Kirken og gravferd - om å henge med i tiden

Det har de siste dagene vært noe oppmerksomhet rundt den kirkelige graverdspraksis i møte med pårørende. Særlig fokus har vært på pårørendes ønsker om alternative innslag. Videre har det vært tema når disse ønskene kommer som alternativ til kirkens liturgi

Sist ute var Gunnar Hammersmark, direktør for Virke Gravferd. Hans bidrag var en utfodring til kirkens ansatte om å vise større raushet i møte med de pårørendes ønsker: “Hvis kirken skal henge med må de i større grad åpne for at familien kan bringe inn ikke-kirkelige innslag.” uttaler han (VL 7.mars).

Når det gjeder Harmersmarks uttalelser er det naturlig med en protest og en refleksjon:

Protest:

For det første er det mitt absolutte inntrykk at det Hammersmark etterlyser allerede finns, slik også kantor Bastrup hevder. Til overmål. Så når han etterlyser “litt mer raushet” fra kirkens ansatte så lurer jeg på hvilken virkelighet han lever i og hvilke rapporter han får fra sine annsatte? Er det ofte at pårørende opplever å få nei på sine ønsker? I de tilfellene som det har skjedd, og skjer, vil Hammersmark tolke det som mangel på raushet?

Refleksjon

For det andre, og det er straks mer alvorlig: det er lett å tolke Hammersmark dithen at også “ikke-kirkelige innslag” skal kunne aksepteres. Nå er det ikke lett å forstå hva han mener med “ikke-kirkelige innslag”. Mener han med dette at innslag som ikke er forenlig med det kristne budskapet, eller endog er i konfrontasjon med dette, skal kunne akspeteres, er jeg dypt uenig med ham. At motivasjonen for dette skulle være å “henge med”, i betydning antall kirkelige begravelser, bidrar ikke i positiv retning.

Å møte folk i sorg er dypt meningsfullt og ofte ganske komplisert. Jeg ønsker av hele mitt hjerte å komme folk i møte, la dem prege sermonien på ulikt vis. På samme tid: jeg kommer som ansatt i kirken, ikke som en privatpraktisrende i religiøse sermonier. Jeg har en liturgi å forholde meg til og som jeg er forpliktet på. Jeg har også et budskap å bringe. Et hovedpoeng er at denne forpliktelsen og dette budskapet ikke er der for kirkens skyld. Kirken har ingen  egeninteresse i å få flest mulig kirkelige seremonier. Vi har ingen interesse av “å henge med” verken i den ene eller andre “utvikling”.

Så hvorfor er vi der, både med en liturgi og et budskap? Som vi hegner om og som vi ikke kan tillate blir borte i alle mulige gode forslag og ideer. Det er faktisk for den sørgendes skyld. Vi vet nemlig noe om mennesker i sorg. At sorgen ofte åpner for lengsler og ønsker, og en tro og et håp, som slett ikke alltid er like lett å gi uttrykk for. Tvert imot. Mange blir språkløse i møte med sorgen. Derfor har vi i kirken et språk både i liturgi og i det kristne budskap om håp og himmel, om nåde og Guds nærvær. Å tydeliggjøre dette som en kilde for den sørgende i deres fortvilelse, er en kjerneoppgave for kirkens ansatte. Det er manges erfaring at dette budskapet trenger et rom og en ro for å kunne være en favn for folks liv. Blir det for stort avvik mellom de ulike innslagene, for mange alternative stemmer i en slik sermoni, mister den sørgende noe verdifullt. Det vet vi som arbeider i kirken. Derfor hender det at vi kommer fram til at “denne sangen, dette ønsket” vil fungere best i et minnesamvær og ikke i kirken.  Dette er for å hjelpe folk til en best mulig avskjed med deres kjære, ikke for å være vrang og vrien. Derfor sier vi av og til nei. Kanskje vi burde si nei oftere? For den sørgendes skyld.

Jeg vil ha den dypeste respekt for folk som ikke ønsker kirkens medvirkning ved avskjeden med deres kjære.

Jeg vil strekke meg langt for å komme folk i møte med personlige innslag og ønsker så seremonien blir både personlig og verdig.

Jeg vil ikke være med på en utvikling der vi sier ja til det meste bare for “henge med”.

Jeg vil gi den sørgende en bistand tuftet på en liturgi og en bibel som har vist seg som en livshjelp for folk i hundrevis av år, nær sagt uansett hva de tror og ikke tror på.

Om det går den ene eller andre veien med statistikken kan jeg ikke bruke kreftene mine på.