Verdidebatt

«Brennende» og utbrent i møte med Gud

Tro er aldri enkelt, det er så fundamentalt at det må jo bli utskeielser. I løpet av et kort menneskeliv må mange av oss finne knagger å henge meningen med livet på.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Derfor er det ikke unaturlig at mange av de som fant veien til Jesus som ung ikke bare putta han i lomma og gikk videre. Nei, vi lot han styre hele livet, for det var jo det som var meningen å fortelle flest mulig at han fantes og at døden egentlig ikke eksisterer om man bare tror.

Nå har det stormet rundt fortida en stund. Trosbevegelsen og andre karismatiske retninger har kommet frem i lyset fordi skadeskutte ungdommer i mer moden alder har sluppet katta ut av sekken.

Rut-Helen Gjævert som sto bak serien «Frelst» på VGTV har gjort noe viktig, for uansett hvordan vi vrir og vender på det kan vonde opplevelser aldri bare puttes i en skuff og forbli der. En eller annen gang kommer de frem i lyset og vi vet det gjør oss godt, selv om det er vondt.

Les Stephan Christiansens svar til kritikerne av Jesus Revolution

Når man går fra «brennende» til utbrent får man mange spørsmål i etterkant. Hva gikk galt? Var alt bare placebo? Hvorfor varte det ikke? Hvorfor brant man ut hvis det var meningen og hvordan kunne lederne gjøre oss vondt på denne måten?

Plutselig kommer flere historier frem i lyset, fordi noen begynte. Svein Aksel Nakkestad og Eilif Tveit i Misjonsforbundet har skrevet om hvor viktig det er at Rut-Helen tok opp denne problemstillingen med å gå fra å være «brennende» til å bli utbrent.

I dagens Vårt Land skriver artist Bjørn Aslaksen artikkelen «Halvbror i Herren», der han utdyper hvordan han ble ferdig med menighetsliv etter tida i trosbevegelsen. Han beskriver det på denne måten: «Det er ikke å ta for hardt i å si at en del av oss som var med i trosbevegelsen på 80- 90-2000-tallet, ble utsatt for åndelige og sjelelige overgrep».

I dagens VG skriver sønnen til pastor Jan Aage Torp, Anders Torp, at han ble utsatt for 27 demonutdrivelser. Han har tatt et kraftig oppgjør med sin fortid og skrevet boken «Jesussoldaten». Han skriver om frykt for helvete og konstant dårlig samvittighet. I dag har han snudd seg bort fra Jesus som han trodde så sterkt på og tror ikke lenger.

Ofte kommer det frem mye mørke i lyset når det først er i gang, men jeg har lyst til å nyansere dette helsvarte bildet av en tid der vi var lettlurte, unge og kanskje naive. Jeg satt selv midt i det fra 1983 til 1989 og har mange «sår» som ikke er leget etter det som hendte. Men mine «sår» handlet ikke om at vi var del av noen slags form for regime.

Jeg så demonutdrivelser, folk som ramlet i bakken og det mange i dag vil kategorisere som alt fra placebo, svermeri til galskap.

For meg var det meste av dette positivt. Helt siden 12-årsalderen har jeg hatt en intens dødsangst som har gitt utslag på flere måter. Angst er ikke noe man ønsker seg. I disse årene var jeg helt fri for redselen. Det skyldtes kanskje at jeg var så oppslukt av å frelse andre, eller at jeg var så nær Vår Herre at jeg ikke tenkte på det.

Tida i denne bevegelsen husker jeg tilbake på som noe godt. Jeg var fryktløs, sterk og hadde gode følelser. Mens 80-tallet ellers bød på alt det grumset jappatida krevde av oss, ble trosbevegelsen et oppholdssted som gav oss fred og engasjement.

Denne tida var også tida for gode vennskap, mange av dem holdbare også i dag. Selv om mange forsvant ut og bort er mange av de jeg traff fra dette miljøet blant mine aller nærmeste venner.

Ingen av dem svermer lenger og du klarer ikke skille dem ut fra resten av samfunnet. De drikker øl, tar seg en røyk og går på konserter. Flere av dem er skilt, noen av dem har en annen tro, men mange har beholdt gudstroen etter opplevelsen med trosbevegelsen.

På mange måter mye til felles med de som var med i vekkelsen forut, Jesusbevegelsen på 70-tallet.

Vi må ha dyp respekt for de som brant seg ut, de som mistet mye i dette og de som fikk dype sår slik som Anders Torp. Kommer man for nær ilden kan man brenne seg.

Samtidig var det nok flere som har klart seg forbausende bra.

«Å brenne for noe» er positivt.  Å brenne for noe trenger ikke bety svermeri. Det er bra å brenne for noe, og det vi gjorde var å brenne for Jesus.

Er en toppidrettsutøver som Ole Einar Bjørndalen «svermerisk» fordi han har gitt alt for skiskytinga i mange år av livet sitt? Er jeg svermerisk fordi jeg har satset alt på Protestfestivalen de siste femten åra? Jeg tror at hvis man virkelig brenner for noe, svermer for noe, er det naturlig at man ønsker å satse alt.

Jeg har også vært utbrent, da jeg satset alt på nærradiobransjen. Klarte ikke ta i en mikrofon på ti år.

Det var med et visst vemod jeg leste om Bjørn Aslaksen, som var fremtredende i den tida, men jeg kjenner meg igjen. Jeg blir skeptisk til menighetsliv, men ikke fordi man kan bli «oppslukt» av sterke ledere. Den tida tror jeg er forbi.

Jeg er skeptisk fordi man gjennom livet oppdager at de fleste mennesker har både positive og negative sider. Dessuten er vi flokkdyr, og i en flokk med mange forskjellige personligheter vil alltid noe kjennes feil. Min tro er ikke lenger sterk, men vaklende. Likevel er den stø fordi jeg ikke finner noen alternativer å leve etter.

Livet må ha en mening, Pascal skriver at «vi er latterlige som finner ro i selskap med våre medmennesker, som er elendige som oss, maktesløse som oss. De kan ikke hjelpe oss. Vi skal dø alene. Derfor må vi handle som vi var alene».

Jeg har sansen for Pascal. I motsetning til Foucalt, Feuerbach, Nietzsche, Santayana, Mill, Dawkins, Russell, Brecht, Rand, Hume, Camus, Freud og Chomsky klamret han seg til håpet om noe mer. Han ville heller tro at Gud fantes og så ta feil, enn å gjøre som disse filosofene og tenkerne.

Intenst engasjement, svermeri om man vil kalle det det, det å «brenne» for noe har alltid den faren med seg at man kan brenne ut.

Hvis ledere har gjort noe feil må de være voksne nok til å be om unnskyldning.

Hvordan balanserer man når man vil ofre alt? Det er det kompliserte spørsmålet som aldri finner de rette svarene.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt