Verdidebatt

Nektes å føre sak

USA nekter folk å forsvare skillet mellom stat og kirke. Vanlige borgere oppfyller ikke kravene til å få saksøke.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I Norge har vi fortsatt «folke­kirke» og kristendom i Grunnloven. Slik er det ikke i USA, og slik har det aldri vært. Landet har et tydelig grunnlovsfestet skille mellom stat og religion. Hvis noe blir vurdert å være promotering av religion i offentlig regi, er det forbudt. Det har retten bekreftet mange ganger. Thomas Jeffersons formulering om at det er en «wall of separation» mellom stat og kirke, gjelder fortsatt.

Men så var det nettopp det da – hva er det rimelig å vurdere som promotering av religion? Det er vi jo uenige om her hjemme også. Human-Etisk Forbund mener for eksempel at julegudstjenester i skolens regi er forkynnelse av kristendom, mens andre ser ut til å betrakte dette som uskyldig kulturformidling. Dette skillet er gjennomgående i den amerikanske debatten også. Den kanskje mest omdiskuterte saken i så måte er det såkalte «Pledge of Allegiance» – troskapsløftet til flagget og landet som amerikanske skolebarn må si høyt hver morgen på skolen. Ord­lyden er vedtatt i Kongressen og sier blant annet at USA er «en nasjon under Gud».

Human-Etisk Forbunds ­meningsfrender i USA mener selvsagt dette er i strid med Grunnlovens skille mellom stat og religion. Når en offentlig troskapserklæring rett ut sier at USA er en «nasjon under Gud», så må det bli bråk. Troskapsløftet med sitt «one Nation under God» får imidlertid fortsette ufortrødent, til tross for at domstolene­ for lengst har kjent ting som ­bibellesing, bønn og religiøse oppslag på offentlige skoler i strid med Grunnloven.

Hvorfor? Det er to årsaker til dette. For det første har retten så langt konkludert med at troskapsløftet ikke handler om religion, men bare om kultur og tradisjon. For det andre, og dette er kanskje viktigst, så har domstolene lagt seg på en svært streng tolkning av lovene som styrer vanlige borgeres rett til å saksøke staten for slikt. Søksmål der staten blir beskyldt for å fremme religion i strid med Grunnloven, blir derfor i stor grad ikke realitetsbehandlet. Hvis domstolen konkluderer med at saksøkeren mangler «legal standing», blir saken avvist.

På grunn av dette har føderal høyesterett aldri realitetsbehandlet noen sak om troskapsløftet. Det samme gjelder det nasjonale mottoet «In God we trust» (som i likhet med troskapsløftet ble innført under kommunistfrykten i USA på 50-tallet). Alle forsøk på å få disse tingene kjent i strid med Grunnloven, har blitt stoppet. For å ha «legal standing» kreves det blant annet at du skal være personlig og konkret rammet, hardere enn andre. Det holder ikke å «føle seg diskriminert» eller argumentere prinsipielt for at noe er grunnlovsstridig.

Kritikere mener dette­ i praksis gir myndighetene en blankofullmakt til å gå svært langt i å blande stat og religion uten at noen kan utfordre dem i retten. For hvem kan egentlig saksøke staten for slike ting, når det kreves at saksøker må være personlig og konkret rammet, og ikke kan basere saken sin på prinsipielle argumenter? Mange av disse sakene handler jo nettopp om følt diskriminering og prinsipiell argumentasjon.

Her utøver domstolene opplagt skjønnsrommet sitt i de ­sekulæres disfavør. Hvis man spør seg i hvilken grad «In God we trust» på mynter og pengesedler egentlig angår hverdagslivet til den jevne amerikaner, så kunne dommerne ha valgt å definere det bredt, konsentrert seg om prinsipper og akseptert at slike ting faktisk angår alle amerikanere. Men de kan også definere det smalt, og si at du ikke har rett til å saksøke med mindre du rammes direkte, konkret og personlig. Det er den siste linjen som er valgt, og dermed har domstolene så langt sluppet å forholde seg seriøst til hvorvidt troskapsløftet og «In God we trust» er i strid med Grunnloven eller ikke.

Det lengste Human-Etisk Forbunds venner i USA har kommet mot disse tingene i rettsvesenet, var i 2002 da de vant i en appelldomstol i California. Da ble troskapsløftet dømt å være i strid med Grunnloven. Saken ble imidlertid anket og avvist i Høyesterett. Årsak? Manglende «legal standing». Igjen.

Både «In God we trust» og «under God» ble innført på 50-tallet på bakgrunn av klar religiøs mobilisering. I dag brukes disse to tingene aktivt av kristne som et bevis på at USA er et «kristent land», og som et ­argument for fortsatt særbehandling av kristendom. «In God we trust» og «under God» handler med ­andre ord så definitivt om ­religion, og ikke bare om «kultur og tradisjon».

Det er likevel fristende å spørre­ seg om USA er modent for at Høyesterett dømmer disse tingene i strid med Grunnloven. Her er det mye sterke følelser ute og går. En slik dom ville utvilsomt ha ført til massive protester, også fra en samlet politikerstand. De kunne fort ha vedtatt nye lover som slett ikke ville ha gått i sekulær retning. Den store seieren kunne med andre ha «backfired», som amerikanerne sier.

Først publisert i Vårt Land 23.3.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt