Bjørn Aslaksen

2

Halvbror i Herren

Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår. Jeg har diskvalifisert meg selv som potensielt medlem av en kristen forsamling.

Publisert: 17. mar 2016

I min tanke så spaserer jeg forbi et hvitt lite sørlandshus. Det er vinter og verden er hvit og kald. Jeg skimter juletreet der inne i stua, jeg kjenner lukten av ribbe, og hører­ opprømte barn leke. Kjærlig-heten og freden, er så åpenbar, så nær, men likevel så veldig langt borte. Jeg er invitert som gjest i juleselskapet, men mitt hjerte­ har takket nei. Jeg passerer huset­ med en følelse av lettelse, sammen med sorgen over tapt varme, tapt fellesskap.

Begynnelsen. Mye vann har rent i havet siden den første­ opplevelsen, det ekte og forvandlende­ møtet. Vi skriver januar 1982, på mitt eget lille gutterom. Ved den enkleste bønn flytter Den oppstandne inn i den unge guttekroppen.

Ateisten dør i møte med den Levende. Veien er kort til mennesker­ og miljøer som «brenner for Jesus» og gir 110 prosent for Guds rike.

Det følger nå mange år der menighet og vekkelse blir det altoppslukende i livet. Jeg blir et ivrig medlem i et skjebne-
fellesskap, hvis oppdrag er å frelse verden. Menighet er Guds svar til verden, blir det forkynt. Hengivenhet til Jesus og oppdraget måles i forhold til lojaliteten og trofastheten mot menigheten.

Fanget. I dag nøler jeg ikke med å benevne de miljøer jeg var en del av som sekteriske og frihetsberøvende. Sammenhenger som dette, som ikke respekterer menneskets suverene rett til å velge, og som setter til side enkle og grunnleggende moralprinsipper, styrer mot grøfta.

I årevis var min tid okkupert av «viktige møter» som gikk foran alt og alle, inkludert egen familie­. Det første året vi var gift, hadde vi en ledig kveld annenhver uke. Det er nok ikke å ta for hardt i å si at en del av oss som var med i trosbevegelsen på 80-90-2000-tallet, ble utsatt for åndelige og sjelelige overgrep. Jeg var én av dem.

Ikke self pity party. Dette er ikke en invitasjon til et stort self pity party. Livet må gå videre. Jeg har vært med på oppvask-
møter: Men jeg har mistet troen på slike­ sette skapet på plass-møter, som skal bringe de skyldige til ansvar. En jakt på rettferdighet, renvasking­ og innrømmelser vil ikke føre frem.

Man risikerer å bli møtt med: «Det er leit at du har opplevd det på denne måten. Fra vår side sett …» Jeg velger å tilgi. Gud er meget raus med tilgivelse overfor meg, og jeg ønsker å være raus og tilgivende med de som har gjort meg ille.

Det er ikke lett, med det er den eneste farbare vei. Den vanskeligste å tilgi er nok meg selv. Blåøyd, unnfallende og feig som jeg var.

Jeg er blitt tilpasnings-
udyktig hva menighet angår. Jeg har i flere år forsøkt, men har så langt ikke lykkes. Jeg har diskvalifisert meg selv som potensielt medlem av en kristen forsamling.

Overfølsom. I møte med menigheter aktiveres­ mine indre kritiske stemmer, og jeg blir overfølsom. Jeg blir god på å plukke prekener fra hverandre­ og har vanskelig for å gjøre det fornuftige, nemlig å holde fast på det gode og legge bort det man ikke er samstemmet i.

Det som ytterligere vanskeliggjør en integrering for sånne som meg, er den form og regi som presenteres. Noen år i landflyktighet har gitt meg mulighet til å se på dette med nye øyne. Jeg hører mye stammespråk, er vitne til mange vervekampanjer.

Jeg iakttar arbeid som er tuftet­ på en tanke, en visjon, om å vinne­ tilhengere. Øke medlemsbasen­. Kunne tenke­ meg å høre historiene­ som vekker­ ettertanke­. Kunne tenke meg å høre historien om mannen­ fra Nazareth.

Lenge siden jeg har sett deg? «Hei du, lenge siden jeg har sett deg, hvor har du vært?» Det ante meg at det var denne setningen­ som skulle møte meg i døra. Endelig­ hadde jeg mannet meg opp til å gå på møte, og så ble dette velkomsten. Det gjør vondt inni meg. Jeg er feil person på feil sted.

Like galt som når en person som sliter med spisevegring får høre: Nei, men stakkars så tynn du er blitt da, du må jo passe på å få i deg mat? Den klareste røst av anklage er likevel den jeg retter mot meg selv. Selvforakten har en stemme, den kaller meg en asosial pusling, en lonely rider, en som bør holde seg for seg selv.

Det er bare det at jeg egentlig ikke klarer meg alene. Jeg har mange ting i livet å glede meg over, men må likevel innrømme­ at en bærebjelke er borte. Jeg sørger­ over det tapte felles-
skapet, men føler meg ute av stand til å gjøre noe med det.

