Verdidebatt

Armageddonindustrien

Forfatteren av Armageddon Halleluja beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

For noen år siden skulle noen av oss disipler av en eldre mann vi kjente feire hans runde dag. Vi satt lenge og fabulerte over hvordan vi kunne gjøre det. Han var sterk, hadde vært mektig og var en beundringsverdig personlighet. En av idéene var å skrive verdenshistorien slik den ville vært om han hadde vært med på de avgjørende punktene. Vi koste oss med noen flasker vin mens vi drodlet rundt temaet, men til slutt ga vi opp prosjektet. Det ble for internt og vi torde ikke forvente at de andre deltagerne i selskapet skulle finne det like hysterisk morsomt som oss selv.

Historien kommer tilbake til meg etter at jeg fikk et tips fra en av mine venninner som er like glad i bøker som meg. Hun tipset meg om Armageddon Halleluja av Dag Hoel som utkom for et par år siden fordi hun trodde den ville interessere meg. I det minste ville hun gjerne høre min oppfatning av en bok som hadde betydd noe for henne.

Forfatteren beskriver industrien rundt endetiden som skal føre frem til Israels overherredømme i verden. Den er tidvis morsom, om enn ganske ufrivillig vil jeg tro, og etter alt å dømme grundig. Han har åpnet en ny verden for meg for jeg visste ikke at dette var så godt organisert som det er, men det fortjener begrepet industri fordi det er så nitid bygget opp i mange ulike enheter. Jeg vil straks avgrense meg ved å si at jeg ikke ser noen jødisk konspirasjon eller samarbeide i dette. Så vidt jeg kan bedømme er det mange aktører som arbeider hver for seg. Deres ego er så sterke at de ikke kan tenkes å stå i ledtog med noen. Det er deres egeninteresse og overbevisning som driver dem. I sum blir dette et verdensomspennende foretak men det er ikke et konglomerat som er vevet sammen på annen måte enn at en mengde enkeltpersoner former sine egne organisasjoner på sitt hjemsted, som arbeider for sin egen sak. Man kan si at det hele er tilfeldig selv om det fører til en stor sum.

Når det kommer til stykket er det også diskutabelt hvor enige de ulike vil være om hva sluttresultatet skal bli. Visjonene om veien frem til Armageddon er litt ulike. Da er man heller mer samstemte rundt at til sist må verden styres fra Israel under teokratiske termer. En av forutsetningene for kristensionismens overlevelse og suksess i denne forbindelse er at man blir enige om rekkefølgen for Jesus, Messias og hvem som styrer hva fra hvilken plass. Ett endelig svar presenteres derfor heller ikke.

Forfatteren reiser på ferie og oppdagelsesreise til Israel sammen en del nordmenn. De besøker Den Internasjonale Kristne Ambassade i Israel. Han opplever vekkelse blant allerede hengivne mennesker som ganske uten motforestillinger opplever drømmen om det frie Israel under Guds styre. Han beskriver hvordan de fleste reservasjonsløst tar til seg budskapet, og om generøse gaver gjennom rene donasjoner men også handelsvirksomhet med jødiske relikvier som i noen grad pushes på deltagerne. Det er opplagt at man må ha med seg hellig gjørme hjem for at frelsen skal sitte i.

Videre gjør forfatteren interessante avstikkere til Texas og andre steder i USA hvor predikanter har bygget opp sine egne små imperier som de lever godt av. Det er åpenbart vanskelig for forfatteren å dra konkrete skiller mellom hvor overlevelsen for predikantens familie slutter og hvor misjonens bidrag til misjonsarbeidet i Israel begynner. Gjennom spesielle regelkonstruksjoner fra myndighetene er det mulig å skjule disse grensene fra offentlighetens innsyn.

Hovedfokuset er likevel på reisen i Israel, forholdene i landet mellom jøder og arabere, til kristne og til omverden. Det har neppe gått noen hus forbi at dette er konfliktfylt. Det er her min lille anekdote fra starten kommer inn. Forfatteren gir en beretning om hvordan kristensionister relaterer verdenshistorien sett fra Israel. Små eksempler her er at Ariel Sharon fikk hjerneblødning som straff for at han ga bort Gaza noen måneder før slaget inntraff. Drapet på Rabin er forutsett i GT, på samme måte som tvillingtårnenes fall etc. Blodmånene som vi kjenner fra debattene på VD er med som gode tegn selv om de ikke alltid passer inn med historien. Blodmånene har vist seg til feil tid mens retorikken rundt dem er korrekt. I dette lyset kan man også forstå endetiden og fascinasjonen ved å spå når den kommer, for da er det klart for slaget på Armageddon som skal gjøre slutt på all krig, og det jordiske Israel skal oppstå i renset form «over alt hvor dere setter deres fot».

Dette har vært en nyttig å interessant lesning. Jeg vil kalle den en komprimert utgave av utallige debatter på VD. For meg var det mye nytt, særlig helheten i den tankegangen jeg hver gang har antatt var brokker uten sammenheng. Nå ser jeg at dette er en felles virkelighet for mange som de tror veldig sterkt på.

En liten disclaimer kan være på sin plass i og med at misjonering for kristendom ikke ser ut til å være overvettes populært i Israel. Organisasjonene og personene som omtales i boken bedriver ikke politikk eller religionsutbredelse. De bare forteller det som det er. Jeg er faktisk glad for at de er såpass ærlige ikke minst overfor forfatteren for han syr det hele sammen til en intens, fortettet og forståelig beretning for slike som meg som aldri har hatt Israel som hovedfokus. Her fant jeg en bok til å bli klok av som åpnet mine øyne for nye perspektiver.

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt