Urimelig om prester og kjøregodtgjørelse

I noen timer trodde jeg helt ærlig at Vårt Land hadde trykket aprilspøken sin noen dager for tidlig når de fredag 18. mars skriver om prester som mister deler av sin kjøregodtgjørelse. Men det er altså tilfellet – departementet har funnet ut at for å gi prestene mer like vilkår i forhold til andre arbeidstakere, må det strammes inn.

Vi skal ikke lenger få godtgjørelse når vi kjører til dagens første oppdrag, og heller ikke hjem fra det siste. (Og en skal heller ikke regne arbeidstid.) Med andre ord blir det for eksempel ingen kjøregodtgjørelse til søndagens gudstjeneste uansett avstand.

For det første så gir en slik ny ordning utslag som blir fullstendig urimelig for oss prester i distriktet. For de fleste byprester vil det knapt bety noe som helst, men når du har tre, fem eller kanskje over 20 mil til den aktuelle­ kirken, må alle og enhver skjønne at dette er urimelig.

Prestene er nå ansatt med hele prostiet­ som tjenestedistrikt. Det betyr­ at enhver prest kan påregne å bli satt til å gjøre tjeneste hvor som helst i prostiet­ ved behov.

Vi har altså hele prostiet som oppmøtested og må nå forvente at vi skal kjøre med egen privatbil 40-50 mil (på samme dag!) uten å få en krone i kjøregodtgjørelse, samt at vi bare kan regne om lag to timer som arbeidstid mens vi i virkeligheten har vært borte hele dagen, ja, kanskje 10-12 timer enkelte­ steder i Finnmark.

Og kostgodtgjørelse kan en selvfølgelig­ ikke kreve – for en har jo bare vært på jobb i to timer … Forklar det den som kan.

For det andre er argumentasjonen til departementet helt bak mål. De forklarer det som en følge av at boplikten er tatt bort. Men det har etter min mening absolutt ingenting med saken å gjøre. Det er mange år siden det ble presisert at reisegodtgjørelse ikke gis fra boligen, men fra kontoret/oppmøtested, selv om det var boplikt og enkelte således fikk en ufrivillig lang jobbreise. Prestens kontor må selvsagt være utgangspunktet for reisegodtgjørelsen – boplikt eller ikke.

Det andre argumentet til departe-
mentet er virkelig håpløst. «Ved at prestenes arbeidssituasjon nå blir mer lik det som gjelder for andre arbeidstakere­, er det også grunnlag for å endre …»

Men da må jeg spørre: Hvilke andre­ arbeidsgrupper har arbeidsområder på størrelse med våre prosti – og forventes å bruke privatbil til et utall ulike frammøtesteder uten å få kjøregodtgjørelse?

For noen dreier det seg om mange tusen kilometer i året. Jeg lurer virkelig på hvilke andre­ arbeidstakere­ departementet her sikter­ til. Det blir for eksempel litt underlig når presten nå blir den eneste tilsatte i kirken som ikke får kjøregodt-
gjørelse til gudstjeneste, mens kantor og kirketjener får det med største selvfølgelighet.

Nå står det riktignok at arbeids-
giver kan gi reisetilskudd utover hoved-
bestemmelsen, men denne vil i så fall være skattepliktig, og vil en arbeidsgiver i en presset økonomisk situasjon være sjenerøs med dette om han ikke må? Og reisen vil fortsatt være å anse som fritid og gir heller ingen kostgodtgjørelse.

Nei, her må departementet tenke seg om en gang til. Hvis formålet er å spare penger fordi vi kjører for mye, så gi oss heller noen retningslinjer for hvordan vi skal begrense kjøringen. Men sånn som departementet nå legger fram den nye ordningen, henger det faktisk ikke på greip!

Først publisert i Vårt Land 22.3.2016