Fra patriarkat og ekstremfeminisme til kjønnsaksept og likeverd

Fra tidenes morgen har nesten alle samfunn og religioner i verden vært ledet av menn med institusjonalisert makt over underordnede kvinner; som ble ansett som intellektuelt, biologisk, sosialt og åndelig underlegne. Men på slutten av 1800-tallet oppnådde den første kvinnebevegelsen likestilte rettigheter innen politikk, arbeid og utdanning, og større sosial og økonomisk frihet.

I etterkrigstidens venstreånd var det duket for en ny intellektuell og politisk plattform med nytt menneskesyn i et Vest-Europa på vei mot et utopisk drømmesamfunn helt uten raser, kjønn og biologiske forskjeller. Dette skulle oppnås ved å overse naturvitenskapelige biologiske fakta, ensidig vektlegging av miljømessige og kulturelle faktorer, akademisk relativisme og politisk korrekte argumenter. Alle systematiske forskjeller, også i kjønnsrollemønster og familieforhold, handlet sikkert om at noen ble undertrykt, og skulle utryddes med politisk tvang.

På denne bakgrunnen gikk de radikale 70-tallsfeministene til kamp motindividuell, psykologisk, ideologisk, strukturell, politisk og samfunnsmessig undertrykking. Og mannen, kapitalismen og samfunnsmekanismene var fienden. Kjønnene er i krig med hverandre, og femininet betraktes som ren innbilning; Man fødes ikke til kvinne, man blir det. Dette ga nødvendigvis et anstrengt forhold til seksualitet, omsorg og familie.

Det som i dag kalles feminisme er helt ugjenkjennelig for det opprinnelige begrepet, som nettopp verdsatte kvinnerollen og morsrollen. 2000-tallets groteske kvinneideal er en kjønnsnøytral mann med høy score på variabler som bare et snevert menneskesyn dyrker. Den moderne kvinne er radikalfeministisk oppmuntret fra alle kanter til å prioritere seg selv foran alt og alle. Da regnes hun som selvstendig og sterk, uavhengig og selvrealiserende. Målet er å kvitte seg med mann og barn og slippe unna omsorgsoppgaver, hvor kvinnedagens fremste kampsak er å skaffe mer lovverk for å skille mor og barn: somabort, fosterreduksjon, surrogati, fedrekvote, og alt for tidlig barnehage med uendelige 43 timersuke og ekstra nattilbud.Da er feminisme blitt til egoisme og ansvarsfraskrivelse satt i system.

En sterk feministisk samfunnsmakt med koblinger mellom politikk, byråkrati, akademia og media, påstår at det er et samfunnsproblem at menn og kvinner ikke velger helt likt, og har derfor bakt såkalte likestillingstiltak inn i alle kriker og kroker av våre liv. Kjønnsforskningsmiljøene anerkjenner ikke biologiske forskjeller, og produserer politisert oppdragsforskning i sin monopolrolle som premissleverandør for norsk kjønnsdebatt og lovgivning.Og statsfeminismens mål er klart:kjønn finnes ikke! Deres marxistiske kollektivistiske røtter, gjør at de ikke kan respektere individets rett til personlig utfoldelse, oger ideologisk svake for sentralstyring like ned i sengehalmen. Resultatet er en ekstremistisk, respektløs, tverrpolitisk, knallrød og nådeløs plan om at alle skal leve likt. Ved hjelp av gigantbudsjetter til propaganda og maskering av konsekvenser, er kommunikasjonsstrategien de undertryktes vinkel, og budskapet at kvinnen er bedre enn mannen, kvinnen er undertrykt og må derfor ha særfordeler, men kjønn finnes ikke.

Etter 40 år med såkalt kvinnefrigjøring er Adam og Eva blitt kjønnsnøytrale konkurrenter i betent kjønnskamp, hvor mannen er undertrykt, diskriminert og latterliggjort, og kvinnen har endt opp med mest makt, men får ikke være verken kvinne eller mor! Resultatet er en skilsmissestatistikk på 40%, mens samboere kan skryte av 90% bruddrate.

Vi trenger i sannhet en ny og offensiv verdikamp for kjønnsforskjeller og ekteskapets kvalitet og varighet. Likhetstvang er vår mest destruktive samfunnskraft. Kjønnsnøytralitet fører ikke sivilisasjonen videre. Historiens skraphauger klar for å ta imot kjønnskamp. Vi må fortsette å begrave de mannsjåvinistiske støvlene som har tråkket på så mange. Jeg insisterer på mine rettigheter og likeverd! Det er tid for å tenne opp bålet fra 70-tallet igjen, og brenne det ekstremfeministiske korsettet.Jeg insisterer på min kvinnelighet!Kjønnsidentitet og seksualitet er det mest grunnleggende i mennesket.At kjønnsforskjeller bare er kulturelt betinget, tilhører ideologi og ikke vitenskap.

Vi trenger derfor ett vestlig paradigmeskifte for kjønnsforståelse, kjønnsrelasjoner og familie: bygd pålikestilling og likeverd, aksept av både kjønnsaspektet, de individuell forskjeller og det generelt fellesmenneskelige, samt en modig hengivelse til gjensidig avhengighet og underordning i et komplementært og kompletterende forhold, og en kjønnsnøytral forpliktelse til å bruke sine evner der man selv vil i tjeneste for sine medmennesker.

Vi trenger en ny familiepolitikkbasert på grunnleggende respekt for individets selvbestemmelse, med tilhørende total valgfrihet som både kan romme individuelle forskjeller og biologisk betingede valg og atferd. Vi trenger en tverrpolitisk erkjennelse av at det er en samfunnsoppgave å styrke relasjonene, og lage en helt ny økonomisk modell som gjør det mulig. Menn og kvinner som får til ekteskap og familieliv er lykkelige og meget lønnsomme for Staten, fordi individet gror best i varme fellesskap.