Berit Hagen Agøy

15    5

Derfor bryter Israel folkeretten

Publisert: 19. mar 2016 / 2751 visninger.

Reidar Holtet ber (Vårt Land 16. mars) om konkret 
dokumentasjon på Mellomkirkelig råds (MKR) påstand om at Israel bryter folkeretten.

La oss ta utgangspunkt i det vi synes enige om: Israel har etter 1967 okkupert Vestbredden. Sikkerhetsrådsresolusjon 242 ber om «tilbaketrekking av israelske væpnede styrker fra okkuperte territorier i den nylige konflikten». Så langt har ikke Israel fulgt opp dette fordi noen fredsavtale ikke er kommet i stand. Så Israel er ifølge internasjonal rett fortsatt en okkupasjonsmakt.

Den 4. Genèvekonvensjonen gir regler for hvorledes en okkupasjon kan foregå. Israels okkupasjonspolitikk bryter med denne konvensjonen. Det mest opplagte eksempel er artikkel 49 som slår fast at «okkupasjonsmakten kan ikke deportere eller flytte en del av sin egen sivilbefolkning til det område som den okkuperer».

Dette betyr at de israelske bosettingene på Vestbredden er i strid med internasjonal rett. Når MKR oppfordrer til å ikke ha økonomisk samarbeid med israelsk nærings­virksomhet på Vestbredden, er dette en logisk og ­moralsk konsekvens av at vi ikke handler med selskaper som produserer varer og tjenester i ulovlige bosetninger. Vi vil heller ikke bidra til å opprettholde og utvide slike bosetninger. Dette er et lite kontroversielt syn.

Holtet blander dessverre sammen jødene og staten Israel. MKR kritiserer staten Israels okkupasjonspolitikk, men oppfordrer til økt samarbeid med jøder som arbeider­ for at Israel skal forbli et demokrati og en rettstat som respekterer

Først publisert i Vårt Land 19.3.2016

Svar

Bli med i debatten!

Skriv gjerne ditt synspunkt! Du må være registrert med fullt navn, og innlogget for å delta. Sett deg inn i retningslinjene. Brudd på dem kan føre til utestengning.
Vennlig hilsen Alf Gjøsund, religions- og debattredaktør Vårt Land

Skriv kommentar
Kommentar #51

Njål Kristiansen

140 innlegg  18779 kommentarer

Publisert over 1 år siden
Dag Løkke. Gå til den siterte teksten.
Det var imidlertid en ulykke at Israel tok seg til rette i 1967 og at mange lar de gamle landløftene styre politikken i dag. Det begås urett på begge sider i denne konflikten. Begge sider står bak grusomme handlinger. Det vil aldri bli fred i dette området før man slutter med å lese politiske løsninger ut av en bokstavelig tolkning av Bibelen, og slutter å neglisjere den vedtatte folkeretten.

Jeg støtter deg på dette. Før 1967 var man i forsvar, men så utviklet det seg en holdning som gjorde at man havnet mer og mer i angrep. Der er man den dag i dag. Jeg tror likevel at det ikke hadde vært så dumt om Israel fikk landområdene som ble beslaglagt i 1967 som sine sikre grenser. Dette må på sett og vis kompenseres. 

Samtidig mener jeg at begge parter må vise tilbakeholdenhet mht aggresjon for å finne frem tli et kappløp i retning av å finne frem til en fred med hverandre. Slik som det er nå kan vi rett og slett ikke ha det i et land som ønsker å være en del av vår (kultur)krets. Medlemsskap i sivilisasjonen er ikke bare en gave men også en forpliktelse. En ny holdning må få vokse frem. Man var på vei dit tidlig på åttitallet, men den holdningen må gjenvinnes og styrkes. 

Det er også mulig å se en linje fra fremveksten av mer ekstreme retninger i USA og Europa helt til Israel og Palestina. Frontene polariserer seg, men i resten av verden skyter vi ikke så mye på hverandre. Vi er nødt til å få se partene selv gjøre tiltak som er fredsskapende og tillitsvekkende seg imellom. Ingen kan bære denne byrden for dem, de må bære selv. Det interessante spørsmålet er hvordan vi skal få manøvrert dem frem til et slikt utgangspunkt. Jeg har ikke svarene på dette, men jeg tror at det er viktig at alt som minner om fiendtlighet i tanker ord og gjerninger må legges død. Det bør være den eneste form for død vi aksepterer i Midt-Østen. 

Jeg vet at jeg har virkeligheten imot meg på dette punktet, slik jeg har alle som bærer ved til den ene eller andres bål i mot meg. Men noen må likevel gidde å si det. 

Svar
Kommentar #52

Odd Sverre Hove

73 innlegg  523 kommentarer

Folkerett i Judea/Samaria

Publisert over 1 år siden
Gunnar Haaland. Gå til den siterte teksten.
Takk for innsiktsfulle og lærerike kommentarer. De siterte linjene forsto jeg imidlertid ikke. Kan du pakke ut dette?

Takk for spørsmålet. Og ja, den siterte delen av en milelang setning – kunne nok med fordel vært gjort mer lettlest.

Den milelangte setningen jeg skrev ovenfor, lød altså slik:

Jeg kom også til at den mest himmelropende mangelvaren i klassisk euro-amerikansk folkeretts-påberopelse var utelatelsen av all refleksjon rundt folkeretts-virkningen av Palestina-mandatet av 1922 for så vidt angår de delene av Palestina-mandatets geografiske dekningsområdet som ikke ble avgjort gjennom arabernes forkastelse av delingsvedtaket i 1947 og opprettelsen av Israel i 1948. In casu: Judea og Samaria.

Folkerettens kapittel om mandatrett handler altså om områder (for eksempel tidligere kolonier, m.m) der det med tiden er meningen at det skal vokse frem egne statsdannelser. Et mandatområde er derfor per definisjon midlertidig. Og i mandatområdet skal mandatmakten legge til rette for en fremtidig selvstendig statsdannelse. Det skjedde med Mesopotamia-mandatet, med Syria-mandatet og med visse mandater i Afrika.

I 1922 klubbet Folkeforbundet to vedtak om Palestina-mandatet, andre gangen med en korrigering som gjorde det klart at territoriet øst for Jordan elv (dvs våre dagers Jordan) ikke skulle inngå i mandatområdet. Derimot inngikk hele området vest for elven i mandatets dekningsområde.

I 1947 klubbet FN et nytt vedtak om dette mandatområdet, etter at britene hadde frasagt seg Palestina-mandatet og overdratt det til FN. Vedtaket kalles «delingsvedtaket», fordi det gikk inn for å dele territoriet vest for elven i en arabisk og en jødisk stat. Samtlige arabiske land forkastet dette delingsvedtaket, mens Israel aksepterte det og la det til grunn for Israels statsdannelse. Den fant sted på den dagen i 1948 da britenes palestinamandat opphørte.

De arabiske naboistatene gikk samme dag til krig mot Israel, en krig som de i januar 1949 hadde tapt fullstendig. I forbindelse med våpenhvileavtalene våren 1949 satte de arabiske landene frem krav om at våpenhvile-linjene fra 1949 ikke skulle oppfattes som landegrenser, noe som så ble knesatt i våpenhvileavtalene.

Det Israel som lå innenfor våpenhvilelinjene av 1949 var alt sammen mandatområde frem til 14. mai 1948, Men mandatvedtaket fra 1922 var fra og med neste morgen å anse som fullført og avløst av statsdannelsen Israel.

Derimot forelå det ikke noen avslutning av Palestina-mandatets gyldighetsperiode for de delene av territoriet Palestina (dvs vest for elven) som lå utenfor våpenhvilelinjene av 1949. Det forelå heller ikke noe samtykke fra arabisk side om å la dette inngå i en ny arabisk stat. Derfor er disse områdene fremdeles å anse som dekket av Palestina-mandatet. Og derfor gjelder fremdeles Palestina-mandatets forskrift om at det skal være lov for jøder å bosette seg i disse mandatområdene.

Kan man så tenke seg at den israelske hærtakingen av områdene i 1967 opphevet områdenes status som fremdeles dekket av mandatvedtaket fra 1922 – ? Det ville i tilfelle ha vært identisk med å si at Isradel i 1967 kunne anektere disse områdene, men det var altså akkurat dét Sikkerhetsrådet i res 242 av 1967 ønsket å unngå. Derfor pålegger SR-res 242 partene fredsplikt, forhandlingsplikt og plikt til å avklare territorienes fremtid i forhandlinger. Men det er altså akkurat dette Mahmoud Abbas fremdeles i 2016 nekter å etterkomme – ved at han uteblir fra forhandlingsbordet. Senest i forrige uke ble han på nytt invitert av Netanjahu, men tiet til svar.

Kan man på den andre siden tenke seg at Folkeretten beholder områdenes status som mandat-områder, men setter bosettingsklausulen i mandatvedtaket (artikkel 6) «på vent»? En slik rettsoppfatning fins det ikke hjemmel for noe sted. Og den ville jo i tilkfelle være fryktelig lik en «Judenrein-ideologi».

Alle folkeretts-teorier for områdene Judea/Samaria som ikke kommer til rette med Mandatvedtakets fortsatte gyldighet (inkludertt artikkel 6) for disse to områdene, er etter mitt syn ubrukelige fortolkninger av folkerettens faktisk eksisterende rettskilder.

Det er også dette som er feilen med ICRCs tolkning av denne delen av folkeretten.

Svar
Kommentar #53

Odd Sverre Hove

73 innlegg  523 kommentarer

Forventninger til MKR

Publisert over 1 år siden

Denne tråden er en tråd for debatt om Mellomkirkelig Råds forhold til folkerett i Midtøsten. Trådstarter er MKRs egen leder, Berit Hagen Agøy.

Mellomkirkelig Råd er et rådsorgan innenfor Den noirske kirke. Og det som er forpliktende trosbekjennelse for Den norske kirke, er også forpliktende trosbekjennelse for MKR.

For Den norske kirke er bekjennelsesskriftet Augustana ett av de fem gjeldende bekjennelsesskriftene. Derfor er Augustana også forpliktende for MKR.

Augustana fastsetter i artikkel 16 at det er gjeldende bekjennelse for Den norske kirke (inkludert MKR) – at det er tillatt for stater å føre rettferdig krig, men det er ikke tillatt for stater å føre urettferdig krig.

Det betyr at MKR har en gjeldende bekjennelsesplikt til å avlede alt rådet sier om Midtøsten-konflikten fra læren om rettferdig/urettferdig krig.

Den for tiden beste fremstillingen jeg vet om angående læreinnholdet i læren om rettferdig/urettferdig krig – står å lese i en artikkel av Raag Rolfsen i boken Janne Haaland Matlary og Nils Terje Lunde (red): «Etikk og militærmakt» Oslo 2009. (Se ellers også min artikkel i Ung Teologi i 1977).

Når MKR skal ta stilling til aktuelle kriger i Midtøsten, bør det i lys av dette premissgrunnlaget kunne forvantes at MKR sondrer mellom den rettstilstanden som utløser en krig («jus ad bellum») og aktuelle rettsspørsmål underveis i kamphandlingene («jus in bello»). Og under anvendelsen av kriteriene for å finne ut om en part fører rettferdig krig – skylder man alltid å tillegge «jus ad bellum»-spørsmålet avgjørende vekt.

