Dialog er ikke alltid realistisk

Boken Jesussoldaten av Anders Torp og Tonje Egedius har aktualisert oppvekstvilkår for barn som vokser opp i religiøse trossamfunn der storsamfunnet har begrenset innsyn. I en kommentar (Vårt Land 17. mars) drøftet Alf Gjøsund i den forbindelse dialog versus lovverk.

Som i samfunnet for øvrig er det av og til nødvendig med et lovverk som både beskytter­ særlig barn og som gir signaler­ om hva som er akseptert eller­ ikke. I tillegg kan lovverk på sikt påvirke­ ­holdninger, slik for ­eksempel holdningen til å gi mindreårige alkohol på sikt er påvirket av et forbud mot dette.

Ingenting hadde vært bedre enn hvis dialog hadde vært nok for å fremme sunnere holdninger og utviklinger i samfunnet. Det samme gjelder trossamfunn.

Men er dialog alltid realistisk? Når et trossamfunn mener seg ledet av Gud og dermed er hevet over all kritikk, at samfunnet utenfor er styrt av Satan og dermed ikke kan samarbeides med, og setter til side menneskerettigheter og barns rettigheter, da er veien til dialog vanskelig.

Når uheldig praksis ved­rørende barn forklares gjennom bibelfortolkninger og rettferdiggjøres gjennom religiøs kultur, er det viktig at samfunnet griper inn gjennom lovverk. Dette har blant annet vært noe av argumentasjonen for en nedre aldersgrense for omskjæring av gutter i Norge. Gjennom lovregulering kan vi gi viktige signaler til trossamfunn om hva vi ikke anser som akseptabelt, blant annet hvordan barn behandles.

I Norge har vi et lovverk som ved å hensynta barns modenhet beskytter barn på mange områder. I henhold til Vergemålsloven kan ikke den som er under 18 år inngå bindende avtaler. Den som er under 18 år kan ikke stifte­ gjeld. Alderskravet på 18 fo­r 
ekteskapsinngåelse er dels ­begrunnet med barnets psykisk­e modenhet. Å bli medlem i enkelte trossamfunn innebærer i mange tilfeller at man forplikter­ seg til å gå inn i et livslangt lojalitetsforhold, ikke bare til en guddom, men til en organisasjon med tilhørende sterke konsekvenser­ for den som senere skulle velge­ å bryte sitt trosløfte.

En av konse­kvensene ved regelbrudd i ­enkelte lukkede trossamfunn er at svært unge barn kan risikere å bli ekskludert fra menigheten, noe som medfører helt eller delvis isolasjon fra familie og venner, en isolasjon som vil få store ringvirkninger for barnets utvikling og psykiske helse. Selv har vi mottatt mange henvendelser fra fortvilte unge i selvmordstanker på grunn av en slik situasjon.

Med tanke på de alvorlige konsekvensene ved innmelding i enkelte lukkede trossamfunn er det lite trolig at ungdom på 15 år er moden nok for en slik avgjørelse. Dette er bakgrunnen til at vi tidligere gjennom artikler og vår høringsuttalelse til NO2013:1, forsøket på lage en ny livsyns­politikk, har anbefalt at det settes en 18 års aldersgrense for å bli medlem av tros- og livsynssamfunn som praktiserer ekskludering av barn. Det handler ikke om ­aldersgrense for tro, men en aldersgrense for et forpliktende medlemsskap med konsekvenser barn ikke er modne til å se.

Et annet viktig virkemiddel kan være finansieringsordninger for trossamfunn, som i dag stiller få krav til trossamfunn. I Sverige er et av kravene at man ikke bryter barns rettigheter, noe som er bakgrunnen for at for eksempel Jehovas vitner ikke mottok støtte for 2016. Dette bør være et eksempel til etterfølgelse i Norge.

Hvis vi skal stå på barnas side er det viktig å lage et lovverk som beskytter barn og gir signaler til trossamfunn om at barns rettigheter skal respekteres.

Først publisert i Vårt Land 21.3.2016