Halvbror i Herren. Jesus er fortsatt «Mitt kjæreste eie». Han er grunnsteinen min tro bygger på. Det fineste jeg eier. Det er vondt å kjenne på at jeg ikke får til dette med menighet. Jeg har egentlig ingen å skylde på. Det er nok bare sånn at noe i meg er brutt og ødelagt.

Hva vil du som trygt menighetsmedlem gjøre med sånne som meg? Kanskje jeg aldri vil evne å falle til ro og bli «aktiv på mødane» igjen.

Ingen vil bli elsket for den man en gang skal bli, eller den man burde ha vært. Kjærligheten er til stede, her og nå. Håper du ikke tenker på meg som en halvbror i Herren, en menighetsløs vandrer. «Sånne som oss vi har bruk for en kjæreste», synger Henning Kvitnes. Sånne som meg har bruk for noen kjære.

Om jeg ikke våger meg inn i ditt juleselskap, så by meg gjerne på en gløgg i trappa.

FØRST PUBLISERT I VÅRT LAND 17.3.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Interessant

Publisert over 3 år siden

Veldig interessant og tankevekkende, godt skrevet innlegg. Når jeg oppfatter hvor slike artikler bærer hen i begynnelsen, undrer jeg meg alltid om opplevelsene også har rokket ved selve Troen. Gledelig var det derfor å lese at du har "prøvd alt og tatt vare på det gode."

Kommentar #2

Kersti Zweidorff

2 innlegg  2314 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Ville visst at du alltid hadde vært der. Et menneske spør. Og noen ganger av ren omsorg....

Dette var tung, men lærerik lesning. Takk!

Du skriver om forsøkene på oppvask. Det er slik det ofte går. istedet for oppriktighet blir det hykleri. Mennesker er redde og engstelige og tyr til floskler ssom gir (ikke deg, men dem selv) trygghet,  istedet for innhold, mening og en utstrakt hånd. Kjenner det godt, men ikke fra samme sammenheng som deg.

Det er alt for mange som opplever at de en gang,der fremme, et sted, skal bli elsket for den de blir da. Men aldri for den de er nå. Ingen har vel gått fremmedgjøringen bedre i tjenesten enn nidkjære Herrens tjenere som vet oppskriften? Likevel aner jeg håp. Det er større åpenhet idag enn før om ting som ikke er som de skal være. Nå er ydmykhet ikke det som best beskriver religiøse ledere, men vi kan få uttrykke et ønske og klippefast håp om endring? 

Mannen fra Nazareth vet hvor vi er. Det holder. Til man makter å rekke ut hånden enda en gang mot det menneskelige fellesskapet.

Ønsker deg alt godt!

Kall meg gjerne en "halsvøster" i troen

Kommentar #3

Sigurd Eikaas

22 innlegg  5707 kommentarer

Veldig interressant

Publisert over 3 år siden

Og lærerikt.

Takk skal du ha!

Og noe av det jeg sitter igjen med, er at motivasjonen være virket frem av Den Hellige Ånd i hjertene våre, og ikke av forventninger fra omgivelsene.

Det var kanskje her trosbevegelsen etterhvert kjørte i grøfta, - at forventningene til Gud etterhvert ble mikset sammen med og erstattet av forventninger til egne (åndelige) prestasjoner. Vi hadde ikke tid til å la Gud få gjøre tingene slik han vil det, og i hans time.

For meg så handler dette derfor om at vi ikke må legge forventninger om åndelighet og visse gjerninger og handlingsmønstre på andre. Vi blir så alt for lett fariseiske. Men like mye om at hver enkelt av oss må lære oss å være tro (og lydig!) mot det vi kjenner i hjertet, og ikke la oss lede og drive frem av andre menneskers forventninger. Det er Gud vi skal søke, frykte og følge, ikke andre mennesker.

Kommentar #4

Hallvard Jørgensen

74 innlegg  1479 kommentarer

Takk

Publisert over 3 år siden

Takk for eit ærleg og gripande og tankevekkande innlegg. 

Kommentar #5

Astrid Espelid

0 innlegg  16 kommentarer

Lett å kjenne seg att her.

Publisert over 3 år siden

Dette stykket kjenner eg meg godt att i! Det blei litt for trongt for meg i både den eine og andre menigheten. Heldigvis så har me kyrkja! Der kan eg bare vera, og høyre på sakleg forkynning, få nattverd, og så gå heim att. Det passar veldig godt for meg, i alle fall.

Kommentar #6

Johan Lothe Okkenhaug

9 innlegg  184 kommentarer

"Bli med innafor en liten stund?"

Publisert over 3 år siden
Bjørn Aslaksen. Gå til den siterte teksten.
Hva vil du som trygt menighetsmedlem gjøre med sånne som meg? Kanskje jeg aldri vil evne å falle til ro og bli «aktiv på mødane» igjen.

Ingen vil bli elsket for den man en gang skal bli, eller den man burde ha vært. Kjærligheten er til stede, her og nå. Håper du ikke tenker på meg som en halvbror i Herren, en menighetsløs vandrer. «Sånne som oss vi har bruk for en kjæreste», synger Henning Kvitnes.
Sånne som meg har bruk for noen kjære.

Om jeg ikke våger meg inn i ditt juleselskap, så by meg gjerne på en gløgg i trappa.

Takk for det du deler! Jeg er nok et slikt "trygt menighetsmedlem",men har hatt perioder med tvil og motstand - heldigvis har det vært rom for det også... Jeg vil gjerne by "på en gløgg i trappa". Du takket egentlig nei til juleselskapet, men har ringt på døra, siden du nå står på trappa. Fint at du vil si "hei", i hvert fall. Skal tro hva som skal til for at du våger deg inn - i hvert fall en liten stund? Lurer på hva jeg kunne sagt som kanskje kunne fått deg til å våge det? Slik fabulerer jeg om dette... Det er nok flere som deg. Må prøve å invitere til juleselskapet på en måte som gir mot til å prøve. Skal tenke videre på det...

Kommentar #7

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Helan og Halvan..

Publisert over 3 år siden

Hallo du min kjære helbror!  Takk for glimrandes innlegg i debatten - som jeg skulle ha sagt det sjøl altså!  Enskjønt jeg kan faktisk styre meg for både ribbelukta og de opprømte barna som leker jeg da...

Innleggstittelen signaliserer vel at du (litt ironisk?) føler deg betraktet som en slags hybrid - en "halvbror" som liksom ikke har fullt kristelig "statsborgerskap" i orden, fordi du ikke lenger finner deg til rette i de hel(d)iges forsamling?  Vel, i så fall er du så langt ifra alene, noe også responsen på ditt hjertesukk så langt skulle bekrefte.  Og som du vet er undertegnede heller ikke noe unntak...  Men finnes det virkelig halvbrødre i ånden altså?  Jeg trodde faktisk ikke det..

Jeg har egentlig ikke så mye å tilføye til ditt bånnærlige stykke - bare at jeg kjenner meg igjen i det meste av det du skriver.  For et par-tre år tilbake kunne jeg fortsatt kjenne på "abstinenser" etter menighetslivet, møtene og "tjenesten".  Det gjør jeg faktisk ikke lenger.  Jeg kjenner jeg er godt forsynt og klarer meg utmerket for tiden med å være godtatt av Han i Øverste Etasjen - om jeg ikke skal løpe r..... av meg for å tilfredsstille bakkemannskapet også.  So far so good.  Men vi outsidere må jo holde sammen - kanskje vi skal starte DUF? "De Utgåttes Felleskap"?

Avslutningsvis kjenner jeg meg påminnet om den lystelige historien da ikke ukjente Egil Svartdahl for noen år tilbake besøkte Oase-stevnet som gjestetaler.   For riktig å understreke gjestetalerens ikke-lutherske herkomst og at han faktisk kom "utenfra", avleverte daværende Oase-general Jens Petter Jørgensen følgende presentasjon:  "Vi har besøk av en fetter i Herren her ikveld!". 

Da broder Svartdahl som den glimrende demagog han er omsider kommer på prekestolen, kommer han med følgende treffende hjertesukk: 

"Jeg er ihvertfall glad for at ikke Gud er min onkel!"

Kommentar #8

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

:-)

Publisert over 3 år siden
Per Søetorp. Gå til den siterte teksten.
Men vi outsidere må jo holde sammen - kanskje vi skal starte DUF? "De Utgåttes Felleskap"?

Selv kvalifiserer jeg vel ikke til medlemsskap i DUF engang, men jeg moret meg over denne kommentaren - og for øvrig synes også jeg at Bjørn Aslaksen har skrevet et meget godt innlegg.

Kommentar #9

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Et tankekors

Publisert over 3 år siden
Bjørn Aslaksen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår. Jeg har diskvalifisert meg selv som potensielt medlem av en kristen forsamling.

Dette er et stykke, som jeg på mange måter like gjerne kunne ha skrevet fra menighetslivet mitt! 

I nettboken min, "Jeg, en israelitt," tar jeg opp blant annet min kristne menighetsferd på 1980 tallet i Arendal. Hvem var lovsangeren i disse 10 årene? Jo, det var Bjørn Aslaksen!

Jeg har ingenting og utsette på hans menighets-opptreden i disse årene, det eneste måtte være at det ble alt for mye lovsang fra mannen. Han hadde sikkert mange andre kvaliteter også!

Nå skal jeg ikke rippe opp i denne tidsperioden i mitt kristne liv, men når jeg ser tilbake, så synes jeg det var veldig spennende! Som jeg skriver i min bok, jeg skulle gjerne gjøre det samme om igjen, med noen store unntak. Og det er at jeg ikke skulle ha brukt så mye altoppslukende  tid og krefter i menighetens arbeid. Og at jeg ikke burde ha trudd at andre menighets-medlemmer ønsket å bruke livet sitt 24 timer i døgnet til Herrens sak, slik som jeg gjorde i denne tiårs- perioden!

Dette kostet meg en alenegang i menigheten som jeg gjerne skulle ha vært foruten, og en tom lommebok! Det tok meg 4-5 år og hente meg fysisk og psykisk inn igjen, etter at jeg tok farvel med medlemmer som først og fremst var der for å nyte og ikke for å yte.

Men etter at jeg for noen år siden fikk se lyset igjen, i form av erkjennelsen av at Israels tidligere 12 stammer er Europas forfedre, har bibelen igjen fått et skinnende skjær. Men denne sannheten har kostet meg en hel del, dette er en viten som ikke er ønskes på diverse talerstoler. Dette har også andre før meg fått erfare. 

Men det lykkelige er at jeg føler at det er meg og mine likesinnede som har det, og da får det være det samme med det andre...

http://evangeliekirken-arendal.no/

 

 

Kommentar #10

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Det motgående toget

Publisert over 3 år siden
Anders Helge Myhren. Gå til den siterte teksten.
Men etter at jeg for noen år siden fikk se lyset igjen, i form av erkjennelsen av at Israels tidligere 12 stammer er Europas forfedre, har bibelen igjen fått et skinnende skjær.

Hvis dette er det lyset du har sett, broder Myhren, er jeg redd det er det proverbiale motgående toget i tunnelen. :)

Kommentar #11

Johan Lothe Okkenhaug

9 innlegg  184 kommentarer

Å bevare og miste troen (OJ # 8)

Publisert over 3 år siden
Oddbjørn Johannessen. Gå til den siterte teksten.
Selv kvalifiserer jeg vel ikke til medlemsskap i DUF engang, men jeg moret meg over denne kommentaren - og for øvrig synes også jeg at Bjørn Aslaksen har skrevet et meget godt innlegg.

Den siterte kommentaren din (# 8) fikk meg til å huske at du hadde skrevet noe om din egen troshistorie og hvordan du gradvis mistet troen. Jeg lette meg fram til dine gode innlegg fra 02.01.12 (som fikk formidable 235 kommentarer) og 04.04.14 som jeg nå har lest om igjen. Det gjorde inntrykk - på ny. Jeg lurer på hva som gjør at noen bevarer troen og noen mister den? Både Aslaksen, du og jeg har opplevet mye kristenliv i forskjellige sammenhenger. Selv hadde jeg en troskrise i møte med religionspsykologien for mange år siden og har også vært innom karismatikken (dog i en mildere form enn du beskriver). Jeg var nok aldri så "glødende" engasjert som jeg kan lese at du var og opplevet heller ikke så "ekstreme" ting som du (kfr. helbrederen som strevde med å helbrede en poliorammet eldstebror). Men jeg kunne nok også på flere stadier glidd gradvis bort fra kristentroen (du skriver at troen "forsvant" gradvis). Du nevner karismatikken, bibelsynet og kulturen (teodicè) som vansker. Det kan jeg kjenne igjen, men synes jeg har funnet noen svar som fungerer for meg. Jeg er takknemlig for at jeg fortsatt er  "innafor" (tenker på det som ren nåde) og det virker som du har slått deg til ro som "fritenker" (det du liker å kalle deg i innlegget fra 2014). Selv om du også beskriver et "uspesifisert savn av noe" og "liker kirkemusikk, salmesang". Håper du synes det er greit at jeg gjengir dette; det er uteluklende positivt ment og jeg synes det er relevant ift. trådstarters innlegg.

Kommentar #12

Oddbjørn Johannessen

190 innlegg  13478 kommentarer

Ja

Publisert over 3 år siden
Johan Lothe Okkenhaug. Gå til den siterte teksten.
Håper du synes det er greit at jeg gjengir dette; det er uteluklende positivt ment og jeg synes det er relevant ift. trådstarters innlegg.

Det er helt i orden.

Kommentar #13

Solveig Johanne Grønstøl

75 innlegg  350 kommentarer

Takk!

Publisert over 3 år siden

Har lyst å takke deg Bjørn for et innlegg som satte ord på ting i mitt eige liv. Du skriv utrulig godt om et sårt tema. Som tidligare "lovsangsledar" og pinse/trosvenn er eg og ute av "manesjen", sannsynligvis for godt. Eg orkar heller ikkje gå innanfor dørstokken til det som før var sjølve meininga med livet. Eg kaldsvettar berre med tanken på å skulle overvære et karismatisk møte. Men eg trur framleis på Gud og har ikkje meldt meg ut av livets bok, sjølv om eg har meldt meg ut av menigheten. 

Kommentar #14

Per Søetorp

101 innlegg  2029 kommentarer

Publisert over 3 år siden
Solveig Johanne Grønstøl. Gå til den siterte teksten.
Men eg trur framleis på Gud og har ikkje meldt meg ut av livets bok, sjølv om eg har meldt meg ut av menigheten.

Neida Solveig, heldigvis er det ikke sykron bokføring mellom Livets bok og menighetsprotokollen...;-)

Kommentar #15

Ebbe Boel Pedersen

0 innlegg  2 kommentarer

Refleksjon

Publisert over 3 år siden

Er det bra?

Ja artikkelen er velskrevet, den er ærlig, og den viser kampen som mennesket har i forhold til tro, tvil og møtet mellom Gud og mennesker.

Vi er alle på vei, vår søken etter Gud vil gi oss forskjellige opplevelser på troens vei, noen ganger blir vi skuffet over både Gud og mennesker, og andre ganger gleder vi oss sammen i lovsang.

Spørsmålet som stilles "Hva vil du som trygt menighetsmedlem gjøre med sånne som meg? Kanskje jeg aldri vil evne å falle til ro og bli «aktiv på mødane» igjen"

Min erfaring er at det finnes ingen trygge menighetsmedlemmer, å hvile seg på. Vi er alle på samme vei -  Det er lang, lang tid siden jeg sluttet å forvente noe som helst av mine kristne brødre -  de er ikke halvbrødre,  de er ufulkomne brødre hele gjengen -  det er kun en ting vi har felles,  det er at alle en gang var, en gjeng fortapte syndere.

Uten troen på at Jesus bar alle syndene våre opp på korset, og at han ropte ut det forløsende: Det er fullbrakt, han åpnet veien tilbake til Gud.  Da ville det være umulig å forsøke å følge Jesu eksempel,  tilgi slik han tilga. Men det er likevel nøkkelen - tilgivelsen!

Opp igjennom har jeg møtt mange mennesker hvor jeg i mitt stille sind har tenkt,  ja ja sannsynligvis møter de virkeligheten,  det nytter ikke diskutere,  det kan bli mye herlighetsteologi,  det er jo herligt,  men hvis sannheten og egne ønsker fortrenges av det herlige,  da er det svermeri - og all form for svermeri har en bakside.

Men sann tro i kjærlighet har ikke noen bakside, der møter vi Herren selv, han som sa kom til meg alle som strever og bære tunge byrder,  og som det lyder i sangen,  den veien må vi gå selv,  men noen vil gå sammen med deg -  Kom så går vi, medvandrere møter vi de underligste steder!

Kommentar #16

Bjarne Bugge Solvik

1 innlegg  33 kommentarer

Utbrent

Publisert over 3 år siden

Mine erfaringer i trosbevegelsen er annerledes.

Faktisk hadde jeg stort utbytte av denne tiden, ikke minst hadde jeg to livsforvandlende år på Levende Ord bibelskole. For meg var utfordringen mer at jeg følte det vanskelig å få slippe til, ikke at de presset meg til siste bloddråpe.

Det var også klart for meg at det var overdrivelser på lederstruktur og en del. Etter tiden i Bergen startet jeg næringsvirksomhet og etter 10 år var jeg utbrent. Kjære broder. Takk for alt du bidrog med, mange flotte sanger som har beriket meg. Det er leit å høre at du også brant deg ut. Jeg skjønner at det kunne skje, for gode lovsangere er en viktig del av gudstjenestene.

Nå vet jeg ikke om det er utbrenthet eller andre ting, men det høres slik ut for meg som på annet vis brant lyset i begge ender. Jeg tror du er tjent med å ta ansvaret for fortiden selv, og ikke legge det på andre. Du kunne vært i et populært band inntil du ville spy av søte kjærlighetssanger eller hva det skulle være. Men når det gjelder menighet er det nok mange rundt forbi som er lei av måten vi har fellesskap på, og lei pastorer som skal lede og holde ordning.

Vi er mange som gjerne skulle se kristne fellesskap der en var i et felleskap med andre på en mer personlig måte. Hvorfor ikke bli med eller start et slikt? Vi sang om å ta landet og om vekkelsesvind i landet. Nå er tidene veldig urolige og andre plasser i Europa er unge uten håp for sin egen fremtid. Det kan fort bli slik her også. Da er Jesus svaret. Folk på vår alder bør forberede seg på en tid der mange vil trenge åndelige fedre og mødre. J

eg elsker å lovsynge I den store forsamling. Men tanken om å ha et åpent hjem som kan være en plass der mennesker kan komme å få hjelp og veiledning er våknet i meg. For jeg tror små felleskap vil bli viktig i tiden fremfor oss. De store menighetene gir ikke samme type fellesskap. Det er forskjell på menighet og forsamling.

Menigheten er du født inn i, forsamlingen melder du deg inn i. Dersom du har forsamlingene i vrangstrupen så ha felleskap med Gud og menneske på en måte som passer deg, og vær fri fra religiøst halsbånd som dikterer hvordan ting må være. Bare noen raske tanker, håper det kan oppmuntre. Vær grei å ta det i beste mening og unnskyld om skriver noe dumt eller upassende. Guds fred broder :)

Kommentar #17

Anders Helge Myhren

275 innlegg  2788 kommentarer

Forklaring

Publisert over 3 år siden
Leif GuIIberg. Gå til den siterte teksten.
Hvis dette er det lyset du har sett, broder Myhren, er jeg redd det er det proverbiale motgående toget i tunnelen. :)

Joda, det har seg slik, broder Gullberg: En gang med opplevelse av Guds nærvær, er ikke nok i det lange løp. Det viser de utallige tidligere frafalne kristne, slike som Johannessen. Ei heller å lese i bibelen og ikke få så mye ut av det...

Derfor er det viktig å se og skjønne hvordan Gud arbeidet i går og idag. Da må vi ha med oss også det gamle testamentet, like mye som det nye.

Det er 3 årsaker til at jeg har bevart troen:

1. Min frelsesopplevelse

2. Apostlenes var 100 prosent overbevist over at Jesus var den oppstandenes Messias. Det kan vi skjønne, da de ofret livene sine for Han de trodde på.

3. Den røde tråden i hva Gud sa og lovet i Det gamle testamentet, og som har sammenheng med Jesus i Det nye testamentet. Der kommer løftene om Jakobs 12 sønner/ stammer og deres tilbakekomst til et stor-Israel i endens tid.

Disse 3 punktene kan jeg ikke tvile på, og det gir meg den viten som jeg behøver. 

Kommentar #18

Heidi Sofiedahl

0 innlegg  5 kommentarer

Kjære Bjørn Aslaksen og Per Søetorp

Publisert over 3 år siden

Kjær helbrødre!

Jeg kjenner meg så godt igjen i det dere begge skriver at jeg får helt vondt i hjertet av å lese. Så godt å lese at andre har det omtrent på samme måte som meg!

Jeg var et hengivent, helhjertet medlem av trosbevegelsen på 80 og 90-tallet.

Vanskene med å få noe som helst ut av en preken, varheten for og motstanden mot å bli manipulert, skepsisen mot forkynnernes måte å tolke Bibelken på. Den nærmest fysiske protesten mot helhjertet å inkludere meg selv, eller la meg inkludere i en menighet. Og en totalt manglende evne til å få noe ut av å lese Bibelen. "Trosforkynnernes" prekner legger seg som et forstyrrende lag mellom meg og det jeg leser, og som jeg tidligere trodde jeg visste hva betydde..

Og evnen til å kjenne lusa på gangen hver gang jeg er i kontakt med noe som likner på det jeg har møtt tidligere, og som gjør at jeg ikke er så opptatt av å få med meg det gode, men bare vil komme meg unna. 

Dette er noen av bivirkningene jeg lever med, og det har gått mange år siden jeg "utgikk". 

Jeg melder meg herved inn i DUF.

Kommentar #19

Eirik Flikke

70 innlegg  377 kommentarer

Fartsblind av lovsang?

Publisert over 3 år siden

Under årets Oase-samling, 12 - 17 juli, løftes nettopp lovsangen frem som en vesentlig bærebjelke foran sommer-fellesskapet i Fredrikstad 2016, der profesjonelle(?) lovsangsledere fra Hillsong blir en viktig drivkraft fra scenekanten.

Trådstarter Aslaksens tankevekkende innlegg - "Halvbror i Herren" - har derimot også et interessant "forord" på trykk i VL 26. mai 2015, der Aslaksen blant annet forteller:

"Jeg reagerte spesielt på den høye hallelujafaktoren i håndteringen av mennesker som slet. Lovsangmusikken jeg selv stod i bresjen for, opplevde jeg bygde opp under en slik holdning. ***jeg ble vingeklipt og fanget i en musikkform som mest av alt var en hjelpetjeneste for predikantene."

Blir man således lettere åndelig fartsblind av sødmefylte, repeterende lovsangsstrofer? Kan lovsangen inneha en bedøvende og sløvende virkning - for å evt. kunne avdekke klare tendenser til åndelig manipulasjon? Ser man kanskje oftere konturene av et slags sykt-perfekt-tro-syndrom, i kjølevannet av en happy-go-lucky lovsangstradisjon? (Mine spørsmål til mulig ettertanke.)

Jo da, lovsangen er berikende tilbedelse for mange troende mennesker! Men selv er jeg derimot takknemlig for at Aslaksen har kritiske betraktninger og innvendinger fra eget lovsangsleder-liv, i møte med den åndelige oppdriftsbølgen som lovsangen tross alt legger i potten - før mer eller mindre åndelig-fartsglade predikanter entrer podiet...

Kommentar #20

Leif GuIIberg

72 innlegg  6375 kommentarer

Ikke noe nytt..

Publisert over 3 år siden

Allerede på 80-tallet opprettet Pinsebevegelsen i Norge et eget forum for de som hadde fått problemer med den krevende Troesbevegelsen. Hva som skjedde siden med dette forumet vet jeg ikke, men det er tydelig at en god del som slet med lignende problemer allerede for 30 år siden.

Demonutdrivelser har dessuten skjedd langt utover Troesbevegelsens sfære. På 70-tallet måtte norske aviser rydde plass for demonsaken fra Os hvor statskirkeprester og andre var involvert.

Torp-saken er derfor ganske uinteressant bortsett fra at media for en kort periode kan fylle våre skjermer og sine spalter med litt stoff før agurktiden setter inn.

Kommentar #21

Johan Lothe Okkenhaug

9 innlegg  184 kommentarer

Repeterende lovsang

Publisert over 3 år siden
Eirik Flikke. Gå til den siterte teksten.
Blir man således lettere åndelig fartsblind av sødmefylte, repeterende lovsangsstrofer? Kan lovsangen inneha en bedøvende og sløvende virkning - for å evt. kunne avdekke klare tendenser til åndelig manipulasjon?

Flikke er inne på noe her (du mener trolig tildekke og ikke avdekke?). Fra noen år i Oase-sammenheng ble jeg kjent med uendelige repetisjoner av de samme strofene. Hos meg førte det ikke til mer inderlig tilbedelse; snarere det motsatte med oppgitthet og irritasjon. Det virket altså mot sin hensikt. Jeg vet ikke om dette er moderert i Oase i "nyere tid". Jeg har merket meg at kristne sanger (også lovsanger) i Taizè- og keltisk tradisjon har blitt vanlig de senere år - det synes jeg har vært en berikelse.

Kommentar #22

Ole Jørgen Anfindsen

172 innlegg  2072 kommentarer

Takk!

Publisert over 3 år siden
Hallvard Jørgensen. Gå til den siterte teksten.
Takk for eit ærleg og gripande og tankevekkande innlegg.

Tiltredes!

Kommentar #23

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Smerte og sødme

Publisert over 3 år siden
Bjørn Aslaksen. Gå til den siterte teksten.
Det er bare det at jeg egentlig ikke klarer meg alene. Jeg har mange ting i livet å glede meg over, men må likevel innrømme­ at en bærebjelke er borte. Jeg sørger­ over det tapte felles-
skapet, men føler meg ute av stand til å gjøre noe med det.

Jeg valgte også oppbrudd, etter at jeg pådro meg et nytt menighetsideal. Livet i benkeradene ble uutholdelig. Hierarkiet likeså.

Heldigvis var mitt menighetsmiljø ikke autoritært slik som trosmenigheter og lignende er. Det ble et snillt brudd hvor det var mulig å ivareta personlige relasjoner.

Det nye menighetsidealet handler om de små fellesskap i hjemmene. Mine erfaringer: De lukkede småfelleskapene er de mest harmoniske, men de har lite med menighet å gjøre.

Åpne husfellesskap derimot, uten tradisjonelt lederskap, hvor alle er velkommen og med prioritet på mennesker i vanskeligheter, bærer benevnelsen menighet med rette. Men medfører både sorger og gleder. Er man villig til å lide smerten vil også sødmen i Guds nærvær og Åndens fylde gi en intens tilfredsstillelse.

Kommentar #24

Hans Eskil Vigdel

16 innlegg  40 kommentarer

Takk - du er min bror!

Publisert over 3 år siden

Dette var svært rørende lesning, Bjørn. Jeg har gode minner med musikken din. Jeg hadde en CD av deg som jeg tror het "Jesus mitt kjæreste eie", i hvert fall var sangen på skiva. Nydelig musikk som jeg hørte mye på.

:-)

Hans Eskil

Kommentar #25

Ruth Bråtveit

0 innlegg  2 kommentarer

Publisert over 3 år siden

Hei! Takk for din ærlighet. Veldig glad for at også "betydningsfulle" mennesker tør å være ærlig.

Jeg er og der at jeg strever med menighetslivet. Har vært hyperaktiv i over 30 år i menighetslivet, i full overbevisning om at jeg gjorde var et godt stykke arbeid i guds rike. Menigheten og menighetslivet for meg var viktig. Det var faktisk en del av min eksistens. Jeg så på menigheten som min familie der vi delte både godt og vondt. Jeg trodde iallefal at det skulle fungere slik. Selvom jeg aldri fant meg heeeeelt tilrette, jobbet jeg på. Ansvarbevisst og full av mot, kall det kanskje overmot. Så ble familien min rammet hardt av en krise. Menigheten, familien som jeg da trodde skulle støtte og hjelpe var taus som i graven. Skal ikke tvere mer med dette, men dette førte til, at jeg kunne ikke gå god for denne familen, som jeg egentlig heller ikke hadde følt meg hjemme i, jeg meldte meg ut. Men nå kommer jeg egentlig til poenget. I denne tiden der stormen raste som verst rundt meg og min famile, menigheten var taus, der kom sangene dine inn. Som sjelebot, som legedom, som helsebot. En kan si hva en vil om feil og mangler, at du kanskje har vært uviselig i uttalelser, det skal jeg ikke mene noe sterkt om. Men at dine sanger har vært til hjelp i form av salvelse, dhå, tilført glede, gudommelighet, styrke og nytt mot , ja det skal du ha. Takk for komponering, skriving, fremførelse og ikke minst et villig hjerte til å fremføre. Det er på lønnkammeret mitt at dine sanger har blitt så gode. Du verden for noen åpenbaringer jeg har fått ved å lytte til sangene dine. Takk igjen. Gud har virkelig velsignet deg rikt, og det vil han fortsatt gjøre, på tross av din "diskvalifikasjon" for menighetslivet.  Og igjen takk for din ærlighet.

Kommentar #26

Are Karlsen

9 innlegg  4205 kommentarer

Arena for framvisning av vellykkethet

Publisert over 3 år siden
Ruth Bråtveit. Gå til den siterte teksten.
Så ble familien min rammet hardt av en krise. Menigheten, familien som jeg da trodde skulle støtte og hjelpe var taus som i graven. Skal ikke tvere mer med dette, men dette førte til, at jeg kunne ikke gå god for denne familen, som jeg egentlig heller ikke hadde følt meg hjemme i, jeg meldte meg ut.

Det er påfallende hvordan våre menigheter framstår som en arena for framvisning av vellykkethet. Jeg gjør meg mine tanker om hvorfor det er slik: Det handler om struktur, hierarki, hva som vektlegges når man samles, etc.

Paulus skrev til menigheten: Bær hverandres byrder!

Jeg tenker at du gjorde helt rett da du meldte deg ut. Jeg håper at du har funnet et nytt fellesskap. Om ikke, er det enkelt å danne et selv, ved å invitere gode venner.

Kommentar #27

Bjørn David Bratlie

15 innlegg  4874 kommentarer

Det tror jeg ikke noe på.

Publisert over 3 år siden
Bjørn Aslaksen. Gå til den siterte teksten.
Kunne tenke meg å høre historien om mannen­ fra Nazareth.

Det tviler jeg sterk på. Det går da ann å manne seg opp og innse at man tok feil, at du selv var en del av problemet og innse det slik at vi slipper slike selvmedlidende offer-roller som du selv setter deg i. Det er helt unødvendig. For det er ikke slik at det ikke er slik i du verden utenfor den verden du selv har vokst opp og deltatt i.  Jeg har nok opplevd dette i rikt monn selv men det aller siste jeg ønsker er å etablere noen offer-rolle. For meg ser det ut som om kjærligheten til dine medmennesker er blitt kald. "Halvbror i Herren"! Hva i all verden er det?  Det må være noe som har gått galt for deg når du kan si det slik. Livet er risikofyllt men det lar seg løse og jeg kan ikke se at du egentlig har så veldig mye å klage over. Ingen har tatt din eiendom, drept din kone, fengslet dine barn eller puttet deg i straffangeleir. Ikke har du kreft, sitter i rullestol eller handicappet såvidt jeg kan se. Ikke er for gammel til å "begynne på nytt" og du ser ut til å være i en god alder. Hva skal man så klage på? Jeg "mistet" selv omtrent hele slekta og 9 av min søsken. Ikke alt var galt der jeg kom fra men noe avgjørende var det til slutt. Hvem skal jeg klandre for hva? Det vet jeg jo noe om men jeg var en del av problemet selv og det har jeg tatt innover meg. Det er livets risiko og slik er det. På et tidspunkt er på tide å se fremover og glede seg over det man kan. Da har jeg funnet ut at menighetsfellskap er uvurderlig. Det må man ta vare, dyrke og viderføre selvom det noen ganger går galt.  mennesker er mennesker og de svikter uten å forstå det. En mann i din alder burde ha lært noe om akkurat det og det siste du burde ha endt opp i er å presentere deg som "halvbror i Herren".  

Kommentar #28

Arild Holta

104 innlegg  3883 kommentarer

Hmm

Publisert over 3 år siden
Bjørn Aslaksen. Gå til den siterte teksten.
Jeg er blitt tilpasningsudyktig hva menighet angår. Jeg har diskvalifisert meg selv som potensielt medlem av en kristen forsamling.

Det er mulig jeg alltid har vert tilpasningsudyktig hva menighet angår. Men den kristne troen er meg mer kjær enn stort sett alt.

Noen av oss ser bare verden på tvers. Rasjonaliserer man lite så blir det troskriser. Når rasjonaliseringen av budskapet er tilpasset ikke-tenkende mennesker og det meste som er vanskelig blir stemplet "denne verdens visdom", så er det ikke bare bare når man gjennomskuer det lett.

Opplever man åndelige gaver som sier hvor kursen går og man vet at halve menigheten er mot den kursen, så blir det enda vanskligere.

Det er noe som kalles lav latent hemning som gjerne karaktiriserer ADHD. Så er det et annen ikke helt ferdigforsket personlighetstrekk som man finner i Foreningen for høysensitive, som går på at all mulige (unødvendig) informasjon påstått blir bearbeidet på et dypere nivå. (http://www.hsperson.no/)

Resultatet av begge disse måtene å fungere på er en mengde tanker som andre ikke tenker. Noen ganger et kreativt sinn.

Så er da spørsmålet: Går disse tankene inn i menighetssammenhang?

Nei, der kan det være ganske trangt for nytenkning. (Ikke at politisk korrekte mennesker er bedre!! Eller: Prøv nytenkning i SV!)

Scorer man også 30-50% høyere enn andre på IQ-tester, så er summen av alt dette bare et underlig vesen.

Nå er jeg heldigvis i den situasjon at jeg har små sosiale behov/krav og trives svært godt med ensomhet. For de som derimot har store behov for anerkjennelse, enighet og et miljø, blir det å være noe "sær" et stort problem.

Det finnes imidlertid noen ganger i livet hvor jeg hadde trengt støtte. F.eks mot barnevernets mest irrasjonelle sider. Men det får man jo gjerne uansett ikke i de kristne miljøene. Og i vert ikke om man ikke går i takt med resten. Da kan tvert imot de religiøse tulltakene bli rimelig - undskyld uttrykket - djevelske. (Litt som i Kina når etablerte forsamlingers medlemmer er angiver overfor de andre kristne utenfor det statsregistrerte.).

Med dette har jeg nok trødd i salaten med både det ene og andre.

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere