Verdidebatt

Hatretoriker i det godes tjeneste.

Er det egentlig noen grunn til i å respektere sine motdebattanter? Nei, rasister og islamofobe fortjener ikke vår respekt, sier noen. Men jeg er jo verken rasist eller islamofob, svarer andre. Jo, det er du, svarer den første. Det har jeg bestemt.

Dette er en kommentar. Den gir uttrykk for skribentens analyser og meninger.

Det florerer med grove betegnelser på VD for tiden. Folk utnevnes til å være både rasister og islamofobe i hytt og vær og debattanter påstår i fullt alvor at rasister er det ingen grunn til å vise respekt. Og dermed øser de ut sin forakt og nedlatenhet overfor disse menneskene som de ikke finner grunn til å respektere. En åpenbar forakt som de såkalte "rasistene" og "islamofobe" her på vd ALDRI kommer i nærheten av å uttrykke overfor innvandrere eller flyktninger.

Men har man først fått satt islamofob-stempelet på noen, er åpenbart alt tillatt. Enhver nedsettende bemerkning for ikke å si det å bevisst forsøke å såre og krenke vedkommende, gjerne på svært personlige områder, er en vanlig metode for å få personen til å stilne.

Stempelet "rasist" og "islamofob" fungerer åpenbart som en form for dehumanisering av motdebattanter. De slutter simpelthen å være mennesker med følelser og menneskeverd og blir fra nå av kun en "rasist" som ikke fortjener respekt og ikke har noen verdighet. Enkelte debattanter mener vd er full av "rasister" og "islamofobe" og mener det er en skam at vd tillater dem å debattere. Og så kjører de på med full gass for å fortelle alle disse onde menneskene hvor forferdelige de er.

For egen del kan jeg tilføye at de som aller mest benytter seg av denne taktikken er de menneskene som oppgir at de mener å delta i en kamp for å utrydde det de selv har erklært som rasisme og islamofobi. Man anser seg selv som en som kjemper den gode kamp mot de onde. Humanismen mot islamofobien, erklærer noen, og ikke bare anser seg selv som den gode, men faktisk selvhøytidelig erklærer at man selv er en kjemper av den gode kamp mot de onde.

Og vi har sett det mange ganger i historien. De som innbiller seg at de fører den gode kamp mot de onde, blir lett de aller farligste, for de lett blir så selvhøytidelige og sikre på sin godhet, at de mener seg berettiget til å bruke nær sagt enhver metode for å bekjempe de onde.

Men det at de "onde" faktisk ikke ER onde, men bare helt vanlige mennesker som ser virkeligheten ut fra en litt annen synsvinkel, se, det når aldri inn hos den som kjemper den gode sak, og han unnslår seg ikke selv for å anvende hatefull retorikk for å knekke islamofobene.

Som jeg har sagt tidligere. Jeg har deltatt i debatter om svært ulike emner her på VD, men ALDR er debattantene så påståelig, uforsonlige og respektløse som i rasisme-debattene. Jeg har debattert med konservative kristne som har vært illsinte pga mine synspunkter på kristendommen, men likevel legger de alltid vekt på at de respekterer mine meningerog understreker at de respekterer min rett til å mene som jeg gjør. Man opplever sågar at selv det mange ville si er fundamentalistiske kristne faktisk ber om unnsklyldning dersom de forstå at de har såret en.

Men antirasisten har visst ikke unnskyldninger som en del av sin virkelighet. Skjønner de at de har klart å såre deg og krenke deg, kjører de bare på med hardere skylds, fler krenkelser, fler fornærmelser, for kanskje klarer de å knekke deg helt, for så har de seiret og har stoppet munnen på enda en rasist.

Antirasisten og antiislamofoben har altså de edleste motiver. De vil stanse mistenkeliggjøring og forakt for innvandrere og flyktninger. Og deres middel i kampen er å bruke forkt og mistenkeliggjøring. Man kunne kanskje spørre om det ikke ville være en bedre taktikk å tale innvandrernes og flyktningenes sak på en god måte. Fortelle rasisten og islamofoben at de som kommer til vårt land ikke er farlige, ikke er ute etter å misbruke vår gjestfihet, ikke vil komme til å angripe våre verdier osv. Men denne taktikken er ganske fjern for dem som virkelig fører den edle kampen.

Kanskje kunne det være et poeng å minne dem på hva Jesus ba oss om? Han ba oss elske, be for og tilgi våre fiender. Og humanismen burde kanskje ikke ligge så langt unna dette kjærlige budskapet fra Jesus?

Men nei, denne metoden er visst uaktuell for den gode humanist og antirasist. Der er det bare en metode som gjelder: Stempling, stigmatisering og respektløshet.

Det er ikke ofte jeg opplever at motdebattanter virkelig går inn for å såre der det gjør vondest. Jeg har faktisk aldri opplevd det fra andre enn erklærte humanister som kjemper den gode sak ved hjelp av hatretorikk. Måtte Gud tilgi dem, for de vet ikke hva de gjør.

Sverre Avnskog

Les mer om mer disse temaene:

Vårt Land anbefaler

1

1

1

Annonse
Annonse

Les dagens papirutgave

e-avisen

Mer fra: Verdidebatt