Religion som lykkefaktor

«Påskeegg på fjellet er sikkert hyggelig det. Men dette berører veldig mye dypere». Dette sier den pateren Pål Bratbak til Vårt Land når han blir bedt om å kommentere det høye aktivitetstilbudet til Den katolske kirke i påsken. Bare i Oslo holdes det 173 gudstjenester på ti dager. Det tilbys messer på elleve språk.

I samme utgave gjengir Vårt Land hovedpunktene i undersøkelsen World Happiness Report 2016. Verdenslykkerapporten tar mål av seg å finne ut hva som skaper lykke. Ikke uventet finner vi la konfliktherjede land som Burundi og Syria nederst på listen. Stabile demokratier med god fordeling av velferd havner øverst. Land som Danmark og Sveits scorer høyt.

Rapporten bruker denne gangen mye plass på å diskutere hvilken effekt synkende religiøst engasjement har å si for lykke og velvære. Rapporten konkluderer med at i en tid der religion taper terreng, trengs sekulære organisasjoner som kan fylle noe av det vakuum som skapes når færre søker til kirker, moskeer og templer. Den påpeker at religiøse treffsteder er åpne for alle og har et universelt budskap de forholder seg til alle aspekter av livet og bidrar til en følelse av mening, oppløftelse og samhørighet.  Lykkerapporten går i rette med en individualistisk trend der konkurranse og suksess framstilles som livets mål.

Vi skal vokte oss vel for å hevde at en religiøs tro er en forutsetning for å oppleve personlig lykke. Historien er full av fremtredende, åndelige ledere som opplevde livet som kamp og konstant brytning. Reformatoren Martin Luther var en av dem som slet med tunge depresjoner.

Men ser man dette i et større samfunnsperspektiv, så er det ikke til å komme utenom at religion skaper viktige arenaer for fellesskap. De mange innvandrerne som er kommet til Norge, får del i dette fellesskapet gjennom tilbudet til Den katolske kirke. Opplevelsen av tilhørighet, er for mange en viktig forutsetning for å kunne oppleve at livet er meningsfylt.