Vegard Bruun Wyller

Professor og overlege
3

Gud på sykehuset – elefanten i rommet

Det er ikke noe galt med teknologiske fremskritt i seg selv. Problemet oppstår når vekten blir ­ensidig, når vi kan snakke usjenert om pasientens kjønnsliv, men ikke om pasientens bønneliv.

Publisert: 7. mar 2016

I de fleste kulturer er det en sammenheng mellom ­religion og medisinsk praksis – helse og frelse er nært forbundet med hverandre. I den moderne, vestlige verden er denne­ sammenhengen brutt. Helsevesenets selvforståelse er blitt rent sekulær, med et sterkt fokus på naturvitenskap og tekno­logi. Det er selvsagt ikke noe galt med teknologiske fremskritt i seg selv.

Problemet oppstår når vektleggingen blir ensidig, når vi kan snakke usjenert om pasientens kjønnsliv, men ikke om pasientens bønneliv. Omsorg for hele mennesket forutsetter at helsevesenet også er i stand til å forholde seg til pasientens livssyn. Nå flykter vi fra denne dimensjonen – Gud er blitt en elefant i rommet. Dette gjør oss til dårligere helsearbeidere, av mange grunner.

Grunnleggende. For det første fordi livssyn er et grunnleggende trekk ved mennesket. Vi søker alle etter mening og hensikt i tilværelsen: Vi kan tro på ingen, én eller mange guder, men vi kan ikke unngå selve fenomenet tro – vi kan ikke rømme fra spørsmålet om Guds eksistens. Dette blir selvsagt spesielt tydelig når livet går mot slutten.

Tekniske innretninger er ofte en velsignelse for lindrende­ ­behandling, men kan likevel ­aldri svare på menneskets spørsmål om hvorfor: Hvorfor ble jeg født, hvorfor må jeg dø, og hvilken hensikt hadde mitt liv?

Disse spørsmålene er allmennmenneskelige – de stilles av både hedninger og troende – og er tett vevd sammen med biomedisinske problemstillinger (som for eksempel prognose). Slike spørsmål kan derfor ikke uten videre «delegeres» til en ­sykehusprest; også helsearbeidere må kunne møte disse spørsmålene på en adekvat måte.

For det andre kan åndelighet ha direkte konsekvenser for sykdom og helse. De fleste studier antyder at religiøs tro/praksis har positive virkninger på både mental og kroppslig helse; de ­underliggende mekanismene kan være psykologiske (bedre evne til å mestre stress), sosiale (sterke nettverk i religiøse grupperinger) og atferdsmessige (mindre risikoatferd).
Samtidig kan bestemte religiøse overbevisninger også ha negative helseeffekter, som for eksempel når visse sekter oppfordrer foreldre til syke barn å prioritere «spirituell» fremfor biomedisinsk behandling.

Verdivalg. For det tredje ­påvirker livssyn sentrale verdi­valg. Det gjelder pasientenes og pårørendes valg. Studier av kreftpasienter viser for eksempel at deres mening om livsforlengende behandling i livets sluttfase­ er forbundet med ­deres holdning til religiøse spørsmål. Og det gjelder selvsagt også helse­arbeiderens valg – hva vi selv tror på, kan påvirke viktige sider ved vår praksis. Våre kollegiale diskusjoner om abort, ­reservasjonsrett, dødshjelp og omskjæring er åpenbare eksempler, men vel så viktig er kanskje de mindre gjennomsiktige verdivalgene, som våre beslutninger om behandling av svært gamle pasienter.

For det fjerde får livssynsspørsmål økt betydning i et multi­kulturelt samfunn. ­Migranter fra andre kulturer er ofte fremmede for det norske helsevesenets ensidig sekulære fokus; katolikker er vant til krusifiks over sykesengene­, og for mange muslimer kan det fortone seg absurd å betrakte helse og sykdom som frikoplet fra religionen. Helsearbeidere som ikke deler disse oppfatningene, har like fullt en forpliktelse til møte dem med kunnskap og innlevelse­ – det burde være en del av vår profesjonelle kompetanse.

Korrektiv. For det femte kan økt vektlegging av den åndelige­ dimensjonen ved mennesket være et viktig og nødvendig korrektiv til den dominerende ideologien i moderne helsetjenester. Religion er bærer av ­verdier som relasjoner, barmhjertighet, menneskeverd og håp. Disse verdiene­ er mangelvare i et helsevesen som i økende grad har gjort det en tidligere helseminister anbefalte – å organisere seg etter mønster av Toyotas bilproduksjon. Vi «produserer» helse, ventelister er blitt «ordrereserve­» og sykehusene bygges slik at pasientene kan samlebånd­behandles.

For noen pasientgrupper er ikke dette så alarmerende – dersom jeg ryker korsbåndet har jeg ­intet imot at denne «maskinfeilen» ­repareres på rask og effektiv måte.

De svakeste. Men for de svakeste blant oss, som skrøpelige gamle, har en slik ideologi svært negative konsekvenser. Når livet går mot slutten og alle kroppsfunksjoner svekkes, blir vi konfrontert med eksistensielle utfordringer som tap av sosial tilhørighet, tap av egenverd og frykt for å bli avhengig av andre. Da er «samlebåndsideologien» høyst utilstrekkelig. Vi trenger først og fremst relasjoner, barmhjertighet, menneskeverd og håp.

Religion og livssyn burde derfor ha en sentral plass i et moderne­ helsevesen, ikke som et forkynnende eller ensrettende element, men for å sikre at allmennmenneskelige, humanistiske verdier blir ivaretatt. Det er verd å merke seg at den ateistiske filosofen Jürgen Habermas nettopp verdsetter religionenes funksjon i så måte, og advarer det moderne, sekulære samfunnet mot en utvikling der religion­ene marginaliseres.

På høy tid. Jeg oppsummerer: Det er på mange plan en sterk sammenheng mellom livssynsspørsmål og medisinsk virksomhet. Internasjonalt er det økende bevissthet om dette, og mange universiteter gir nå medisinstudentene omfattende teoretisk og praktisk skolering i hvordan religiøsitet og åndelighet kan og bør berøres i lege-pasient-forholdet.

Og folk flest synes å etterspørre­ denne kompetansen: I en studie gjennomført av Benedicte Ingstad og Per Fugelli var norske ­pasienter overveiende positive til at livssynsspørsmål blir ivaretatt av helsearbeidere. Studie-
deltakerne fremhevet blant annet­ at åndelighet kan gi følelse av sammenheng og forutsigbarhet, gjøre det lettere å akseptere skjebnen, fremme gode sosiale nettverk, gi mer å leve for og stimulere placebo­­effekten.

Det er på høy tid at norsk helse-
vesen tar dette på alvor. Helsearbeidere må ikke bare kunne identifisere sykdomsprosessene­ i organene. Vi må også kunne identifisere Gud i rommet.

Først publisert som kronikk i Vårt Land 7. mars 2016

Bli med i debatten!

Du kan svare på innlegget ved å skrive et selvstendig debattinnlegg. Vårt Lands debattredaksjon vurderer alle innsendte tekster opp mot Verdidebatts retningslinjer.
Vennlig hilsen Berit Aalborg, politisk redaktør Vårt Land

Skriv innlegg
Kommentar #1

Gjermund Frøland

10 innlegg  6999 kommentarer

Om å identifisere Gud

Publisert over 4 år siden
Vegard Bruun Wyller. Gå til den siterte teksten.
Helsearbeidere må ikke bare kunne identifisere sykdomsprosessene­ i organene. Vi må også kunne identifisere Gud i rommet.

Hvordan kan man forvente at helsearbeidere skal være i stand til å kunne "identifisere Gud i rommet"?

Hvis du ikke har funnet Gud selv (eller har funnet "feil" Gud), hvordan skal du da kunne være i stand til å hjelpe pasienten med dette?

Når det gjelder livssynsspørsmål og "meningen med livet", derimot, kan vi sikkert alle bidra positivt, ikke bare helsearbeidere.

Kommentar #2

Tove S. J Magnussen

513 innlegg  2074 kommentarer

For noe helsepersonell er tro en viktig del av kompetansen

Publisert over 4 år siden

Man kan allikevel komme på avstand fra troen. Da jeg leverte første skriftlige oppdrag på UIO i sykepleievitenskap omhandlet det vårt møte og forhold til pasientens åndelige tro i spesialisthelsetjenesten (1999).  "Å se pasientens åndelige behov".

Jeg var vant til å samarbeide med prestetjenesten fra posten. Det var viktig både for ansatte og pasienter at vi jobbet med fysisk, psykisk, sosial og åndelig sykepleie.

I en spesialavdeling er det ikke så vanlig. Vi hadde de ti bud på dagsorden, og åpnet opp for at man kunne snakke om tvil og tro etter et uforklarlig dødsfall blant de ansatte. Tonen var hard og tøff, til tider rå. Flat struktur og selvstyring avløste hierarkiet.

Mange takket meg for denne åpenheten. 

På UIO var kommentaren at dette tema var utfordrende og vanskelig, i forhold til det de andre valgte.

Når faget står på spill i en avdeling forandrer tankevirksomheten seg. Man tenker verdier, etikk og behov, ikke kjøp, salg og produkter.

HER SPORET HELSEVESENET AV.

Det nærmet seg overgang til staten. Jeg ville ha Jesus med på lasset. Det var ikke akkurat populært.

Vi kan ikke snakke usjenert om pasientenes kjønnsliv heller, spør du meg. Hvordan er kunnskapene om vold og sedelighetsforbrytelser? Det er "to" sider av samme sak. Er det naturlig å hilse på en kvinne som følger en annen? Er de gift/partnere eller bare venner?

Det er noe uforløst i miljøene. Angsten sniker seg rundt i krokene.

Så lenge lukkede rom ikke åpnes, vil helsevesenet miste de erfarne, kunnskapsrike og kompetente hele menneskene.

Hvordan skal man da hjelpe pasienten til å bli hel igjen? 

Kommentar #3

Johan Lothe Okkenhaug

9 innlegg  184 kommentarer

Samarbeid med sykehusprest

Publisert over 4 år siden
Vegard Bruun Wyller. Gå til den siterte teksten.
Tekniske innretninger er ofte en velsignelse for lindrende­ ­behandling, men kan likevel ­aldri svare på menneskets spørsmål om hvorfor: Hvorfor ble jeg født, hvorfor må jeg dø, og hvilken hensikt hadde mitt liv? Disse spørsmålene er allmennmenneskelige – de stilles av både hedninger og troende – og er tett vevd sammen med biomedisinske problemstillinger (som for eksempel prognose). Slike spørsmål kan derfor ikke uten videre «delegeres» til en ­sykehusprest; også helsearbeidere må kunne møte disse spørsmålene på en adekvat måte.

Jeg er enig i at helsearbeidere "må kunne møte disse spørsmålene på en adekvat måte", som er å ta eksistensielle / religiøse tema på alvor og f.eks. spørre om pasienten ønsker samtale med en sykehusprest eller annen livssyns-representant. Min erfaring fra en psykiatrisk sengepost, er at en god del pasienter ønsket en slik samtale der primærkontakten (ofte sykepleier) var tilstede samtidig. Vi ba om og fikk pasientens tillatelse til å si litt om grunnlaget for at vi kontaktet presten og om pasientens tilstand for øvrig. Dersom terapeut og / eller sykepleier alene skal følge opp religiøse problemstillinger i dybden, er det fare for rolleblanding og forkludring av de psykiatriske årsaker til at pasienten er innlagt. Vi hadde god erfaring med slikt samarbeid slik også TSM forteller om (# 2).

Mest leste siste måned

Tåkelagt
av
Liv Osnes Dalbakken
rundt 1 måned siden / 3285 visninger
Sover heile regjeringa?
av
Lisbeth Marie Austnes
10 dager siden / 1215 visninger
Nei, Lægdene, vi er ikke i mot kvinner
av
Mikael Bruun
rundt 1 måned siden / 1057 visninger
Når fest blir dom
av
Kristine Sandmæl
16 dager siden / 876 visninger
Er jeg rett kalt prest?
av
Julie Schjøth-Jovik
8 dager siden / 803 visninger
Takk og farvel, KrF
av
Kristofer Olai Ravn Stavseng
8 dager siden / 617 visninger
Det viktigste er et godt arbeidsmiljø
av
Martin Enstad
20 dager siden / 558 visninger
Kristnes omtale av president Trump.
av
Kjell Tveter
3 måneder siden / 499 visninger

Lesetips

Les flere

Siste innlegg

Les flere