Fra en avhoppers bekjennelser

Jeg står foran et fremmed menneske. Vi hilser på hverandre. Vi kommer i prat.  Mannen er professor i medisin: så interessant, svarer jeg. -Og hvilken bakgrunn har du da, spør den myndige mannen. Jeg forteller ham at jeg har jobbet med gamle mennesker hele mitt liv. – Har du jobbet på sykehjem, spør han.  – Nei, ikke akkurat det. Jeg har reist omkring som reiseleder, i lag med mennesker som søker opplevelser. – Gamle mennesker? – Ja, svarer jeg, det har vært så fint; folk som fortsatt  vil ha noe mer ut av livet. Jeg har møtt de vidunderligste mennesker du kan tenke deg. Vi har reist sammen på Hurtigruten, til Berlin, Roma, Paris, Sevilla. Jeg har delt min ungdom med dem – og er nå selv i ferd med å bli et voksent menneske. Men hvilken bakgrunn har du da, spør professoren.  Jeg forstår ikke helt hva mannen mener..- ja, hva har du studert?  -  jeg har reist omkring. Jeg har arbeidet med mennesker. - du snakker kanskje andre språk da? – Jo, jeg snakker mange språk. Jeg liker å lese. Jeg har lest mye. Litteratur, språk og reiser henger jo sammen. Professoren forteller meg litt om sitt fag, litt om sine studenter – du har ikke vært student du da? – nei,  jeg trivdes ikke noe videre på skolen.  Jeg fikk aldri følelsen av at det jeg visste eller lærte hadde noen betydning. Fokus var hele tiden et annet sted. Jeg ble nervøs av det hele og forlot skolen og dro heller ut i verden. Professoren ser på meg, litt undrende: så du liker gamle mennesker? – Ja, våre eldre er mine viktigste samarbeidspartnere. De virker genuint interessert i det jeg forteller dem. Jeg hører gjerne på dem.

Jeg har skadet en fot, og må for en stund gi opp min tilværelse som omvandrende guide. Jeg ringer rundt og forsøker å finne meg alternativt arbeid. Jeg er 58 år og tenker at jeg fortsatt har noe å bidra med. Spørsmålet kommer uvilkårlig.. hvilken bakgrunn har du da? Hva slags utdannelse? Jeg forklarer at jeg har vært reiseleder. Jeg har jobbet med eldre mennesker. Jeg kjenner Europas byer. Jeg snakker tysk, fransk, spansk..Jeg kan holde lange foredrag . ..Jeg har gode referanser: Jeg sitter på et kommunalt kontor. Søknaden min er ikke interessant. Hva skal man med en person uten"Master". Tillitsmannen for de fagtilsatte sitter der og føler seg truet. Nei, selvfølgelig fikk jeg ikke jobben.

Nei, hva skal man med en mann uten "Master"? Han kunne vel tatt seg en utdannelse. Jeg gjorde ikke det. Jeg dro ut, og måtte bevege meg utenfor pensum. Ikke fordi jeg hevet meg over det, men fordi det var slik jeg hadde det. Jeg måtte finne min egen vei.

Jeg er ikke udugelig. Jeg kan finne fram i Europas byer. Jeg kjenner min egen historie. Jeg har lest bøker. Jeg har lyttet til tusenvis av mennesker som har delt sine fortellinger med meg, men jeg har altså ikke «Master». Så hva har jeg? Hvem er jeg?

Jeg har kjent flyktninger med mer selvinnsikt enn noen psykolog  ville kunne framvise – ingen interesserer seg. Jeg har møtt framragende eldre mennesker som føler seg glemt og oppgitt – og jeg forstår ikke hvorfor.

I Norge burde der være muligheter for mange. Noen har bestemt spillereglene og der er få rom for avvik. Selv om jeg er plaget med en vond fot så finnes der ingen grunn til at jeg ikke skulle kunne gjøre en god innsats i en eller annen sammenheng. Jeg føler dyp respekt for alle mine medborgeres eksamener.  Men hvem er gitt å definere alle spillereglene? Det er mange som har mye å bidra med selv om "bakgrunnen" ikke alltid er "riktig" satt sammen. Vi har et samfunn. Vi har funnet ut noe sammen som vedrører fellesskapet. Det er uholdbart at noen bare kan stenges ute. Hvor kommer føringene fra. Hvor ligger kriteriene?

Jeg har en følelse av at vi  ikke  lenger satser på hverandre. Det er (som med eiendom) blitt for dyrt –  så hva har vi da? kalkylene svarer at noen bare må ut - det lønner seg. Kan det virkelig lønne seg?

.Jeg  føler på alt som står på spill og forstår bedre de som er satt utenfor. Mange har havnet i en felle, ser det ut til,  hvor noen få tar seg til rette og hvor resten står i veien. De som tar imot midler fra fellesskapet føler seg fort skyldtynget. Like lite som en flyktning ønsker å forlate alt han har kjært, gleder man seg over en oppsigelse eller en sykemelding. Er man frisk vil man helst være deltager. Å bli satt utenfor har en veldig høy pris - og ingen burde være villig til å betale den.

Hva kan vi gjøre annerledes? Jeg har gjennom årene møtt mange som føler seg verdiløse. Ingen av dem var det, men mange av dem trodde at de var det. Noen hadde fått dem til å tro det. Hvem er disse gnomene? Vet de hva de holder på med?

* I fjor gikk 657.000 årsverk tapt pga dårlig helse og arbeidsløshet. 20% av den norske befolkning  i arbeidsfør alder  er sykmeldt eller  arbeidsledig.  Inkludert pensjonistene er jeg sammen med 1,3 millioner med på å forbruke 370 millarder kroner i året – litt mer enn overskuddet av hele oljefondet.. la meg helst slippe. Jeg forlanger å være deltager.