Må det en psykopat til?

Det er tid for å trekke frem igjen en oppsiktsvekkende og tilsvarende omtalt studie av 42 amerikanske presidenters personlighet, utført av psyko­logen Scott Lilienfield ved Emory University i 2012. Egenskapene blomstret i tusen retninger, men oppsiktsvekkende – selv for forskeren – var at historiens dom over hvor gode ledere de var og graden av gjennomføringsevne, påfallende ofte falt sammen med treff på flere psykopatiske trekk.

Bra for det hele. Men var de dermed psykopater? Noen, kanskje, men sånt skal man være forsiktig med å si. Det som er sikkert – og det gjelder jo i mer enn presidentsammenheng – er at det er «småpsykopaten» som evner å gjennomføre de upopulære beslutningene: De som har store, ofte negative konsekvenser for mange, men som sett i litt større sammenheng er bra for helheten.

Empati et plussord. Vi liker ordet «empati», det er et plussord, det er vi helt enige om. Og samtidig kommer flere og flere forskere og forteller oss at visst er det bra med medfølelse, men uten rasjonalitet (ordet «små­psykopati» dukker stadig opp), går det galt med all empatien. Forskeren Paul Bloom ved Yale University er blodig opptatt av dette. At evnen til å sette seg inn i en annens sted, medleve og medlide, er et i høyeste grad et positivt trekk. Men at empatien også har en innsnevrende effekt, som gjør at de store – Bloom vil si de vesent­ligere - konturene forsvinner. Han skrev nylig i tidsskriftet The Atlantic: «Det er på grunn av empatiens zoom-effekt at hele verden bekymrer seg mer for en liten pike som sitter fast i en brønn, enn for alle de millioner av dødsfall som potensielt kan utløses av klimaforandringene».

Hjelpe andre. Og slik er det ­antakelig, slik må det kanskje også være: Hvis vi skal klare å mobilisere empati overfor noen, må vi ha dem tett på. Vi pleier i hvert fall å si det sånn. At kapasiteten vår, menneskets kapasitet, ikke har evnen til å ta hele den store verden inn over seg i empati, det lille får være vårt bidrag.

Da sier forskerne: «Nei, balan­sert rasjonalitet er like viktig som følelser, hvis vi virkelig skal hjelp­e andre». Det er til å skjønne,­ i hvert fall til å tenke over. Men empatien, denne under­lige, lille, varme «tingen», er den ikke til noe? Jo, den er selve drivkraften. Det mener forskerteamene også. Men.

Edle intensjoner. Forskeren Barbara Oakley ved universitetet­ i Oakland sier i et intervju: «I et samfunn hvor vi i stigende grad indoktrineres til å følge våre ­lidenskaper og til å tro på empati­ som en universell løsning på alt som er vanskelig i verden, skaper en de beste vekstbetingelser for det en kan kalle en ­patologisk ­altruisme, en godhet og selv­oppofrelse, som kan ha de mest edle intensjoner, men som ender­ med å gjøre utilsiktet­ skade.­ Kanskje også mot dem empatien er rettet mot.»

Og det er mer (litt for gjen-kjennelig): Gjentatte forsøk og undersøkelser antyder at jo mer empatisk man er, desto raskere lar man seg fyre opp til aggresjon og heftige utfall. Paul Bloom gjorde et forsøk med personer som ble utsatt for en håndfull riktig ekle skrekkhistorier. De som var med på undersøkelsen fikk flere muligheter å reagere på – fra diplomati og dialog til invasjon og krav om dødsstraff. Det viste seg at jo høyere de scoret­ på empatitesten, desto skarpere straffemidler valgte de. Til dels hat.

Hard nøtt. Hva kan vi bruke dette til? Noen vil si: Lite. «Psyko­paten» vil neppe kjenne seg igjen i det, det vil den ­«empatiske» kanskje heller ikke. Da er vi like langt. Men forskerkonklusjonen er rimelig klar: Ja takk, begge deler! Uten empati kan den mer hardhendte realisten ende som «småpsykopat», uten realisme blir empati en hard nøtt.

Bløtere naturer. Så presidentene? Vi trenger ikke gå så høyt ut, karrierefolk av alle slag scorer­ høyt på øvre del av psyko­patiskalaen, viser flere undersøkelser. Men – vi andre, bløtere­ naturer skal ikke fortvile, vi må bare lære litt. Skjønt det må begge.­ Uten empati, ikke noe engasjement. Uten «småpsykopater», dårlig gjennomføringsevne. Vi kan saktens sitte ved TV-en og fjerndiagnostisere amerikanske presidentkandidater. Best er det om vi – som sitter i styrer og utvalg, utgjør familier og foreninger – tenker over det som kommer frem når forskerne «ser» inn i oss. Der er det mye interessant.

Først publisert som kommentar i Vårt Land 17.3.2016