Det er fem kriterier for rettferdig krig i spørsmålet om «jus ad bellum». De fem kriteriene er: rett årsak, rett myndighet, rett intensjon, siste utvei og proporsjonal mulighet for å nå krigføringens fredsmålsetting (se nærmere i Raag Rolfsens artikkel).

Både naturrett og folkerett er avgjørende bestanddeler i kriteriegrunnlaget til «jus ad bellum»-kriteriene.

For Israels del innebærer dette at MKR burde ha slått fast at de som angrep Israel i 1920, 1921, 1929, 1936-39, 1947-49, 1956, 1967, 1973, 1989-90, 1996, 2000-2004, 2006, 2012 og 2014 – de førte alle urettferdig krig.

Jeg kan ikke si at jeg har sett noe som helst tegn til at MKR på dette området faktisk ønsker å opptre i samsvar med det bekjennelsesgrunnlaget som et rådsorgan innenfor Den norske kirke faktisk er forpliktet av.

Svar

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 129 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 398 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1373 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 23 timer siden / 848 visninger
17 kommentarer
Les flere

Lesetips

Ateistens bekjennelser
av
Trond Skaftnesmo
13 dager siden / 6609 visninger
296 kommentarer
Er Noahs Gud vår Gud?
av
Sofie Braut
16 dager siden / 6885 visninger
193 kommentarer
Å være snill
av
Åste Dokka
21 dager siden / 2236 visninger
2 kommentarer
Det skamfulle samfunnet
av
Erling Rimehaug
24 dager siden / 3582 visninger
5 kommentarer
Når det er bra at det er glemt
av
Benedicte Aass
rundt 1 måned siden / 484 visninger
0 kommentarer
Se og bli sett
av
Asbjørn Gabrielsen
rundt 1 måned siden / 493 visninger
0 kommentarer
Sjenanse og verdighet
av
Ingrid Nyhus
rundt 1 måned siden / 3549 visninger
1 kommentarer
Jeg kunne vært mirakelpredikant
av
Levi Fragell
rundt 1 måned siden / 8053 visninger
225 kommentarer
Mektig martyr
av
Åshild Mathisen
rundt 1 måned siden / 2688 visninger
5 kommentarer
Les flere

Siste innlegg

Show i kirken
av
Paul Nergård Wirkola
rundt 7 timer siden / 132 visninger
1 kommentarer
Reis deg og gå inn
av
Ida Marie Haugen Gilbert
rundt 9 timer siden / 155 visninger
1 kommentarer
Et symboldokument
av
Vårt Land
rundt 11 timer siden / 129 visninger
1 kommentarer
Klarere på grensene
av
Joav Melchior
rundt 11 timer siden / 398 visninger
1 kommentarer
Makten og ærbødigheten
av
Alf Gjøsund
rundt 23 timer siden / 1373 visninger
11 kommentarer
Forfølgelsesvanvidd
av
Anne Jensen
rundt 23 timer siden / 848 visninger
17 kommentarer
Les flere

Siste kommentarer

Gjermund Frøland kommenterte på
Ateisme og humanisme II
2 minutter siden / 1977 visninger
Laurits Hallum kommenterte på
Ateisme og humanisme II
2 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
6 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
9 minutter siden / 1977 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Ateisme og humanisme II
15 minutter siden / 1977 visninger
On Elpeleg kommenterte på
Ledsagere som ikke lytter
16 minutter siden / 1660 visninger
Are Karlsen kommenterte på
Spor i ørkensanda
26 minutter siden / 612 visninger
Kjell Haugen kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
30 minutter siden / 345 visninger
Anders Ekström kommenterte på
Noahs Gud hadde nåde med Noah
37 minutter siden / 345 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Hvorfor stemmer så mange blått? - Jeg stemmer Rødt
rundt 1 time siden / 175 visninger
Magnus Leirgulen kommenterte på
Show i kirken
rundt 1 time siden / 132 visninger
Anne Jensen kommenterte på
Forfølgelsesvanvidd
rundt 1 time siden / 848 visninger
Les flere