Verdidebatt

Drømmen om veien, sannheten og livet.

En mann hadde skaffet seg en bolig, og var levende opptatt av å innrede denne så fint, riktig og vakkert som mulig. En lidenskap hadde han: --- malerier, bilder og tegninger av forskjellig slag.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

I denne boligen var det derfor mange bilder. Verdenskjente mestere hang på rekke og rad. Noen hadde han også malt selv. Vakre og dype, formfullendte og harmoniske De gjorde alltid inntrykk på sinn og følelser når han gikk rundt og betraktet dem

Likevel var han ikke helt fornøyd, det var noe som alltid manglet. Derfor var han hele tiden på søk etter sitt livs bilde, det fullkomne bildet.                                                                                                                            Men i alt det han søkte, kunne han ikke finne det. Det var som å forsøke å kikke gjennom en kompakt mur.

En natt drømte han at han at han gikk ute på en åpen slette. Det var et forrykende uvær rundt ham. Stormen slet i ham og regnet pisket ham i ansiktet, torden og lyn flerret himmelen i et sett. Han visste ikke hvor han var, og angsten var ikke langt borte.

Med ett kom han til en gammel stall, - en liten nedlagt låvebygning. Skrøpelig og skakk var den av elde, men likevel stødig nok mot stormens krefter. Han gikk inn og fant ly.

Opp en liten trapp så han at det var lagret en del ting. Han fant at det var lagret noen bilderammer. Forskrekket oppdaget han at det var de samme rammene som hans egne bilder var rammet inn i, bare uten bilder. Men under letingen fant han plutselig en ramme han aldri hadde sett før. Den var smykket med kjente og ukjente symboler og juveler i skjønn forening.

Underlig - tenkte han. Her fant han sitt livs bilderamme, men selve bildet var fortsatt borte Han ble urolig. Og den samme angsten som han kjente ute i stormen meldte seg igjen.

Da hørte han en stemme, liksom langt borte fra, men som gradvis kom nærmere :

 "Min venn, - er du virkelig sikker på at du vil eie bildet som tilhører denne rammen?"

Da den første forskrekkelsen hadde lagt seg fikk han hvisket frem et tydelig – «JA»!

Da kom stemmen igjen:

"Min venn,- jeg vil vite enda en gang om ditt virkelige ønske er å se, og å eie bildet?"            Enda et tydelig «JA» kom over hans lepper.

For tredje gang spurte stemmen ham:

" Min bror, jeg må spørre deg enda en gang ,ønsker du også å eie dette bildet av hele ditt hjerte ?"                                                                                                                                           "JA" - !  ropte han. "Jeg er villig til å selge alt jeg har for å få se, og å eie dette bildet"

" Husk da min bror" sa stemmen,- " ikke en gang de største av alle verdenskjente mestere kan noensinne etterligne dette bildet på egen hånd. Og det kan aldri kjøpes for penger, ei heller kan du gjøre deg fortjent til det. Men fordi du er villig, og ønsker det av hjertet, får du det gratis, av nåde.                                                                                               .

Med ett åpnet rammen seg og ble til smal døråpning, så vidt at han kunne komme seg igjennom. Kom, følg meg – sa Ånden, og mannen reiste seg og fulgte med gjennom døråpningen.

Innenfor åpnet det seg en gigantisk arena. Han så en stor mengde mennesker haste forbi, mot et eller annet ukjent mål. Han la også merke til at det stadig var mennesker som av en eller annen grunn brøt ut av denne køen, og stilte seg opp på den samme sl

etten han selv stod på.

Han var så opptatt av å se på folkemengden som gikk forbi, den motsatte at han først nå oppdaget at de andre han stod sammen med så i den motsatt retningen enn hva han selv gjorde.

Han snudde seg, og fikk se noe han aldri ville komme til å glemme.

På en berghøyde stod en lysende skikkelse.  «en som lignet en menneskesønn, kledd i en fotsid kjortel og ombundet under brystet med et gullbelte

Han sa: «Frykt ikke!  Jeg er Alfa og Omega, den første og den siste og den levende; jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet.»

Han selv og menneskene som var der, stod som fjetret over dette synet. Han tenkte at dette måtte være det bildet som han alltid hadde søkt, uten helt å finne det. Dette var jo ikke bare hans livs bilde, men selve livets bilde. Og dette var selve mesternes mester, Mesteren fra Nazaret.

Med ett vendte skikkelsen håndflatene sine mot menneskemassen, og naglegapene i håndleddene ble synlige. Samtidig holdt han en juvel i hendene sine. Da så han at det rant blod fra naglegapene og samlet seg rundt juvelen. Da dannet det seg et bilde i hånden på Mesteren.

Han kunne knapt tro sine egne øyne. Bildet som kom frem var som hans eget speilbilde.    Han hørte et lite gisp i forsamlingen, noen jublet, andre gråt stille. Han skjønte straks at hver og en så sitt eget speilbilde i dette.

Da våknet han. Han lå og tenkte en stund på drømmen han hadde hatt. Selv om den hadde vert heftig, og berørt mange tilbaketrengte ting i hans liv, kjente han en type indre fred og ro som var ukjent for ham. Han hadde funnet noe som han for alt i verden ville bevare.

Minner fra barndommens søndagsskole, og den barnetroen som gradvis hadde blitt borte fra ham dukket igjen sterkt opp i hans indre.  Han ble mer og mer trygg på at dette var det han innerst inne hadde søkt tilbake til. Murene av vantro, likegyldighet og andre kryssende interesser, var nå sprengt, og han hadde fri sikt til sitt livs bilde.                                                  Han tenkte på juvelen og speilbildet sitt i mesterens hånd, og blodet som hadde tegnet det, og gradvis kom hukommelsen frem til noe som han hadde hørt fra Bibelen som barn.

Han skyndte seg å tørke støvet av den gamle boken, og lette systematisk etter den ordlyden han mintes. Etter hvert fant han frem til Jesaja 49,15-16 der Herren (Mesteren) sier til profeten om sitt folk:

«Glemmer vel en kvinne sitt diende barn, så hun ikke forbarmer seg over sitt livs sønn? Om også hun glemmer, så glemmer ikke jeg deg.                                                                                   Se, I begge mine hender har jeg tegnet deg, dine murer står alltid for mig.»

Kunne han fått en klarere melding?. Han foldet sine hender som i barndommen, og mens han gråt av glede, visste han, at fra denne dagen skulle Jesus igjen bli selve Mesteren i hans liv.

PS.

Ønsker å få reaksjoner på denne drømmefortellingen både fra troende og ikke troende. Hva er poenget, hva er konteksten. Kan en slik drøm forekomme, osv.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt