Birger Løvlie

15

Skal staten betale for tro?

Er den sekulære velferdsstaten pålitelig som finansieringskilde for tros- og livssynssamfunnene i Norge?

Publisert: 18. mar 2016

Tradisjonen for at staten helt eller delvis finansierer trossamfunn er blitt satt under debatt. Flere av de som uttaler seg, synes å gå ut fra at ordningen er en del av rausheten i den norske velferdsstaten. Når politikere tenker slik, kan de også tenke at ordningen kan fjernes. I alle fall merkes det at ordningen blir utsatt for press i en tid da vi ikke lenger er sikre på at staten kan bære slike utgifter. Når journalister tenker i samme baner, blir resultatet ymse. Aftenpostens Ingunn Økland konkluderer med at alle trossamfunn, inklusive Den norske kirke, i framtida bør eller må finansiere seg selv. Trygve W. Jordheim i Vårt Land argumenterer (15. mars) for statlig finansiering av trossamfunnene på linje med at staten finansierer kunst, idrett og helsevesen. Sånn er det vi gjør det i Norge.

Det er forståelig at det tenkes slik. Da Bakkevig-utvalget la fram sin innstilling i 2002, ble det lagt til grunn at staten skal ha en aktivt støttende religionspolitikk og forholde seg likt til ulike tros- og livssynssamfunn. Dette ble gjentatt i det mandatet som Stålsett-utvalget skulle arbeide etter. Einar Førdes tanke om statskirken som åndelig velferd lever videre. Det problematiske ved å basere seg på velferdsstatens toleranse, er at religiøs overbevisning kan kollidere med andre verdier. Politisk korrekte medlemmer av Stålsett-utvalget demonstrerte dette ved å foreslå kriterier for statsstøtte. Etter disse kriteriene ville både muslimene og katolikkene falle utenfor ordningen.

Økonomisk likebehandling av tros- og livssynssamfunn er ikke noe velferdsstaten har funnet på. Allerede i Dissenterloven av 1845 ble det slått fast som en konsekvens av religionsfrihetsprinsippet at dissentere skulle være fritatt for ytelser til Statskirken. Dissenterlovkomiteen av 1957 drøftet på nytt dissenternes hevdvunne rett til slippe å bidra til utgiftene til statskirken, og spurte: Skal ikke alle innbyggere kunne yte til statens religiøse formål, akkurat som til idrett og kunst? Jordheims sammenlikning er altså ikke ny, men komiteen la religions- og samvittighetsfriheten til grunn for sine anbefalinger. Det er en fastere grunnvoll enn velferdsstaten.

Økland er ikke helt etterrettelig når hun hevder at dagens ordning kom i stand i 1969, etter «påtrykk fra kristne frikirker». Prinsippet om fritak fra å betale for driften av statskirken var allerede den gang mer enn 100 år gammel, men på 1800-tallet var dissenterne ganske få. I 1969 var de blitt så mange at likningsmyndighetene fikk stadig mer bry med ordningen, og i stedet kom ordningen med skatterefusjon. Ordningen kom ikke etter press fra de frikirkelige, slik Økland skriver, men som en enklere løsning for den demokratiske stat. Faktisk hadde den nye ordningen vært praktisert lenge i mange kommuner.

Økland har likevel et viktig poeng. Hun tar sekulariseringen av statsmakten på alvor. Den ordningen vi har hatt, var den konfesjonelle stats løsning på sitt dilemma; å holde seg med en offentlig religion, uten å diskriminere de som ikke hører til den. Den velferdsstaten som Jordheim støtter seg til, kan skifte ansikt og karakter, men den er og blir sekulær. Og den kan komme til å bli passiv i forhold til religion og livssyn. Det betyr ikke en mer negativ stat, bare at tros- og livssynssamfunnene må klare seg selv i større grad. Fra en frikirkelig synsvinkel er dette faktisk ønskelig, men ikke noe man kan arbeide aktivt for så lenge Den norske kirke ikke er klar for den endringen. Men det fortoner seg som ganske hasardiøst å basere økonomien til landets største trossamfunn på den sekulære statens gode vilje. Jeg vil gjerne slippe å se at Den norske kirke er den som roper høyest i budsjettdebatten i framtida.

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg

Mest leste siste måned

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere