skal utarbeides en slik liturgi.

Hvordan skal Den norske kirke opptre i dagens samfunn? Meningene er mange, og kritikken mot Kirken og dens ledere er det ikke så vanskelig å oppdage. Undertegnede har uttalt meg om både klimapolitikk og flyktninger. Jeg har oppfordret til en større grad av nøkternhet i vårt vestlige forbruk og utvinning av olje og gass. Jeg har også prøvd å kommunisere vårt ansvar for mennesker i nød, også flyktninger som er hos oss.

Jeg har blitt kritisert for å blande tro og politikk, og har med rette fått beskjed om at det er våre valgte politikere som skal bestemme statens politikk, og ikke forskjellige biskoper og andre ledere i kirken. Kirkens ledere har fått mange beskyldninger i det siste, den beskyldningen jeg har likt best, er når vi har blitt anklaget for «godhetstyranni». Vi vil gjerne fortsette å mane til godhet mot alle mennesker – og det må vi klare uten at det skal være et tyranni. På den annen side: kirken skal være for alle, og det er viktig at vi ikke stiller oss slik at kirkens medlemmer er så uenige i det som blir sagt fra enkelte av oss at de vender både kirken og troen ryggen.

Når kirkelige organer uttaler seg i samfunns-spørsmål, utfordres vi også på om vi skal levere løsninger på saker som til dels kan være svært komplekse. Noen ganger kan nok kirken med god grunn ha forslag til konkrete løsninger. Vi kan for eksempel som kirke gjerne uttale oss om at samisk språk må kunne brukes aktivt i samfunnet vårt. Dette kan vi gjøre med troverdighet, i alle fall dersom vi selv bidrar til det. I andre saker vil det ikke være så naturlig at vi er så konkrete, men likevel må vi kunne stille kritiske spørsmål til beslutningstakere.

Kirkens fremste oppgave har alltid vært å vitne om frelsen i Jesus Kristus. Påskens dramatiske beretning om Jesu lidelse og død – og at han sto opp igjen fra de døde vil alltid være kjernen i Kirkens budskap til alle tider, og uansett hvordan samfunnet endrer seg. Dette har vi felles med alle de andre kristne trossamfunnene. Kirkens budskap er 2000 år gammelt. Men det er fortsatt aktuelt. Budskapet om liv og håp, om nåde og barmhjertighet skal fortsatt lyde i kirkene våre. Det er en nær sammenheng mellom vår kirkes engasjement for at alle mennesker skal bli kjent med det kristne budskap og kirkens diakonale engasjement for at alle mennesker, uansett hvor de bor, uansett hvilken etnisitet de har, og uansett funksjonsnivå, skal kunne ha gode og meningsfulle liv.

Pave Frantz har kommet med bok i vinter. Den heter «Guds navn er barmhjertighet». Paven formidler med sterke ord ansvaret for å formidle budskapet om Guds nåde og barmhjertighet, samtidig som han frimodig utfordrer både troens folk og alle gode krefter om å bringe mer rettferdighet inn i verden, og å hjelpe mennesker i nød, uansett hvor de er. De som fulgte med på påskemessen fra Roma i år la sikkert merke til at dette engasjementet hos paven ikke svekker hans formidling av budskapet om Jesu oppstandelse fra de døde.

Vi opplever at vår kirke står i store meningsfulle oppgaver over hele landet. I vårt nordligste bispedømme, Nord-Hålogaland står kirken fortsatt sterkt. De fleste benytter seg av kirkens tjenester. Vi vil fortsatt være en levende kirke som er til stede i hele Troms, Finnmark og Svalbard. Vi vil fortsette å bygge menighet, vi vil være til stede for mennesker både i sorg og glede, og vi vil også gjerne være en røst i samfunnet.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

1

Annonse
Annonse

Mer fra: Verdidebatt