Yossi Alpher

Israelsk analytiker
5

Slutt å tro at penger kan gi fred mellom Israel og palestinerne

For all del: Gi palestinerne hjelp til utvikling. Men la oss ikke lure oss selv til å tro at dette vil legge til rette for en snarlig to-statsløsning.

Publisert: 14. mar 2016

Ett av de mest vedvarende og konstante temaer i både den israelske og inter­nasjonale tilnærming til det palestinske spørsmålet, har vært oppfatningen av at vegen til fred har en sterk økonomisk dimensjon.

Denne tenkningen bygger på at dersom den palestinske ­økonomien og de palestinske ­institusjonene utvikler seg og pale­stinerne kjenner seg mer velstående med bedre utsikter­ for sin materielle framtid, vil sjansene for suksess i fredsprosessen øke. Utsiktene til en palestinsk stat vil også bli bedre,­ grunn­laget vil være lagt for palestinsk-­israelsk tillit, og, til en viss grad, vil faren­ for vold bli mindre. Slik lyder altså­ tenkningen.


Norge har vært en fremstående og konsistent talsmann for denne tilnærmingen. Norge har gjort det med sine store bevilgninger (nær 11 milliarder kroner siden 1993) – og ved å ta internasjonalt lederskap i arbeidet for å støtte­ utviklingen av en palestinsk stat – som leder av giverlandsgruppen.

Godt selskap. Oslo er i godt selskap. Det britiske mandat­styret fra før 1948, den sionistiske­ ­bevegelsen og Israels okkupasjon etter 1967 har også bygget på at en bedre økonomisk situasjon styrker sjansen for fred. Sammen med mange andre sider ved den israelsk-palestinske fredsprosessen har denne «økonomiske freden» feilet. Tiden er kommet til å revurdere den.

Økonomi er viktig. Mange ­palestinere, særlig i Gaza, har et ekstremt behov for bedre leve­kår. Hele eksistensen til det pale­stinske styret med ulike velferdsordninger for palestinerne på Vestbredden, er helt avhengig av internasjonale overføringer.

Alle disse utviklings- og hjelpe­prosjektene er vitale og bør fortsette. Men ikke dersom det grunnleggende rasjonalet bak er å skape fred. Denne konflikten har ikke økonomiske røtter, og den får ikke næring fra økonomisk nedgang. Konflikten er ­politisk, med et forsterket element­ av religiøs ekstremisme­ på begge sider. I det israelsk-
palestinske spørsmålet er ikke tillit en naturlig følge av velstand, og velstand har ikke gitt næring til fred.

Mislykket. Så langt tilbake som i 1937 rapporterte britenes Peel-kommisjon om den økende­ konflikten mellom ­jøder og arabere. Det britiske mandatstyret hadde forventet at den ­jødiske innvandring til Palestina skulle­ gi palestinerne materiell velstand. De ventet at dette i sin tur ville ha en forsonende ­effekt på palestina-araberne og slik være en katalysator for sameksistens mellom de to folkegruppene. Peel-­kommisjonen fastslo at selv om innvandringen hadde hatt gunstig økonomisk effekt, slo forventningen om en forsonende­ effekt og bedre sam­eksistens 
feil.

Så tidlig som i 1923 avviste den revisjonistiske sionistlederen Zeev Jabotinsky den oppfatningen at «araberne frivillig vil (...) selge sitt hjemland for et utbygd jernbanenett».
Men likevel: Straks etter at ­Israel okkuperte Vestbredden og Gaza i 1967, fortsatte Israel­ å ignorere disse advarslene. Forsvarsminister Moshe Dayan åpnet­ Den grønne linjen (grensen fra før krigen i 1967) og oppmuntret israelere og pale­stinere til å dra frem og tilbake og samhandle på et økonomisk nivå. Store skarer av palestinske dagarbeidere kom for å arbeide i Israel.

Begge sider tjente økonomisk. Israelske sikkerhetsfolk som var ansvarlige for de pale­stinske territoriene, var sikre på at de hadde funnet en formel for å hindre vold og sikre harmoni – på tross av at forsøkene på en politisk løsning feilet.

Tatt feil. Det tok 20 år, til den første intifadaen brøt ut i desember 1987, å overbevise om at de hadde tatt feil og tvinge frem en delvis stenging av grensene og innføre restriksjoner på økonomisk samhandling.

Men like fullt stod tanken om at velstand var en ingrediens i arbeidet for fred fast. I juli 2000 representerte jeg statsminister Ehud Barak i arbeidet med å ­rekruttere amerikansk-jødisk støtte og mediastøtte bak håpet om et gjennombrudd i fredsprosessen under forhandlingene i Camp David, USA. Et nøkkelpunkt var behovet for at USA skulle tilby palestinerne økonomisk støtte til avsalting av vann og til kompensasjon for pale­stinske flyktninger – for å legge til rette for fredsprosessen.

Forsøkte igjen. I 2002, etter to intifadaer, presset det internasjonale samfunnet den pale­stinske selvstyrepresidenten Yasser Arafat til å utnevne en fremståande­ internasjonal økonom, Salam Fayyad, til finans­minister. (Fra 2007 til 2013 var han også statsminister.) Igjen lå den antagelsen til grunn at økonomisk utvikling og samhandling med Israel ville styrke utviklingen mot en fredelig løsning.

I 2007 ga Kvartetten (freds­initiativet fra USA, EU, Russland og FN) tidligere statsminister­ Tony Blair i oppdrag å promotere økonomisk utvikling i de pale­stinske territoriene­ som en viktig ingrediens i en eventuell fredelig løsning (Blair gikk av i 2015). Tidligere, i 2005, ­tjenestegjorde ­avgående presi­dent i Verdensbanken, ­James Wolfensohn, i en kort periode­ som Kvartettens representant i å promotere økonomisk ­utvikling på Gazastripen etter 
at Israel hadde trukket seg tilbake.


Hard-linere. I valgkampen i 2009 utformet Benjamin Natan­yahu en plattform for «økonomisk fred» for å utvikle de ­palestinske myndighetene, som en nødvendig innledning til fredssamtaler. Selv i dag promoterer israelske hard-linere som Naftali Bennet ideer for å utvikle de 40 prosent av Vestbredden som er under full eller delvis palestinsk kontroll (område A og B) som et middel til å sikre fredelig samhandling. De gjør dette i fraværet av en levedyktig fredsprosess – som de enten er imot eller ikke tror har noe for seg.

Videre har det internasjonale­ samfunnet siden 2007 svart på alle de tre mini-krigene mellom­ ­Israel og Gaza-baserte Hamas med å love omfattende hjelp til å bygge infrastruktur i Gaza og hjelpe folket. De har gjort det på den antagelsen at Gazas ­alvorlige økonomiske ­situasjon og de ­omfattende skader ­etter krigene­ – og ikke Hamas ekstreme­ islam­isme – er hovedårsaken til disse konfliktene.

I mai 2015 erklærte president Barack Obama at det ikke var noen sjanser for en fredsprosess i året som lå foran. Likevel sa han ja til at USA skulle søke å utvikle «buisness-muligheter og arbeidsplasser» i de palestinske territoriene – for å bygge tillit mellom de to sidene.

Mislykket. Alle disse for­søkene på «økonomisk fred» har vært mislykket. De innebærer en grov undervurdering av det ­palestinske nasjonale kravet: Det politiske, ideologiske og (økende) islamistiske innslag som former den arabiske siden av konflikten.

Dette peker i sin tur tilbake på et alvorlig hull i den strategiske forståelsen både hos Israel og hos tredjepartene. For å under­streke poenget: Legg merke til at begge­ intifadaene (i 1987 og 2002) kom i perioder med relativ­ velstand. Og til og med det pale­stinske opprøret mot britene i 1936 startet i en tid med økonomisk fremgang.

I dag prøver israelske sikkerhetsmyndigheter å få flere arbeidere fra Vestbredden inn i Israel for å arbeide. De vil også levere mer varer og flere tjenester til Gaza. De argumenterer med at dette vil få flere palestinere til å distansere seg fra terrorisme. Dette vil kanskje fungere for dem som klarer å skaffe seg brød. Men på et samfunnsnivå har denne tilnærmingen gang på gang vært mislykket.

Hjelp. For all del: Gi palestinerne hjelp til utvikling. Men la oss ikke lure oss selv til å tro at dette vil legge til rette for en snarlig to-statsløsning.

For at det skal skje, må vi først få se radikale endringer i lederskapet hos begge parter. Begge sider må komme til en vidtrekkende, gjensidig erkjennelse av at de må slutte med å insistere på narrativer som totalt låser situa­sjonen – som kravet om anerkjennelse av en jødisk stat og retten til retur for flyktninger. Og den arabiske delen av Midtøsten må bli mye roligere.

Yossi Alpher er israelsk sikkerhetsanalytiker. Har vært ansatt i Mossad og vært direktør ved Jaffa Centre for Strategic Studies­ i Tel Aviv. Forfatter av boken No End of Conflict: Rethinking Israel-Palestine. Utgis av Rowman & Littlefield, USA i april.

Først publisert i Vårt Land 14.3.2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Yossi Alpher

5 innlegg  2 kommentarer

Norway and “economic peace” for Palestine

Publisert rundt 4 år siden

(For Alphers english readers, we have published the text also in english)

One of the most persistent and constant themes in both the Israeli and the international approach to the Palestinian issue has been the notion that the road to peace has a strong economic dimension. According to this thinking, if the Palestinian economy and institutions of governance are developing and Palestinians are feeling more prosperous and hopeful regarding their material future, the chances for a successful peace process increase, the prospects for a Palestinian state improve, foundations are laid for Palestinian-Israeli trust and, at a minimum, the danger of violence subsides.

Norway has been a prominent and consistent advocate of this approach, both by generous economic support (close to 11 billion Norwegian kroner since 1993) and taking a leadership role internationally in offering external support for Palestinian state development aschair of the Ad Hoc Liaison Committee (AHLC), Local Development Forum (LDF) and the Joint Liaison Committee (JLC). Oslo is in good company. The pre-1948 British Mandate, the Zionist movement and the post-1967 Israeli occupation all adopted a similar policy.  

Along with many aspects of the Israeli-Palestinian peace process, this “economic peace” approach has failed. The time has come to reassess it.

To be sure, economic well-being is a good thing. Many Palestinians, particularly in the Gaza Strip, are extremely needy. The very existence of the Palestinian Authority with its multiple benefits for Palestinians in the West Bank is dependent on generous international grants. All these development and aid projects are vital and should continue. But not if the primary rationale is peace.

This conflict does not derive from economic roots and it is not fed by economic deprivation. It is political, with an increasingly strong element of religious extremism on both sides. In the Israeli-Palestinian case, enhanced trust is not a corollary of prosperity and prosperity has not nourished peace.

As far back as Britain’s 1937 Peel Commission report on the emerging conflict, the “conciliatory effect on the Palestinian Arabs of the material prosperity which Jewish immigration would bring in Palestine” was found to have failed asa catalyst for coexistence despite British mandatory expectations to the contrary. Indeed, as early as 1923 Revisionist Zionist leader Zeev Jabotinsky condemned the concept that “the Arabs will voluntarily. . . . sell out their homeland for a railroad network.”

Yet immediately after Israel occupied the West Bank and Gaza Strip in June 1967, it proceeded to ignore these admonitions. Israeli Minister of Defense Moshe Dayan threw open the green line boundary and encouraged Israelis and Palestinians to go back and forth and interact at the commercial level. Legions of Palestinian day laborers came to work in Israel. Both sides prospered. Israeli security officials responsible for the Palestinian territories were certain a formula had been found to prevent violence and ensure harmony despite the failure to find a political solution.

It took 20 years, until the outbreak of the first intifada in December 1987, to prove them wrong and force at least a partial closing of borders and imposition of restrictions on economic interaction. Yet the emphasis on prosperity as an ingredient for peace continued. In July 2000, when I represented Prime Minister Ehud Barak in recruiting American Jewish and media support for a hoped-for breakthrough at Camp David, a key talking point was the need for Washington to provide funds for Palestinian desalination projects and for refugee compensation in order to facilitate the political process.

In 2002, after two intifadas, the international community pressured Palestinian Authority President Yasser Arafat to appoint a distinguished international economist, Salam Fayyad, as finance minister—from 2007 until 2013 he was also prime minister—again on the assumption that economic development and interaction with Israel would help advance a peaceful settlement. In 2007, too, the “Quartet” (a peacemaking initiative involving the US, EU, UN and Russia) delegated former British prime minister Tony Blair to promote economic development in the territories as a key ingredient of an eventual peaceful settlement (he resigned in 2015). Earlier, in 2005, outgoing World Bank president James Wolfensohn served briefly as the Quartet’s representative for the abortive project of promoting economic development in the Gaza Strip as Israel withdrew.

In 2009, Benjamin Netanyahu’s Likud campaign in Knesset elections featured an “economic peace” platform for developing the Palestinian Authority as a necessary prelude to peace talks. To this day, hard-line Israeli politicians like Naftali Bennet promote ideas for developing the 40 percent of the West Bank that is under full or partial PA control (areas A and B) as a means of ensuring peaceful interaction in the absence of a viable peace process, which they either oppose or do not believe is feasible.

Further, the international community has responded to all three mini-wars between Israel and Gaza-based Hamas since 2007 by pledging heavy infrastructure aid for the Strip and its population on the assumption that Gaza’s severe economic plight and its war damages, rather than Hamas’s extremist Islamism, are a major cause of these conflicts. In May 2015 President Obama, in declaring that there was no chance for a peace process in the year ahead, nevertheless allowed that the US would seek to create “business opportunities and jobs” in the Palestinian territories in order to build trust between the two sides.

All these “economic peace” approaches have failed. They grossly undervalue the Palestinian national drive: the political, ideological and (increasingly) Islamic currents that inform the Arab side of the conflict. This in turn points to a serious lacuna in strategic understanding on the part of both Israelis and third parties. Perhaps to drive home the point, note that both Palestinian intifadas erupted (in 1987 and 2000) at times of relative prosperity; and as noted, even the Palestinian revolt against the British Mandate that broke out in 1936 began at a time of economic progress.

Today, Israeli security authorities seek to bring more West Bank laborers to work in Israel and to deliver more goods and services to the Gaza Strip, arguing that this will distance Palestinians from terrorism. As individual breadwinners, perhaps. But this approach has failed repeatedly at the societal level.

By all means, give the Palestinians development aid. But let us not delude ourselves that this will facilitate a two-state solution anytime soon.

For that to happen, we must first witness radical changes in both sides’ leadership profiles, a far-reaching mutual readiness to cease insisting on totally deadlocked narrative demands like recognition of a Jewish state and the right of return, and a much calmer Arab Middle East.

Yossi Alpher is the author of No End of Conflict: Rethinking Israel-Palestine (forthcoming April 2016, Rowman & Littlefield, USA)

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere