Verdidebatt

Håpløs påske

Påske handler om håp. Men hvis det ikke er noe håp – hva da?

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Jesus ble født i en stall og lagt i en krybbe. Kirker og menigheter verden over forkynner at det handler om håp. Gud er blitt en av oss. Han er nær og deler vår vanskelige virkelighet. Når påsken kommer og graven er tom, gjelder det samme og enda mer: Livet har seiret over døden. Det er og skal være en ende på lidelsen. Det er håp.

Kristen tro bygger altså på påskens oppstandelse, og kristen­ tenkning har gjort håp til en nøkkel­kategori for å forstå livet,­ verden, Gud og mennesker. Håpet­ betyr frelse, frihet og en forventning om frigjøring fra denne verden og fram mot en ny himmel og en ny jord.

I noen versjoner av kristen teologi innkasseres dette håpet i form av et krav om umiddelbar lykke og velstand. Men på denne måten risikerer kristen tro og forkynnelse å komme i kraftig utakt med en grunnleggende livserfaring. Det er ikke slik at alt ordner seg. Det går ikke alltid bra til slutt.

Framgang er mulig å spore når det gjelder kreftforskning, fattigdoms­bekjempelse og på mange ­andre områder, men krig, undertrykkelse, sykdom og håpløshet ­består. Verden og virkeligheten er urettferdig, og filosofen Thomas­ Hobbes’ berømte formulering kan være treffende: ­livet er ensomt, fattig, ubehagelig, brutalt og kort.

Selv i velferds- og velstands-Norge gjelder dette. Mennesker blir syke og blir ikke friske. For noen er dette den håpløse hverdagen. Men tydeligst er dette kanskje blant verdens fattige og utstøtte. De som ikke nyter globaliseringens gleder, men står på utsiden eller holdes nede av den.

Den amerikanske drømmen er fjern – en forkastet illusjon eller en fortvilet drøm om det umulige. Håpet om en bedre framtid for seg selv, barn og barnebarn framstår som helt urealistisk. Det kommer ikke til å bli bedre.

I møte med en slik fattigdom og fortvilelse kommer også en annen­ tolkning av det kristne håpe­t til uttrykk: håpet om en ny og bedre verden en gang i fremtiden. Det kan bety flere ting. Det kan gi sårt tiltrengt trøst og retning for sosialt engasjement, men også opium for folket og en behagelig hvilepute for den selvtilfredse middelklassen.

Derfor trenger vi andre måter å forstå og forkynne håpet på. Vi trenger det den latin-amerikanske baptisten og sosial­etikeren Miguel de la Torre har kalt en teologi om det håpløse. Med det vil han bevege seg bort fra de enkle løsninger og dårlige unnskyldninger som legitimerer urettferdighet og fortvilelse. ­Poenget er altså ikke å gi seg hen til passiv fatalisme, men å være realistisk, ta fortvilelsen og ubehaget på alvor, og å bevege til handling.

Kirkeårets­ ­ulike faser og dager gir en mulig­het til å sette fortvilelsen i en sammenheng, og ikke minst er påsken et utgangspunkt for å utvikle en slik håpløs teologi. Høytiden går som kjent over flere dager. Den innledes med palmesøndag og avsluttes med påskedag.

Langfredag er bunnpunktet, mens påskedag er høydepunktet. Fredagen er lidelsens dag. Det er dagen for død og fortvilelse.­ Kirkene markerer langfredagen og fortvilelsen med rekviem og midnattsmesser. Det tvinger ­menigheten til å bli i og kjenne på lidelsen. Den omtales riktignok som Good Friday på engelsk, men hva som er godt, er ikke lett å se.

Men alt dette blir annerledes og tydelig på påskedag. Kristus er oppstanden. Døden har tapt. Livet har vunnet. Dermed kan gleden slippes løs. På søndag.

Min og manges påskefeiring bare tangerer langfredagen. Påske­ er først og fremst ferie. Slik har det vært, og slik kommer det nok til å bli. Når jeg likevel en sjelden gang mentalt svinger innom langfredagen, forstyrres ferieidyllen. Mine privilegier blir alt annet enn selvsagt. Jeg blir minnet om en ubehagelig ­mulighet og en fortvilet virkelighet som er andres og kan bli min.

Så det er her det gjelder å skynde­ seg langsomt. Når jeg bare så vidt er innom lang­fredag, går jeg glipp av lidelsen som et uutholdelig langdistanseløp. Smerten som vedvarer og ikke går bort, og fortvilelsen som bare fortsetter og fortsetter.

Heller ikke helgene resten av året minner mye om dette påskedramaet. Fredagen betyr tid for taco og time-out i sofaen. Lørdag betyr shopping og TV-serier, mens søndag er dagen derpå, med tur, middag og det gode liv.

Derfor gjelder det å oppdage lørdagen. Et helt døgn mellom langfredagens korsfestelse og påskedags oppstandelse. På lørdag er korset fortsatt død. Disiplene er langt nede og holder seg inne. Slik oppsummerer denne lørdagen altfor mange menneskers liv. I mørke. Innesluttet. Håpløst.

Kirken snakker for lite om helvete, hevdes det. Og det stemmer nok: at prester og pastorer er mer opptatt av å fortelle om tro, håp og kjærlighet. Om middelalderske forestillinger om smerte og pinsel må ofres på et slikt alter, er det lite å beklage. Men om tro, håp og kjærlighet forkynnes uten forankring til et håpløst helvete på jord, er det grunn til bekymring. Andre mener kirken er blitt sekularisert innenifra og etter­lyser mer bønn og helbredelse. Og det stemmer kanskje. Men 
det må være omsorg, ikke lettvinte løsninger på komplekse og konkrete problemer i menneskers liv.

Utvilsomt er troen, håpet­ og kjærligheten grunnleggende i den kristne fortellingen. Livets seier og håpet for alt og alle er kirkens evangelium. I min fortvilelse er det her jeg finner trøst. Like utvilsomt er det kirkens, kristnes og alles oppdrag å dele, delta og definitivt kjempe for alle menneskers rettigheter, frihet, likhet og brorskap. Det viktigste vi gjør, er å formidle lys i mørke. Rettferdighet i verden.

Men sann omsorg og troverdig rettighetsarbeid skal være i disse problemene, livene og virkelighetene. Vi skal ikke skynde oss fram med gode intensjoner, lettvinte løsninger eller virkelighetsfjernt håp.

Tvert imot: vår politikk må være realistisk, løsningsforslagene­ forsiktige og dyptgripende på samme tid. Og håpet – ja, det kan komme på søndag. Først må vi gjennom en lang lørdag.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt