Verdidebatt

De 99 og den ene

Vi er visst blitt så forbasket gode på Jesus, på teologi, på spektakulær karismatikk, kirkehistorie og menighetsvekst. Men så tilsvarende dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Etter å ha lest tilsvarene fra de pinsekarismatiske menighetslederne som i de siste ukene på ulike måter og parallellt har vært i medias søkelys, er det et par fellestrekk hos disse som har slått meg med forundring og tristhet:

Begge pastorene Torp og Christiansen har, hver på sin måte, uttrykt overfor sine kritikere at det er «leit at man opplever det slik». «Leit» at man har lidt åndelig skibbrudd, «leit» at man har opplevd seg misbrukt, og så videre. En slags halvhjertet beklagelse parallellt med en dårlig skjult forsvarstale med den velkjente argumentasjonen «vi er jo ikke fullkomne». Assosiasjonene går til Valla/Yssen-saken som verserte for 10 år tilbake: «Dersom jeg har såret noen, beklager jeg selvsagt det!»

I tillegg sås det indirekte tvil om kritikernes journalistiske motiver, at man angivelig skal være ute etter å «ta» organisasjonen i bitterhet over det man mener å ha blitt utsatt for, men som man jo egentlig bare har seg selv å takke for. I enkelte tilfeller er det også dem som mener at dette er en antikristelig agenda og iscenesatt svertekampanje der den onde selv står bak og trekker i trådene. Man åndeliggjør, man mistenkeliggjør og går i forsvarsposisjon. Samtidig hevder man – med rette – at det jo tross alt finnes så mange andre «positive» historier fra mennesker som har en annen versjon og opplevelse av saken, som har blitt velsignet med gode liv og ditto menighetstilhørlighet. Derfor blir det jo feil å gi så mye dyrebar tid og oppmerksomhet til disse plagsomme bråkebøttene, som attpåtil våger å foreta sin skittentøyvask i riksmedia. Hvorfor kan man ikke heller bare holde kjeft og la fortid være fortid? Vi må jo tenke fremover. Pliktene kaller.

Mitt tankekors i denne debatten som jeg tenke å avgrense mitt lille bidrag til her, gjelder følgende:

Hva mente Jesus selv var det rette å gjøre i en situasjon der en hyrde hadde 100 sauer, hvorav EN stakk av fra veien? Han hadde jo tross alt 99 prosent av flokken igjen, mer enn nok til å brødfø både seg selv og sine med. Han hadde fremdeles mye å være stolt av: En solid flokk med flotte lam som kunne bekrefte hans posisjon og troverdighet som storbonde. Kunne han da ikke bare si: Man må jo regne med litt svinn. Det er vel ingen som forventer at en sauebonde skal ha øyne i nakken heller, og følge med på alt som skjer? Det får da være grenser for å ta ansvar for andres liv også, kunne han saktens si med lojal oppbacking fra sine andre hyrdekolleger. Uff ja, det hadde vært greit å være hyrde, hadde det ikke vært for enkelte av disse idiotiske fårene. En fra eller til, pytt pytt..

Men Den Gode Hyrde himself hadde tydeligvis en helt annen holdning til problemstillingen. En bibeloversettelse av Lukas kapittel 15 sier:

«Da forklarte Jesus sine motiver ved å fortelle et bilde. Han sa: 4”Om noen av dere har 100 sauer og plutselig oppdager at han mangler en av dem, vil han ikke da forlate de 99 andre i ødemarken og lete etter den som er forsvunnet til han finner den? 5Jo, og når han finner den, blir han glad og bærer sauen hjem på skuldrene sine. 6Etterpå samler han vennene og naboene sine for at de også kan glede seg over at han har funnet igjen sauen han hadde mistet.»

Det som forundrer meg, er hvor tilsynelatende lett enkelte kristenledere tar på det å miste et av sine får. Det er liksom enda viktigere å vinne verden der ute og å bevare sitt teologiske image og prestisjefylte tjenestestatus, enn det er å bruke mer tid på den ene sauen som står der i villmarken og breker om hvordan man ikke lenger taklet livet i saueflokken. Evangeliet må jo stadig videre til de mange andre der ute. Tiden er kort. Men samtidig som man ønsker de nye fårene velkommen inn hoveddøren, lukker man istedet øyne og øre for det faktum at flere og flere faktisk finner veien ut bakdøra. Og noen breker høyere enn andre..

Jada, vi er blitt så forbasket gode på Jesus, på teologi, på spektakulær karismatikk, kirkehistorie og menighetsvekst. Men så tilsvarende dritdårlige på å møte frittalende enkeltmennesker med empati og respekt.  Jeg forstår at det kan være utfordrende og vanskelig å føle seg truet på sin åndelige troverdighet.  Men der man hadde trengt å bli lyttet til med forståelse, får man ikke sjelden heller en dose apologetisk retorikk og profesjonell kristelig unnvikelsesargumentasjon.  Hvorfor?

Hvor ble det av hyrderøsten som ifølge Overhyrden selv alltid ville bli gjenkjent av de bortkomne fårene? Hvor vanskelig er det egentlig å legge seg flat og imøtekomme de brekende sauene med en uforbeholden beklagelse: Jeg så deg visst ikke. Jeg hørte deg ikke i kakafonien av saueglam. Men du hører hjemme her hos meg. Du er elsket, du er viktig og du er savnet. Derfor forlater jeg de 99 andre en stund, for å hjelpe deg tilbake. Og om du fremdeles ikke vil, så skal du ihvertfall vite at du fremdeles er minst like dyrebar og verdifull for meg som alle de hvite fårene som breker unisont innenfor fårekveens trygge gjerder.

Les også Innenfor men utafor?

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt